Bakgrunn
Det har gjennom de siste årene vært en bekymringsfull
utvikling av organisert kriminalitet i Norge, og da særlig i hovedstaden.
Dette har utviklet seg dithen at man nå opplever grove voldsepisoder
med bruk av våpen i det offentlige rom. Politiet har kommunisert
at det i mange av disse tilfellene dreier seg om interne oppgjør
i hovedstadens kriminelle miljøer.
Forslagsstillerne mener denne utviklingen må
møtes med resolutte grep som synliggjør samfunnets nulltoleranse
for gjengkriminalitet. Det er tale om alvorlig kriminalitet som
undergraver flere samfunnsfunksjoner, og som også er egnet til å
skape frykt og utrygghetsfølelse i befolkningen. Det er nødvendig
å møte dette samfunnsproblemet med flere virkemidler, som samlet må
utgjøre en effektiv respons til denne uønskede utviklingen.
Det første forslaget er innføring av forbudssoner ved
dom etter modell av den danske lovgivningen som trådte i kraft 1. juli
2021 om forbud mot deltakelse i nattelivet. Denne lovgivningen ble
fremmet i mars 2021 som del av en større trygghetspakke. Den danske
loven gir domstolene adgang til å idømme forbud for personer som
er dømt for visse former for kriminalitet å ferdes og ta opphold
på serveringssteder over hele landet, samt i definerte nattelivssoner
i et nærmere angitt tidsrom. Forslagsstillerne mener det bør være
en tilsvarende adgang for norske domstoler til å idømme de som domfelles
for gjengrelatert kriminalitet oppholdsforbud i områder som er særlig
utsatt for gjengkriminalitet.
Det andre forslaget er innføring av visitasjonssoner. Dette
er områder hvor politiet i en tidsavgrenset periode gis hjemmel
til å visitere personer for å avdekke våpen. Forslaget innebærer
en utvidelse av dagens visitasjonshjemmel i politiloven § 7a. Det
foreslås en hjemmel som vil gi adgang til for en tidsavgrenset periode
å beslutte våpenvisitasjoner i et nærmere bestemt område. Det pekes
herunder på at Danmark allerede har en lovgivning for visitasjonssoner,
og at den svenske regjeringsplattformen inneholder et punkt om innføring
av slike soner. Forslagsstillerne mener det vil være naturlig å
se hen til hvilke løsninger våre naboland har valgt ved utarbeidelsen
av det norske regelverket.
Det tredje forslaget er innføring av en straffutmålingsbestemmelse
som dobler strafferammen ved gjengrelaterte forbrytelser, etter
mønster av bestemmelsen i straffeloven § 79. Den skjerpede straffetrusselen
signaliserer samfunnets nulltoleranse for gjengkriminalitet, og vilje
til å beskytte de lovlydige borgerne mot den utryggheten gjengkriminalitet
skaper i befolkningen.
Det fjerde forslaget er innføring av straffeskjerpelsessoner
i områder som er særlig utsatt for gjengrelatert kriminalitet, hvor
strafferammene dobles for kriminalitet begått i disse områdene.
Det pekes på at man tidligere har hatt tilsvarende geografisk differensiering
i straffenivå, herunder for narkotikakriminalitet i områder definert
som «det åpne rusmiljøet» i Oslo. Forslagsstillerne mener en slik
straffeskjerpelse er et egnet virkemiddel for å skjerme de mest
utsatte områdene for de gjengkriminelles oppgjør, og dermed vil
være en effektiv beskyttelse for de som bor i disse områdene.
Det femte forslaget er en kraftig straffeskjerpelse
for ulovlig våpenbesittelse. Bruk av våpen er en vesentlig del av
den oppblomstrende gjengkriminaliteten. Våpenbruk i det offentlige
rom innebærer en økt risiko for at tilfeldige kan bli rammet av
de kriminelle oppgjørene, en risiko som også er egnet til å skape
følelser av utrygghet og frykt i befolkningen. Slik forslagsstillerne ser
det er det straffeskjerpelse for ulovlig våpenbesittelse en naturlig
og hensiktsmessig måte å reagere mot dette på, og da særlig å skjerpe
straffemivået for ulovlig våpenbesittelse på offentlig sted. Det
foreslås videre at det ved dette arbeidet også vurderes minstenivå
for straffutmåling i saker som gjelder ulovlig våpenbesittelse på
offentlig sted. Videre bør forarbeidene til ny lovgivning klart
og utvetydig uttrykke den politiske viljen til å straffe denne typen
kriminalitet strengere enn i dag.
Det sjette forslaget er en revidering av gjeldende straffutmålingsbestemmelse
ved idømmelse av fengselsstraff i realkonkurrens. Dette gjelder
der en lovbryter dømmes til fengselsstraff for flere straffbare
handlinger i samme dom, og er regulert i straffeloven § 79. Forslagsstillerne
mener dagens ordning med forhøyelse av fengselsstraffen med inntil
det dobbelte, men med en øvre begrensning på seks år, innebærer
en altfor raus kvantumsrabatt for den som har begått flere straffbare handlinger
som pådømmes samtidig. Det fremmes derfor forslag om en ny bestemmelse
som innebærer addering av straffenivået for de tre strengeste lovbruddene som
pådømmes samtidig, før det deretter fastsettes en felles straff
etter gjeldende prinsipper for eventuelle øvrige pådømte lovbrudd
i samme dom.
Det syvende forslaget er en utredning av det
nasjonale handlingsrommet for bruk av fengselsstraff mot personer
under 18 år som domfelles for gjengrelatert kriminalitet. Forslagsstillerne
mener den eskalerende gjengkriminaliteten er et samfunnsproblem
som må møtes med den fulle tyngde av strafferettslige virkemidler,
også overfor de gjengkriminelle som er under 18 år. En kraftig og
følbar reaksjon vil ha en preventiv effekt for de kriminelle gjengenes
rekruttering av mindreårige, og det er slik forslagsstillerne ser
det av kritisk viktighet å få stanset gjengenes rekruttering av
nye gjengkriminelle. Det bør derfor kartlegges hvor stort det nasjonale
handlingsrommet er – innenfor rammene av våre folkerettslige forpliktelser
– for anvendelse av fengselsstraff mot personer under 18 år som
domfelles for gjengkriminalitet. Ved en slik utredning er det naturlig
at det nasjonale handlingsrommet for varetektsfengsling av lovbrytere
under 18 år også kartlegges.
Det åttende forslaget er en avvikling av dagens
straffereaksjoner ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, og innføring
av en ny straffereaksjon for unge lovbrytere i form av et lukket
institusjonsregime. Forslagsstillerne mener dagens reaksjonsform,
ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, ikke gir en tilstrekkelig følbar
reaksjon til at den er effektfull i møte med unge kriminelle, og
foreslår følgelig at disse reaksjonsformene avskaffes. Til erstatning
foreslås det innføring av et lukket institusjonsregime for domfelte
under 18 år.
Det niende forslaget er en reduksjon av den
strafferettslige lavalder, fra gjeldende 15 år, jf. straffeloven
§ 20. De kriminelle gjengene rekrutterer stadig yngre personer for
å utføre alvorlige straffbare handlinger. Det må antas at vissheten
om den kriminelle lavalder og at personer under 15 år kan gjennomføre
straffbare handlinger uten å holdes strafferettslig ansvarlig, er
en medvirkende faktor til både at de unge personene rekrutteres og
til deres villighet til å utføre handlingen. Det må trekkes en nedre
aldersgrense for straffansvar, men utviklingen i gjengkriminaliteten
tilsier slik forslagsstillerne ser det at den gjeldende aldersgrensen
senkes. Forslagsstillerne mener på den bakgrunn at den strafferettslige
lavalderen bør senkes til nivået den lå på frem til 1987, for med
det å holde de unge som lar seg verve til gjengkriminalitet ansvarlige.
Det tiende forslaget er opprettelse av et lukket
institusjonstilbud for barn under den strafferettslige lavalder
som begår gjentatt kriminalitet. De kyniske gjengkriminelle rekrutterer
i en ikke ubetydelig utstrekning barn under den kriminelle lavalder
til å begå dels alvorlig kriminalitet, som ledd i gjengenes virksomhet.
Barn under den kriminelle lavalder kan ikke håndteres i straffesporet,
og forslagsstillerne mener at barnevernet har vist seg uegnet til
å håndtere denne problematikken. Slik forslagsstillerne ser det
står man i dag uten egnede tiltak overfor barn som begår kriminelle
handlinger, og det foreslås derfor opprettet et lukket institusjonstilbud for
dette segmentet av lovbrytere.
Det ellevte forslaget er en generell bevæpning
av politiet. Forslagsstillerne viser til at dette har vært Fremskrittspartiets
politikk i mange år, og det er et standpunkt som de siste ti årene
har vært støttet av Politiets Fellesforbund. Dette handler både
om å utstyre politiet med de nødvendige virkemidlene for å løse
sitt samfunnsoppdrag, og om polititjenestepersonenes egensikkerhet
i møte med et kriminalitetsbilde hvor de kriminelle i økende grad
er bevæpnet. Forslagsstillerne mener utviklingen i kriminalitetsbildet
styrker argumentene for en generell bevæpning av norsk politi.
Det tolvte forslaget er lovgivning som gjør
det enklere for påtalemyndigheten å inndra verdier som er anskaffet
ved kriminell virksomhet. Forslagsstillerne mener det er avgjørende
i kampen mot organisert kriminalitet at verdier som skriver seg
fra kriminell virksomhet inndras. Kriminalitet skal ikke lønne seg,
og dette signaliseres best ved at alle verdier som er fremskaffet
gjennom kriminalitet inndras til fordel for statskassen. Dette har
også en side mot de kriminelle gjengenes rekruttering av unge personer,
da det er viktig at kriminelle ikke får besitte verdier som er fremskaffet
ved kriminelle handlinger og derigjennom skaper et inntrykk av at kriminalitet
er lønnsomt.
Det trettende forslaget er etableringen av et
hurtigspor i domstolene, for rask pådømmelse av saker der gjerningspersonen
var under 18 år på tidspunktet for de handlingene vedkommende er
tiltalt for. Forslagsstillerne mener det er viktig at unge lovbrytere
raskt får oppleve samfunnets reaksjon mot kriminell adferd, slik
at det ikke fester seg et inntrykk blant unge om at lovbrudd kan
begås uten konsekvenser. Rask etterforskning, pådømmelse og straffegjennomføring
for unge lovbrytere er et svært viktig preventivt grep for å synliggjøre
hvordan en videre kriminell løpebane vil arte seg for den enkelte.