Bakgrunn
Det er behov for
et realt kriminalomsorgsløft i Norge. Kriminalomsorgen er underfinansiert
og har vært det over lang tid. Etter flere år med kutt i budsjettene
har vi kommet til en situasjon som er uholdbar, både for de ansatte
og de innsatte.
I lang tid har man
blitt servert skremmende historier fra innsiden i norsk kriminalomsorg
og norske fengsler – historier om innsatte som blir syke av å sitte
i isolasjon, om dårlige tilbud i soningen og om ansatte som opplever
vold og trusler, både på og utenfor jobb. Kriminalomsorgen skal
være et sted som er trygt for både innsatte og ansatte. Her foregår
det viktige samfunnsoppdraget kriminalomsorgen har, nemlig rehabiliteringen av
innsatte som skal gjøre dem i stand til å returnere til et liv uten
kriminalitet når de har gjennomført sin soning. Og som på andre
arbeidsplasser skal det være et trygt og forsvarlig sted å jobbe
for de ansatte.
Bare siden 2019 har
rundt 400 fengselsbetjenter sluttet i kriminalomsorgen. Gjennomgående
årsaker til at så mange slutter, er blant annet at grunnlønnen er
for dårlig og arbeidshverdagen for tøff. Flere opplever at den krevende
jobben sliter dem ut både fysisk og psykisk. I 2021 hadde kriminalomsorgen
et sykefravær på hele 8,9 prosent. Bruken av vikarer og overtidsbruk
i førstelinja tilsvarer 300 årsverk i kriminalomsorgen.
Det er også mange
som jobber ufrivillig deltid, som heller ser seg om etter faste
stillinger andre steder. De ansatte i kriminalomsorgens førstelinje,
fengselsbetjentene, sitter på en verdifull kompetanse som er ettersøkt i
andre bransjer, både i det offentlige og det private. Dersom man
ikke klarer å beholde flere av de ansatte samtidig som det legges
en strategi for rekruttering av nye ansatte, vil man om kort tid
stå i en katastrofal ansattkrise i kriminalomsorgen. Både arbeidsforhold
og lønn må få et løft.
Det burde vært et
overordnet mål for både Stortinget og regjeringen å ha en kriminalomsorg
som er i stand til å løse det samfunnsoppdraget de er pålagt. Dette
er hele samfunnet tjent med. Sentralt i dette er arbeidet for å
ha nok faglærte ansatte og kompetente ledere på alle nivåer. For
at de innsatte skal være i stand til å returnere til samfunnet og
et liv fritt for kriminalitet, er det også sentralt at de får den
oppfølgingen de trenger under soningen.
Riksrevisjonens undersøkelse
av helse-, opplærings- og velferdstjenester til innsatte i fengsel
kom med en nedslående kritikk av den kartleggingen og oppfølgingen
kriminalomsorgen har ansvar for. Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund,
som organiserer de fleste av de ansatte i kriminalomsorgen, har
lenge ropt varsku om at flere år med ABE-reformen har gått på bekostning av
innholdet i soningen. Kriminalomsorgen har rett og slett ikke hatt
midler eller folk nok til å følge opp det samfunnsoppdraget de har,
på tilstrekkelig vis. Dette er en villet politikk som har blitt
ført over flere år.
Riksrevisjonen pekte
også på at innsatte i fengslene ikke har den samme tilgangen på
nødvendige helsetjenester som den øvrige befolkningen, verken når
det gjelder somatiske og psykiske helsetjenester eller rusmestringstjenester.
Dersom man ønsker en kriminalomsorg som er i stand til å følge opp
de innsatte på en god måte, og som er i stand til å tilby dem de
helsetjenestene de har krav på, må det gjøres noe. Flere opplever
å bli sykere mens de soner, og den generelle helsen til innsatte
er dårligere enn i den øvrige befolkningen. Det er eksempler på
innsatte som blir avhengige av medikamenter mens de soner, og som
kommer ut av fengslene med flere plager enn de hadde før soningen
startet.
I perioden november
2019 til august 2020 ble prosjektet «Kortlægning af PTSD blandt
polititjenestemænd og fængselsbetjente samt erfaringsopsamling på den
eksisterende indsats» igangsatt i Danmark på bestilling fra det
danske Justitsministeriet. Forskningsprosjektet og kartleggingen
resulterte i to rapporter. Resultatet viser at mange ansatte i politiet
og Kriminalforsorgen i Danmark i løpet av karrieren blir eksponert
for voldsomme hendelser relatert til sitt arbeid som kan være traumatiserende.
Blant resultatene kan man lese at 34 prosent av ansatte i Kriminalforsorgen
har opplevd at deres eget liv har vært i fare på jobb. Kartleggingen har
også undersøkt forekomsten av psykiske belastningsreaksjoner som
PTSD (posttraumatisk stresslidelse), angst og depresjon. Blant fengselsbetjenter
har over 27 prosent symptomer på enten PTSD, angst, depresjon eller
stress. Til sammenligning er forekomsten av PTSD hos befolkningen
i europeiske land målt til omkring 2-3 prosent. Det er grunn til
å tro at liknende resultater også gjelder her til lands, men en
slik kartlegging har så langt ikke blitt gjennomført i Norge. Forslagsstillerne
mener at en liknende undersøkelse og kartlegging må gjennomføres,
slik at det er mulig å følge opp ansatte i kriminalomsorgen og politiet
på en egnet måte.
Situasjonen i kriminalomsorgen
er allerede på kanten av hva som er forsvarlig. Hvis det ikke gjøres
noe drastisk nå, vil man om få år stå i en dypere krise. Det er hele
samfunnet som taper på at man har forsømt kriminalomsorgen, og det
er fellesskapet som vil bære kostnadene dersom kriminalomsorgen
ikke får et nødvendig løft slik at de kan utføre sitt viktige samfunnsoppdrag.