Bakgrunn
Det er i dag 364 000 personer som mottar uføretrygd.
Det er en stor andel av befolkningen i arbeidsfør alder. Samtidig
sier næringslivet at de har utfordringer med å få tak i kvalifisert
arbeidskraft, og at de i dag mangler 57 000 kvalifiserte personer.
Blant annet mangler det sykepleiere og annet helsepersonell.
Derfor vil det å kunne kombinere jobb og uføretrygd
være noe som vil komme både arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnet
til gode. Det å kunne ha en tilknytning til arbeidslivet vil forhindre
utenforskap og gi en tilhørighet.
Etter dagens regler må man ha redusert arbeidsevne med
minst 50 pst. for å ha krav på uføretrygd. Hvis uføregraden skyldes
yrkesskade eller sykdom, er det nok at arbeids- eller inntektsevnen
er nedsatt med 30 pst. Har personen en restarbeidsevne som er lavere
enn 50 pst., ser man en tendens til at Nav ønsker å sette disse
personene over på 100 pst. uføregrad i stedet for å tilrettelegge for
en liten arbeidsprosent, der restarbeidsevnen eksempelvis kan være
20–30 pst.
De som allerede har gradert uføretrygd, burde
kunne motta en lønnsforhøyelse uten at det går ut over uføregraden
eller utbetalt uføretrygd. At en person har mottatt en lønnsforhøyelse
uten økt stillingsprosent, kan enkelt dokumenteres til Nav via lønns-
og timelister. Personer som har en arbeidsgiver som ønsker å gi dem
høyere lønn for å ha gjort en god jobb, må altså si nei til en lønnsforhøyelse,
da det er en fare for at de kan miste deler av uførepensjonen sin.
Fribeløpet for de som kan og ønsker å jobbe
ved siden av å motta uføretrygd, er i dag 0,4 G for de som har 100
pst. uføregrad. Dersom man har gradert uføretrygd, vil man få en
individuell inntektsgrense basert på uføregrad, fribeløp og inntekt.
Etter at man har tjent opp til fribeløpsgrensen,
starter avkortningen av uføretrygden. Dette gir en ekstra utfordring
for de som i perioder kan jobbe, med å følge med på hvor nært de
er fribeløpsgrensen, og hvor mye de vil bli trukket hvis de overstiger
0,4 G.
Dette gir inntrykk av et lite fleksibelt system,
som gjør det vanskelig for personer som har mulighet til å jobbe,
til faktisk å kunne jobbe. Skal bærekraften i dagens velferdssystem
berges, må man benytte all arbeidsevne som er mulig, og man trenger
skatteinntekter for å finansiere velferdssystemet og fremtidens
pensjoner.