Bakgrunn

Forslagsstillerne viser til at det er positivt at det er større åpenhet og aksept i samfunnet for transpersoner og andre som kjenner seg annerledes på ulike måter. Samtidig mener forslagsstillerne at hensynet til pasienttryggheten til sårbare barn, likestilling og en vitenskapelig forståelse av kjønn må ivaretas.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) anbefalte i 2023 at den nasjonale retningslinjen for kjønnsinkongruens – personer som føler en uoverensstemmelse mellom opplevd kjønnsidentitet og biologisk kjønn – endres basert på en systematisk kunnskapsoppsummering. De mener at pubertetsblokkere og hormonell og kirurgisk behandling for barn og unge må defineres som utprøvende behandling, fordi det faglige grunnlaget er for svakt. De regionale helseforetakene støtter vurderingen. Nå bekrefter også Helsedirektoratet at de vil definere behandlingen som utprøvende.

Dette vil bety at behandlingen ikke kan tilbys barn under 18 år, verken av spesialisthelsetjenesten, private aktører, kommuner eller fastleger, med mindre det skjer gjennom en prospektiv klinisk behandlingsstudie. Ukom uttrykte blant annet bekymring for alvorlige mulige bivirkninger av kjønnsbekreftende behandling: Benskjørhet, psykiske problemer, leverskade, blodpropp og hjerteinfarkt – i tillegg til en irreversibel skade på forplantningsevnen.

Barneombudet har i flere år vært bekymret for behandlingstilbudet for barn og unge med kjønnsinkongruens. De viser til at barn ikke er ferdig utviklet verken fysisk eller kognitivt, og at kjønnsbekreftende behandling kan gi irreversible konsekvenser. De støtter Ukoms vurdering i at det trengs tiltak for å sikre barn med kjønnsinkongruens en forsvarlig helsehjelp.

Inntil nylig var det knapt noen barn på kjønnsklinikkene, men i de siste årene har antallet vokst kraftig. Alle de rundt et dusin studiene som har vært gjort på barn med kjønnsinkongruens som ikke mottok pubertetsblokkere, viser at de fleste vil vokse ut av det etter puberteten hvis de blir støttet i sitt kjønnsnormbrudd.¹ Andelen som ofte vises til, er 85 pst. Å skille mellom de rundt 85 pst. av barna med kjønnsinkongruens som vil kunne akseptere kjønnet sitt, og de 15 pst. som ikke vil det, er krevende. Mange med kjønnsinkongruens har andre psykiske vansker som angst, depresjon, spiseforstyrrelser og autisme. Derfor er det helt avgjørende å finne ut av hva som kom først, og hvordan den enkelte kan få den hjelpen vedkommende trenger, gjennom en grundig psykiatrisk vurdering.

Men i den nasjonale retningslinjen fra 2020 er det ikke lenger krav om en slik vurdering. I stedet kan barn bli møtt med en umiddelbar aksept for en «sosial overgang» – endret navn, pronomen og presentasjon – sammen med pubertetsblokkere, som i nesten alle tilfeller fører videre til hormonbehandling og til slutt kirurgi. Å gå rett på kjønnsbekreftende behandling med irreversible konsekvenser og potensielt store negative bivirkninger har blitt karakterisert som direkte uforsvarlig av Rikshospitalet og Folkehelseinstituttet (FHI).²

Tenåringsjenter er nå den dominerende gruppen på kjønnsklinikkene. De er den befolkningsgruppen som er mest utsatt for sosial smitte, blant annet når det gjelder spiseforstyrrelser og selvskading. Mye tyder på at også forekomsten av kjønnsinkongruens påvirkes av slike sosiale smitteeffekter. Forskeren Lisa Littman lanserte begrepet «raskt oppstått kjønnsdysfori» i 2018, etter å ha studert hvordan forekomsten var særlig stor i enkelte skoleklasser og grupper, og hvordan jentene påvirket hverandre.

Barns medbestemmelse er også en utfordring. Å skulle ta stilling til irreversible endringer og potensielt store negative bivirkninger både på fysisk og psykisk helse, inkludert infertilitet, er svært vanskelig for et barn, for ikke å si umulig. Loven er klar på at barn og ungdom ikke kan gi selvstendig samtykke til inngripende, irreversibel og/eller eksperimentell og risikofylt behandling før myndighetsalder.

Enigheten om disse utfordringene er i ferd med å bli stor. I Sverige og Finland får ikke barn lenger pubertetsblokkere eller hormonell behandling, men i stedet samtaleterapi, frem til de er 18 år. I Storbritannia har myndighetenes gjennomgang konkludert med at utviklingen av kjønnsbehandlingen har skjedd «uten normal kvalitetskontroll». Frankrikes nasjonale akademi for medisin råder leger til å bruke medisiner og kirurgi med «stor medisinske varsomhet» og «den største tilbakeholdenhet».³

Selv blant ledende amerikanske fagpersoner, som har gått i bresjen internasjonalt for å liberalisere tilgangen til kjønnsbekreftende behandling for barn, kommer det nå motforestillinger. Den nye presidenten i The World Professional Association for Transgender Health (WPATH), Marci Bowers, som har foretatt kjønnsoperasjoner på voksne og tenåringer, anerkjente nylig at det sannsynligvis er unge som blir sosialt påvirket i retning av kjønnsinkongruens. Hun viser til at i noen tilfeller blir jenter med spiseforstyrrelser diagnostisert med kjønnsdysfori, «og så ser de deg i ett besøk, og så anbefaler de testosteron.»

Bowers sier hun ikke er tilhenger av å gi barn pubertetsblokkere tidlig i puberteten. Hun er bekymret for barnas forplantningsevne senere i livet, deres seksuelle helse og evne til å finne intimitet. Erica Anderson, en klinisk psykolog ved barne- og ungdomssenteret for kjønn ved Universitetet i California San Fransisco, sier at på grunn av «slurvete helsearbeid» som «rusher personer gjennom medisinering» og en «uhyggelig mangel» på ordentlig evaluering av pasientenes psykiske helse, forventer hun flere unge mennesker som angrer på å ha gjennomgått behandlingen.⁴

Lekkede interne meldinger viser at det er betydelig tvil om kjønnsbehandling av barn blant WPATHs kirurger, sosialarbeidere og terapeuter. «Jeg er definitivt litt forvirret», sier en terapeut om å prøve å få pasienter helt ned i niårsalderen til å forstå konsekvensene som kjønnsbekreftende behandling vil ha på deres fertilitet senere i livet. Å snakke til en 14-åring om fertilitet frembringer reaksjoner som «Æsj, barn, babyer, ekkelt», er kollegaene enige om.

«Vi prøver å snakke om det, men de fleste barna er ikke i nærheten av noe som helst hjernerom for å virkelig snakke om det på en seriøs måte. Det har alltid uroet meg»,

sier en kliniker.⁵