Bakgrunn
Rådgivnings- og karriereveiledningstjenestene
er sentrale og viktige funksjoner for å sikre at elevene får tatt
informerte valg for fremtiden. Det er i dag for stor variasjon i
ressurser, kompetanse og samarbeid, og det er på tide å tenke nytt
om rådgivningstjenestene for å bidra til å gi et etterlengtet løft
til dem som kan påvirke faglige og sosiale veivalg for ungdommen.
Elever på 10. trinn står overfor viktige utdannings- og
yrkesvalg og skal finne sin egen vei frem til selvstendighet og
trygghet. Skolen og rådgivningstjenesten er sentrale i å sørge for
at elevene er trygge på sitt faglige grunnlag, sine styrker og sine
interesser, og at de får tilstrekkelig informasjon før de tar viktige
valg som påvirker videre utdannings- og arbeidsmuligheter.
Elevers rett til rådgivning er forankret i opplæringslova
§ 9-2 og forskrift til opplæringslova kapittel 22. Det er skoleeiers
ansvar å oppfylle denne retten. Etter § 22-4 i forskriften skal
rådgivningen gjennomføres av personell med relevant kompetanse.
Dette er det skolen og skoleeiers ansvar å sikre. Denne forankringen
videreføres i ny opplæringslov i nytt kapittel 16 Rådgiving.
Rådgivningen skal ikke bare bidra til at eleven
tar kloke utdanningsvalg, men også sikre riktig kompetanse til samfunn
og næringsliv.
Nordisk institutt for studier av innovasjon,
forskning og utdanning (NIFU) gjorde i 2014 en litteraturgjennomgang
av forskning knyttet til utdanningsvalg i overgangen mellom ungdomsskolen
og videregående opplæring. De pekte på viktigheten av et godt støttesystem
for utdanningsvalg. NIFU trakk frem at betydningen av god og tilpasset
rådgivning, praktisk utprøving, valgmodenhet, gode rollemodeller,
mestring og motivasjon er understreket i flere artikler og rapporter.
Elever som retter seg mer mot erfaringsbasert kunnskap enn signaler
utenfra, synes å stå bedre rustet til å foreta veloverveide utdanningsvalg.
(Holen, S. (2014) «Utdanningsvalg i overgangen fra ungdomsskole
til videregående opplæring. En litteraturgjennomgang», NIFU Arbeidsnotat
6/2014.)
Per Egil Mjaavatn og Per Frostad har i et forskningsprosjekt
fulgt 1 025 ungdommer på 10. trinn, og det var omtrent 22 prosent
av elevene som ikke syntes de hadde fått god nok informasjon til
å foreta et godt og informert utdanningsvalg. Deres gjennomgang
viste at 37 prosent av elevene hadde fått individuell veiledning,
og at lærere og rådgivere i liten grad hadde påvirket elevenes valg.
Faget utdanningsvalg viste de til at heller ikke ser ut til å nå
godt nok frem til de unge. (Mjaavatn, P.E og Frostad, P. (2018)
«Det er veldig slik at det er et valg for livet», Fagbokforlaget.)
Stoltenbergutvalget leverte i 2019 en offentlig
utredning om kjønnsforskjeller i skolen, som også omtalte elevenes
utdannings- og karrierevalg og behovet for god og tilstrekkelig
informasjon om utdannings- og arbeidstilbud. Blant annet pekte utvalget
på at elevene på ungdomsskolen, og særlig guttene, kjenner lite
til lønnsnivåene i ulike bransjer.
Utvalget mente det var vanskelig for elevene
å få oversikt over det beste utdanningsvalget for dem, og at mye
av valget skjer på bakgrunn av egen motivasjon. Samtidig pekte de
på den tydelige sammenhengen mellom kjønn, faglige resultater og
muligheter til å lykkes i utdanning og arbeid. (NOU 2019:3. Nye
sjanser – bedre læring. Kjønnsforskjeller i skolepresentasjoner
og utdanningsløp)
Trond Buland, Siri Mordal og
Ida Holth Mathiesen ved NORCE og NTNU Samfunnsforskning gjennomgikk
i 2020 hvilke ressurser og oppgaver man har i skolen, og ville svare
på spørsmålet om hvordan arbeidssituasjonen til rådgivere ved norske
ungdoms- og videregående skoler er, med vekt på tidsressurs, oppgaver
og kompetanse. De viste blant annet at svært mange rådgivere opplever
at minimumsressursen som er avsatt til formålet, er for liten i
forhold til oppgavene rådgiveren opplever å bli pålagt eller er
forventet å gjennomføre. Dette viste de til at kan tolkes som en
vedvarende svakhet i rådgivningens strukturkvalitet. Det er tydelig
variasjon i skolesektorens arbeid med rådgivningstjenesten, og i
rapporten til Buland, Mordal og Mathiesen oppsummeres det med at
noen skoler har mange ting på plass, som kompetanse, arbeidsdeling
og nettverk internt og eksternt, mens andre skoler henger etter.
I den samme rapporten ble det vist til at funksjonen som
rådgiver krever formell kompetanse. En betydelig andel av rådgiverne
oppga også at de hadde formell kompetanse som tilfredsstilte de
anbefalte kompetansekriteriene. Samtidig svarte 30 prosent nei på
spørsmålet om hvorvidt det på deres skole kreves formell kompetanse
ved ansettelse som rådgiver. På ungdomsskolen er gjennomsnittlig
stillingsandel for rådgiver 37 prosent. (Buland T., Mordal S. og
Mathiesen, I. H. (2020) «Utdannings- og yrkesrådgiving og sosialpedagogisk rådgiving
i norsk skole anno 2020.»)
Utdanningsdirektoratet anbefalte allerede i
2009 at rådgivere i skolen burde ha formell kompetanse med utdanning
på minst bachelornivå og 60 studiepoeng med rådgiverrelevant utdanning.
Stoltenbergutvalget støttet forslaget om at
rådgivere burde ha formell kompetanse, siden tilstrekkelig rådgivning
er en rettighet som skal oppfylles. Stoltenbergutvalget mente videre
at faget utdanningsvalg burde kunne kombineres med rådgiverstillinger,
slik at flere rådgivere kan få hele stillinger.
Under halvparten av de ansatte rådgiverne på
ungdomsskolen har studiepoenggivende fag i rådgivning eller karriereveiledning.
Rådgiverne i ungdomsskolen og videregående skole ønsker seg blant
annet mer kunnskap om alternative opplæringsløp og flerkulturelle problemstillinger.
I 2022 er det 59 minoritetsrådgivere i regi
av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i norske ungdomsskoler
og videregående skoler. Disse rådgiverne skal ha kompetanse på problemstillinger
knyttet til å forebygge negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse
og æresrelatert vold.
Minoritetsrådgivere følger opp elever og ansatte ved
skolen de er utplassert på, og elever ved skoler i nærområdet ved
behov. Minoritetsrådgiverne skal også styrke kompetansen til ansatte
i lokale flyktningtjenester, Nav, voksenopplæringsinstitusjoner
og andre hjelpetjenester.
Målet er at et løft for rådgivningstjenesten
vil kunne lede flere elever til den utdanningen og det arbeidet
de ønsker seg, passer til og som samfunnet har behov for. En styrking
av rådgivningstjenesten vil også kunne redusere risikoen for omvalg
og frafall i videregående opplæring og sørge for at flere gjennomfører
på normert tid.
Forslagsstillerne mener det er viktig at retten
til rådgivning, og kvaliteten i fag som skal underbygge utdannings-
og yrkesvalg, sikres gjennom tydelige krav til kompetanse hos dem
som skal være rådgivere og veiledere.
Forslagsstillerne mener videre at det må vurderes tiltak
for å styrke samarbeidet mellom skole- og utdanningsnivåene og styrke
koblingen mellom rådgivere på ungdomsskolen og karriereveiledningen
for øvrig samt med Nav og arbeidslivet.
Det bør derfor utredes om ansvaret for rådgivnings- og
karriereveiledningen for hele skoleløpet kan samles og koordineres
bedre.
Et godt eksempel er rådgivningsløftet i Oslo,
som ble startet i 2010 og samlet hele bredden av ungdomsskoler,
videregående skoler, voksenopplæring og spesialskoler i et samarbeid
som har forpliktet seg til et strukturert arbeid med å styrke kvaliteten
på rådgivningstjenesten.
Gjennom rådgivningsløftet i Rogaland har man gjennomført
en lignende modell, og erfaringene er at det har gitt et mer helhetlig
perspektiv på karriereveiledning. Man har også erfart at det å legge
vekt på samarbeid mellom rådgivere, lærer og ledelse på den enkelte
skolen og erfaringsutveksling på tvers av de ulike skolene har bidratt
til en samlet økt kompetanse.
Rådgivnings- og karriereveiledningstjenestene
er sentrale for de valg ungdommene skal ta for fremtiden. Dette
er utfordringer som naturlig krysser det kommunale og fylkeskommunale
ansvaret, og som hadde tjent på å bli sett i sammenheng for å sikre
en mer enhetlig tilnærming til det beste for elevene.