Bakgrunn

I 2021 ble forslaget om en nasjonal rusreform stemt ned på Stortinget, jf. Prop. 92 L (2020–2021) og Innst. 612 L (2020–2021). Formålet med rusreformen som ble lagt frem, var da å avkriminalisere bruk og besittelse av små mengder ulovlige rusmidler og å gå fra straff til hjelp i samfunnets reaksjon overfor bruk av ulovlige rusmidler.

Rusreformen var basert på forslagene fra Rusreformutvalget og deres grundige utredning NOU 2019:26 Rusreformen – fra straff til hjelp.

Det er behov for en helhetlig kursendring i ruspolitikken etter flere tiår med et feilslått strafferegime som ikke har hjulpet noen av de mest sårbare gruppene i samfunnet.

Strafferegimet har skapt mistillit overfor myndighetene hos mennesker som i mange tilfeller har trengt helse- og sosialhjelp, men som er blitt møtt med stigmatisering og fordømmelse. Arven etter strafferegimet innebærer at det er et manglende helse- og sosialtilbud rettet mot sårbare grupper i samfunnet som sliter med rus, og at det fortsatt er høye overdosetall her i Norge sammenlignet med andre europeiske land.

Selv om Stortinget sa nei til en nasjonal rusreform som ville skapt en ny retning for ruspolitikken i hele landet, ønsker flere kommuner nå å gjennomføre lokale rusreformer. De ser mulighetene som eksisterer på rusfeltet innenfor innovasjon i nye helse- og sosialtilbud samt forebygging av utfordringer knyttet til rusbruk lokalt. Kommuner som Oslo, Lillestrøm, Stavanger, Bergen, Bodø, Arendal og Trondheim har det siste året vedtatt å gå inn for lokale rusreformer. Å åpne for dette vil være i tråd med det kommunale selvstyret etter Grunnloven § 49 annet ledd.

Mange frivillige organisasjoner har også tilbud som kan styrke gjennomføringen av lokale rusreformer, enten dette er brukerstyrte hus, oppsøkende team eller analysetjenester med formål om å gjøre rusbruken som forekommer, så trygg som mulig. Det siste er særlig viktig når det de siste årene har forekommet overdoser på grunn av urene stoffer og rusmidler som blir solgt som noe annet enn det som er forespeilet, slik man har sett i blant annet Arendal.

Frivillige organisasjoner vil kunne få større forutsigbarhet i sin drift og nå flere som trenger hjelp, hvis de får et tydeligere mandat og inviteres til samarbeid om å styrke hjelpearbeidet. Frivilligheten spiller en særskilt rolle i å kunne rette hjelpetilbud mot mennesker som av ulike årsaker ikke klarer å innordne seg innenfor tilbudene som det offentlige i dag kan tilby, slik en har sett ved blant annet Eikaklinikken i Oslo, som hjelper rusavhengige som har falt utenfor ordinære hjelpetilbud.

Dessverre møter kommunene og frivilligheten lite hjelp fra statlige myndigheter i dag. I mange tilfeller er det ikke et ønske om å finansiere nye tilbud fra frivillighetens side og respektere kommunenes mulighet til å ta sine egne valg om hvordan de ønsker å møte innbyggere som bruker ulovlige rusmidler. En har også sett statlige myndigheter bestride lovligheten av rusmiddelanalysetjenester som kan være et livreddende tilbud til brukere av rusmidler.

Å gjennomføre lokale rusreformer som kan gi straffrihet ved bruk og besittelse av små mengder ulovlige rusmidler til eget bruk og samtidig styrke hjelpetiltakene i de samme kommunene, vil gjøre det enklere for brukere av rusmidler i ulike livssituasjoner å søke hjelp – enten det er hos private, frivillige eller offentlige hjelpeinstanser. Frykten for å bli sanksjonert fra myndighetene holder mennesker igjen fra å oppsøke hjelpen de trenger. Det bidrar til at flere havner og forblir i skadelig rusbruk.

Man må derfor gjøre det så enkelt og trygt som mulig å søke hjelp ved å sørge for at rusbrukere er unntatt fra straff, og ved å skape et mangfold av ulike helse- og sosialtilbud i norske kommuner. Når rusbrukere først kommer i møte med hjelpeinstanser, må de også kunne møte forståelse, verdighet og hjelp som er basert på samtykke. Det er derfor viktig at hjelpetilbud ikke består av tvangsmidler, slik at vilkårene for positive utfall i behandling også er til stede. I dag er mandatet og retningslinjene for de nye rådgivende enhetene for russaker basert på bruk av tvangsmidler. Dette må endres slik at tilbudet faktisk blir brukt, og at det i stedet gis hjelpetiltak i tråd med brukernes egne ønsker for bedring.

Det er på høy tid å gi kommuner og frivillige organisasjoner mulighet til å skape gode og solidariske lokalsamfunn hvor mennesker som bruker ulovlige rusmidler, blir tatt bedre vare på – samfunn hvor mennesker blir møtt med respekt og verdighet uavhengig av hva slags rusmidler de inntar. Når norske kommuner selv ønsker å starte et så viktig arbeid for å bygge opp et verdig og godt tilbud til brukere av ulike rusmidler, må Stortinget la kommunene komme i gang med dette.