Anerkjennelse
av Palestina som egen stat
Det palestinske nasjonalrådet
erklærte ensidig Palestinas uavhengighet 15. november 1988 i Alger.
I dag har 138 av FNs 193 medlemsland anerkjent den palestinske staten
innenfor grensene før seksdagerskrigen i 1967, og med Øst-Jerusalem
som hovedstad. Som første europeiske land stemte Island for dette
i 2011, mens Sverige fulgte etter i 2014. I tillegg til de 138 landene
som har anerkjent den palestinske staten, er det en rekke land,
deriblant Storbritannia, Spania, Frankrike og Irland, som har stemt
frem folkerettslig uforpliktende vedtak i parlamentene om å anerkjenne
Palestina som stat. Dette vitner om økende press og utålmodighet
i flere EU-land etter at forhandlingene mellom Israel og palestinerne
har brutt sammen og de israelske bosettingene i økende grad hindrer
en palestinsk statsdannelse.
Palestina er ikke
tatt opp som medlemsstat i FN som følge av at vetomaktene i Sikkerhetsrådet
kan nekte opptak av nye medlemmer, jf. FN-pakten artikkel 4. Palestina
har likevel kunnet inngå traktater. Et eksempel er Palestinas tilslutning
til Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol (ICC),
hvor Palestina er akseptert som medlemsstat. Det har fått den konsekvens
at ICCs påtaleenhet har innledet etterforskning av krigsforbrytelser
på palestinsk territorium. Etterforskningen er pågående.
Selv om Norge som
leder av giverlandsgruppen for Palestina (AHLC) arbeider aktivt
for å sikre et institusjonelt grunnlag for en palestinsk stat med
full suverenitet og økonomisk bærekraft, har Norge ikke anerkjent
Palestina som stat, men anerkjenner staten Israel innenfor det territoriet
landet kontrollerte frem til seksdagerskrigen i 1967.
Ved utenriks- og
forsvarskomiteens behandling av Representantforslag om anerkjennelse
av Palestina som egen stat (Dokument 8:19 S (2014–2015)) i 2015
fastslo imidlertid komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, blant
dem nåværende statsminister Jonas Gahr Støre og nåværende utenriksminister
Anniken Huitfeldt, samt komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Venstre i Innst. 273 S (2014–2015) at
«hvis det ikke
har skjedd en reell framgang i fredsprosessen mot en tostatsløsning,
og byggingen av de folkerettsstridige bosettingene fortsetter, bør
Norge anerkjenne Palestina som egen stat».
Forslagsstillerne
konstaterer at en slik reell fremgang ikke har skjedd, og at ovennevnte
forutsetning for norsk anerkjennelse av Palestina som stat dermed
er til stede.
I 30 år har Norge
og det internasjonale samfunnet arbeidet for en fredsprosess med
Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 som grunnlag. Det uttalte målet med
Oslo-avtalen var å finne en løsning gjennom en forhandlingsprosess som
skulle munne ut i en senere fredsavtale, basert på en tostatsløsning
med en palestinsk stat og en israelsk stat som skulle leve side
om side i fred og sikkerhet innenfor gjensidig anerkjente grenser.
Det var det samme prinsippet som FNs uoppfylte delingsplan fra 1947
bygget på. Samtidig var det en ubalanse i avtalen, sannsynligvis
på grunn av ubalanse i maktforholdet mellom partene, blant annet
ved at Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) på vegne
av det palestinske folket måtte anerkjenne staten Israel, mens Israel
ikke trengte å anerkjenne Palestina – kun PLO som palestinernes
rettmessige representant. Det palestinske folkets rett til selvbestemmelse
ble heller ikke uttrykkelig anerkjent. I 2023, 30 år etter at Oslo-avtalen
trådte i kraft, er rammene som avtalen la opp til, aldri blitt etterlevd,
og sluttforhandlingene er ikke gjennomført. Norge har lagt mye prestisje
og penger i Oslo-avtalen, men avtalen har ikke resultert i en fungerende
palestinsk statsdannelse og en fredsløsning.
Tvert imot har utviklingen
gått i feil retning ved at okkupasjonen av palestinsk land har befestet
seg ytterligere, tusenvis av palestinere har fått revet sine hjem,
og palestinske samfunn og landsbyer ødelegges og utsettes for tvangsfordrivelse.
I 2002 startet israelske myndigheter bygging av muren som Den internasjonale
domstolen i en rådgivende uttalelse fra 2004 erklærte for å være
ulovlig og krevde øyeblikkelig revet. Med blokaden av Gazastripen
som ble etablert i 2007, kontroller Israel kyst-, land- og luftterritorium
som hindrer bevegelsesfriheten til over to millioner palestinere.
Ifølge Military Court Watch er det i dag over 160 palestinske barn
i israelske fengsler i strid med FNs barnekonvensjon.
Et viktig hinder
for en varig fred er de israelske bosettingene som norske regjeringer
har fastslått er i strid med folkeretten. Da Oslo-avtalen ble signert,
var det om lag 400 000 israelske bosettere på Vestbredden og 215 000
i Øst-Jerusalem. I dag er det 500 000 bosettere på Vestbredden og
rundt 235 000 i Øst-Jerusalem. FNs sikkerhetsråd har i en rekke
resolusjoner slått fast at etableringen av israelske bosettinger
på palestinsk territorium okkupert av Israel siden 1967, inkludert
Øst-Jerusalem, er folkerettsstridig. Senest i desember 2016 i resolusjon
2334 uttalte Sikkerhetsrådet at bosettingene er et åpenbart brudd
på folkeretten, og krevde at Israel umiddelbart og fullstendig stanser
all bosettingsvirksomhet. Mens Israel går i en retning fra okkupasjon
til anneksjon av palestinsk land, blir det stadig mindre land igjen
til å etablere en bærekraftig palestinsk stat. Norge er ikke tjent
med passivt å forholde seg til Israels økende bosettingsaktivitet.
Det er viktig å erkjenne at både ulovlig okkupasjon og anneksjon
etter folkeretten er aggresjonshandlinger som både vil være handlinger
i strid med maktforbudet i FN-pakten og etter omstendighetene vil
kunne utgjøre straffbare handlinger.
Forslagsstillerne
mener utviklingen viser at betingelsene for norsk anerkjennelse
av Palestina har endret seg, og at en bredest mulig anerkjennelse
av Palestina som stat er en forutsetning for en meningsfull forhandlingsprosess
basert på folkerettslige grunnprinsipper. Signaleffekten av en norsk
anerkjennelse bør i dette bildet ikke undervurderes. I november
2012 fikk palestinerne et historisk gjennombrudd i FN da Palestina
ble anerkjent og gitt observatørrettigheter som en «ikke-medlemsstat»
med Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem og Gazastripen som sitt
territorium. FNs generalforsamling godkjente dette med et overveldende
flertall, inkludert Norges stemme.
I dag er det først
og fremst vetoretten som hindrer at flertallet av FNs medlemsstater
får sin vilje ved at Palestina tas opp som fullverdig medlemsland
i FN. Anerkjennelse av Palestina nå vil dessuten være en naturlig videreføring
av den lange linjen i norsk politikk. Norske myndigheter har allerede
tatt en rekke skritt på veien til full anerkjennelse, siden Norge
stemte for at Palestina skulle få observatørstatus i FN. Palestinas
representasjon i Norge er blitt oppgradert til en ambassade, og
norske myndigheter bruker navnet Palestina for å beskrive det palestinske
området. Anerkjennelse av Palestina kan bidra til å redusere ubalansen
i partenes styrkeforhold ved forhandlingsbordet og kan dermed styrke
forhandlingsprosessen. Dette vil kunne bidra til en reell fredsprosess.
Manglende anerkjennelse kan derimot sende et negativt budskap: Det
forsterker synet på at Norge støtter og opprettholder rettigheter
kun for Israel.
Norge bærer et stort
ansvar for palestinernes situasjon, også som en del av en prosess
i retning av en selvstendig stat. Retten til selvbestemmelse slår
fast et folks rett til å bestemme sin politiske status og sin økonomiske,
sosiale og kulturelle utvikling og til å være uavhengig og fri for
fremmed dominans eller innblanding. FN har anerkjent det palestinske
folkets rett til selvbestemmelse i en rekke resolusjoner, inkludert
resolusjon 2672 (XXV) av 1970, resolusjon 3236 (XXIX) av 1974, resolusjon
66/146 av 2012, resolusjon 67/158 av 2013 og resolusjon 77/247 av
2022. 75 år etter at FN stemte frem delingsplanen for Palestina,
har palestinerne fortsatt ikke fått innfridd sine rettigheter etter
internasjonal lov.
Forslagsstillerne
anser at de folkerettslige kriteriene for å anerkjenne Palestina
som stat er oppfylt. Palestina har en fast befolkning og gjør krav
på grensene som gjaldt før 1967, i tråd med en rekke FN-resolusjoner.
De har i flere år opptrådd på det diplomatiske planet gjennom PLO og
inngått folkerettslige avtaler. Det finnes et folk, og det finnes
en form for provisorisk regjering, men palestinerne hindres i å
utvikle et fullverdig demokratisk selvstyre nettopp på grunn av
Israels okkupasjon. Derfor må okkupasjonen først opphøre, og deretter
må palestinerne gis anledning til å velge sine representanter i
frie valg. Først da vil det kunne innledes forhandlinger, med støtte
i FN, som har reelle muligheter til å lede frem til en rettferdig og
varig fredsløsning i tråd med folkeretten.
Forslagsstillerne
understreker at den nåværende utenrikspolitikken, der Norge anerkjenner
Israel som stat, men ikke anerkjenner Palestina som egen stat, ikke er
holdbar, og at tiden er inne for å anerkjenne Palestina som egen
stat nå.