Bakgrunn
Det norske landbruket har historisk vært preget
av statlige reguleringer som har hindret bondens frihet til å utvikle
gården i tråd med eget ønske, av monopoldannelser og/eller svak
konkurranse i store deler av verdikjeden. I sum har dette gitt mindre
matproduksjon enn man ellers kunne hatt gjennom en nedregulert produksjon.
Det har også medført mindre innovasjonsevne og høyere priser for
forbrukerne enn man ellers kunne ha oppnådd.
Dette var en sentral del av begrunnelsen for
at Fremskrittspartiet i regjering bidro til å rydde opp både i tilskuddsordninger
og unødige reguleringer som hindret bondens frihet. Konkrete eksempler
på dette er økning av taket på melkekvotene, forenkling av tilskuddssystemet
for sau som gav produksjonsvekst, og en aktiv satsing for å få økt
produksjonen av storfekjøtt i Norge. Videre åpnet regjeringen for
omsetning av lokalprodusert alkoholholdig drikke direkte fra gården,
styrket stimulansen til konkurransen i meierisektoren og satte i gang
flere tiltak for å forenkle og modernisere konsesjonsregelverket.
Resultatet av disse grepene var naturlig nok
at produksjonen økte der det var markedsmessig etterspørsel, og
at konkurransen i verdikjeden for øvrig styrket seg. Bønder økte
investeringene, og hentet en stadig større del av sine inntekter
fra markedet fremfor fra Staten.
Etter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet kom
i regjering har det blitt gjort flere negative endringer, som man
nå er i ferd med å se konsekvensene av. Nedregulering av melkekvoter,
produksjonstak og større budsjettstøtte fremfor markedstilpasning
har både svekket bondens muligheter og gitt høyere matvarepriser.
De reelle problemene er likevel enda større.
Gjennom at man historisk har latt samvirkebedrifter som Tine og
Nortura både være markedsregulator og produsent av varer i samme
selskapsstruktur, har man lenge vært i tvil om det har vært reell
likebehandling av aktørene i verdikjeden, og på den måten har kunnet
sikre at det er en rettferdig konkurranse mellom aktørene. Den siste
tiden har man sett klare indiksjoner på at så ikke er tilfelle.
De siste ukene har man sett at Norge har måttet
øke sin import av varer fra omliggende land. Særlig når det gjelder
egg og melk har markedsregulatorene Tine og Nortura sviktet i å
sikre at disse varene kunne produseres av norske bønder. En melkebonde
i Norge har tvert imot vært stilt i den situasjonen at vedkommende
har måttet betale overproduksjonsavgift også i en situasjon der
det er norsk underproduksjon. Både bønder og Tines eneste utfordrer
i kampen om å tiltrekke seg melkebønder, Q-meieriene, har ment at
denne situasjonen kunne vært unngått dersom markedsregulator hadde informert
tidlig, og gitt alle aktører mulighet å tilpasse seg på et tidligere
tidspunkt. Dette er bare ett av flere tilfeller som skulle tilsi
at det er behov for å se på markedsordningene i jordbruket.
Et annet tilfelle er at regjeringen nå har varsel
at de vil svekke de konkurransefremmende tiltakene i meierisektoren.
Dette forslaget vil aktivt og målrettet svekke Tine sine utfordrere,
til tross for at Tine har om lag 75 pst. av markedsandel på meierivarer.
Forslaget vil eksempelvis innebære at Tine får sine kostnader til
innfrakting av melken dekket gjennom tilskudd, mens Tines konkurrenter
ikke får dekket sine fraktkostnader til den såkalte mellomfrakten.
Slik oppstår det strukturelle ulemper for aktørene som konkurrerer
med selskaper som også regulerer markedet.
Forslagsstillerne mener isolert sett at å redusere konkurransen
i meierisektoren er særdeles uklokt, all den tid det vil gi både
svakere konkurranse, mindre innovasjonsevne og høyere priser til
forbrukeren. Men gitt at regjeringen faktisk gjennomfører forslaget
som varslet, vil dette gjøre det helt påkrevet at markedet opplever
at de kan ha tillit til markedsregulator, dersom en slik ordning
fortsatt skal eksistere. Likeså er det avgjørende at utfordrerne
i markedet har rammevilkår som gir grunnlag for en avkastning på
kapitalen.
I den sammenheng vises det videre til et utvalg
nedsatt av Landbruks- og matdepartementet i 2014, som den 24. juni
2015 avga en evaluering av markedsbalansering i landbruket. Utvalget
var delt i sine konklusjoner, der ingen modeller for markedsbalansering
hadde flertall.
Alternativet med størst støtte i utvalget, var
imidlertid en modell som blant annet legger opp til en avvikling
av markedsregulatorrollen og målpriser/prisløyper som balanseringstiltak.
Dette er etter forslagsstillernes syn et klart uttrykk for at det
er behov for å vurdere dette på nytt, i lys av de erfaringene man
har gjennom de siste 10 årene.
Forslagsstillerne mener i lys av konklusjonene
til Markedsbalanseringsutvalget, manglende effektiv konkurranse
i verdikjeden, mistillit fra andre aktører til dagens markedsregulator
og Tine/Nortura sine manglende evner til å klare å balansere markedet
til det beste for den norske bonden, at markedsordningene for jordbruket
bør endres.
Videre har forslagsstillerne merket seg at det
akkurat er fremlagt et faglig grunnlag for årets jordbruksoppgjør
som blant annet ser på alternativ regulering dersom målprisen for
melk tas bort. Selv om disse forslagene ikke på noen måte er tilstrekkelig
utredet, åpner et av alternativene for at situasjonen ytterligere
kan forverres gjennom at også markedsregulator skal fastsette pris
på råvaren. I ytterste konsekvens kan man altså risikere at det
samme selskapet:
-
regulerer markedet
-
fastsetter pris
-
er dominerende aktør i de aller fleste
markedssegment
-
henter støtte over jordbruksavtalen for
å dekke sine kostnader
-
påvirker de samlede rammevilkårene for
sektoren.
Etter forslagsstillernes syn sier
det seg selv at dette er en situasjon som ikke vil vekke tillit
blant de andre aktørene, og rammevilkårene vil heller ikke sikre
en rettferdig konkurranse. Konsekvensen vil over tid følgelig måtte
bli mindre nyskapende produkter, svakere lønnsomhet for bonden og
høyere priser for forbrukerne.