Bakgrunn
En flyktning må de
første fem årene bo i kommunen vedkommende bosettes i, med mindre
vedkommende får jobb i en annen kommune og dermed kan forsørge seg
selv. En flyktning regnes som primærflyktning de første fem årene
han eller hun bor i Norge. Flytter vedkommende etter fem år fra
kommunen han opprinnelig ble bosatt i, regnes dette som sekundærflytting.
Statistikk fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) om nettoflytting blant personer med fluktbakgrunn
viser også at et stort antall flyktninger flytter fra de minst sentrale kommunene
til de mest sentrale kommunene hvert eneste år. For eksempel flyttet
2 166 flyktninger fra de minst sentrale kommunene (kommunesentralitetsgruppe
5 og 6) i 2020, mens 3 118 flyktninger flyttet til de mest sentrale
kommunene (kommunesentralitetsgruppe 1 og 2). Hele 20 prosent av
de bosatte flyktningene flyttet fra de minst sentrale kommunene
i 2020, og gjennomsnittlig botid i Norge blant disse var bare 5,1
år. Det betyr at mange flyktninger flytter fra de minst sentrale
kommunene straks femårsperioden med «obligatorisk» bosetting har
gått ut.
Stor forekomst av
sekundærflytting er en utfordring for de kommunene som opplever
dette, og dette gjelder særlig en del kommuner i det sentrale østlandsområdet som
regnes som de mest sentrale kommunene i sentralitetsgruppe 1 og
2. Dette setter både det kommunale apparatet for å ivareta flyktninger
under press, og det legger press på kommunens økonomi. En konsekvens av
dette er at tilbudet den aktuelle kommunen kan gi flyktninger, svekkes.
En annen mulig konsekvens
av et stort tilsig av flyktninger som ikke er selvforsørgende, i
en kommune er at det etableres områder hvor det primært bor flyktninger som
er utenfor arbeidslivet. Dette har vist seg svært uheldig for integreringen
av flyktninger, og det er en betydelig fare for at det i slike områder
kan utvikle seg såkalte parallelle strukturer. En slik opphopning
av flyktningbefolkningen i enkelte områder har også vist seg å være
bekymringsfullt for utviklingen av fattigdom og kriminalitet. Når
en kommune tar stilling til om de ønsker å bosette flyktninger,
vurderer de hvilken kapasitet de har, og hvordan mulighetene for
integrering er i deres kommune. Når det gjelder sekundærflytting,
har ikke kommunene med dagens regler mulighet til å påvirke antallet
flyktninger som kommer, noe som kan skape utfordringer med tanke
på å få integrert de flyktningene kommunen har valgt å bosette,
og også skape utfordringer for øvrige velferdstjenester i kommunen.
Flere kommuner som
allerede har en veldig høy innvandrerandel, har varslet at sekundærflyttingen
skaper store utfordringer. Ordfører i Sarpsborg Sindre Martinsen-Evje
(Arbeiderpartiet) har vist hvor store utfordringer dagens system
skaper for Sarpsborg, men også flere andre kommuner. Han har uttalt:
«Staten har et ansvar
her og nå må vi riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten
de opererer etter.»
Sarpsborg er en kommune
som grunnet sekundærflytting har en andel på nesten dobbelt så mange
flyktninger uten integreringstilskudd som snittet av landet. Kommunen
er bekymret for at de vil ende på ROBEK-listen som følge av dette,
og viser til at de som har sekundærflyttet, i snitt mottar 84 650
kroner i økonomisk sosialhjelp, mens snittet for den øvrige befolkningen
er 59 050 kroner.
Forslagsstillerne
mener det derfor bør stilles krav om selvforsørgelse for sekundærflyktninger.
Dette vil innebære at flyktninger må bo i første bosettelseskommune
inntil de er selvforsørgende.