Bakgrunn
På det historiske
naturtoppmøtet COP15 i Montreal i desember 2022 ble landene enige
om en ny internasjonal naturavtale. Denne avtalen har ambisiøse mål
om naturvern og sikring av biologisk mangfold. Å sikre bevaring
av natur er viktig for å sikre levestedene til arter og tilgang
på viktige økosystemtjenester for mennesker som rent vann, mat og
medisiner og viktig blant annet for å bremse global oppvarming.
Norge har tilsluttet seg naturavtalen og dermed flere internasjonale
mål, blant annet om å verne og bevare 30 prosent av naturen til
lands og til vanns innen 2030, restaurere 30 prosent av all ødelagt
natur innen 2030 og redusere bruken av naturskadelige subsidier.
Norge oppfattes som
en viktig aktør på naturvernfeltet. Landet opprettet Miljøverndepartementet
i 1972 og fikk med det verdens første Miljøvernminister. Norge har
gått inn i store internasjonale avtaler om rydding av plast og vern
av natur og er en viktig aktør i vern av regnskog. Samtidig er naturmangfoldet
truet også i Norge.
Den største trusselen
mot naturmangfold i Norge i dag er tap av leveområder. Derfor er
spørsmålet om hvordan man bruker arealene, viktig naturpolitikk.
Når naturområder splittes opp og bygges ut, mister arter leveområdene
sine. Naturen bygges ned bit for bit, med store konsekvenser for
artene og økosystemene de utgjør. FNs klimapanel og naturpanel har
slått fast at naturmangfold og fungerende økosystemer gir svært
viktige bidrag til å begrense klimaendringene. Bevaring av natur
og reduksjon av utslipp går hånd i hånd.
Riksrevisjonen undersøkte
i 2006–2007 om arealplanleggingen og arealdisponeringen i Norge
var bærekraftig (jf. Dokument nr. 3:11 (2006–2007)), og slo fast:
«Undersøkelsen viser
at arealstatusen og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke
ivaretar verdier og prinsipper som Stortinget har vektlagt for å
sikre en bærekraftig arealdisponering.»
I perioden 1985 til
2005 økte arealet som er nedbygd, med 26 prosentpoeng.
Når det skal treffes
vedtak om endring av bruk av et område, er det et grunnleggende
krav i forvaltningsretten at en sak skal være «så godt opplyst som
mulig». Forslagsstillerne mener at dagens organisering av hvordan konsekvensutredninger
bestilles, ikke bidrar til å oppfylle dette kravet. Konsekvensutredninger
av naturinngrep skal gi beslutningstakerne et godt nok kunnskapsgrunnlag
til å vedta om et område skal bygges ut eller ikke. Det kan gjelde
et nytt hyttefelt, et vindkraftverk eller en ny vei. Vanligvis er
det sånn at den som vil gjennomføre tiltaket, altså å bygge ut,
bestiller konsekvensutredningen som skal danne grunnlag for beslutningen om
hvorvidt de får lov til å bygge ut eller ikke. Man har lenge visst
at dette er problematisk.
En rapport fra Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2015 viste at småkraftbransjen
systematisk underrapporterte om verdifull natur rundt fossene de ville
regulere til kraftproduksjon. NVE gjennomførte nemlig en etterkontroll
av 20 konsekvensutredninger bestilt av utbygger. I hele 14 av konsekvensutredningene
var det grove mangler. Mange av rødlisteartene i områdene var rett
og slett ikke med i konsekvensutredningene.
Flere presseoppslag
de siste årene har vist lignende tendenser. Problemet er den direkte
koblingen mellom utbygger og utreder. Systemet sikrer ikke at konsekvensutredningene
belyser konsekvensene for natur i tilstrekkelig grad. Utbyggerne
har nødvendigvis ikke interesse av at miljøutredningene er grundige,
siden kunnskap om naturverdier kan komplisere gjennomføringen av
utbyggingsprosjekter. NRK gjennomførte for eksempel en undersøkelse
i 2021 der bare én av 13 anonyme utredningskonsulenter sa seg «helt
upåvirket av hensynet til utbyggerne».
Dette kan gjøre at
kunnskapsgrunnlaget for beslutninger om utbygging blir for dårlig.
Da er det naturen som taper. Hvis man ikke kan stole på at konsekvensutredninger
gir den nødvendige kunnskapen for å prioritere mellom gode og dårlige
utbyggingsprosjekter fra et miljøperspektiv, blir det vanskelig
å snu en uønsket utvikling.