Bakgrunn
Stortinget vedtok
å utvide grunnskolen fra ni til ti år og senke skolestartalder fra
syv til seks år i den såkalte seksårsreformen, eller Reform 97.
Målet skulle være å gi alle barn et likeverdig pedagogisk skoleforberedende tilbud
uavhengig av bosted og sosioøkonomisk bakgrunn. Samtidig trådte
et nytt læreplanverk i kraft. Leken skulle være sentral for elevenes
opplæring fra 1. til 4. trinn, og førsteklasse skulle ha et klart
førskolepreg med læring gjennom lek. Leseopplæringen skulle ikke starte
før på 2. trinn.
Slik er det ikke
i dag. Ifølge første delrapport i evalueringen av seksårsreformen
publisert av OsloMet 13. desember 2022 er skolen i dag mindre preget
av lek og mer av formell, faglig læring enn da seksårsreformen ble
innført:
-
I 2021 bruker nesten
alle lærerne mye tid på bokstavlæring. I 2001 brukte kun 39 prosent
av lærerne mye tid på bokstavlæring. 78 prosent av lærerne forventer
i dag at elevene skal lære å skrive og å lese enkle ord allerede
før jul i 1. klasse.
-
I matematikk bruker
61 prosent av lærerne mye tid på mengdeforståelse, tall og matematiske
former de tre første månedene.
-
I 2021 har flertallet
av førsteklasselærerne bakgrunnen fra lærerutdanningen. I 2001 hadde
en overvekt barnehagelærerutdanning.
-
Halvparten av skoleeierne
i undersøkelsen sier de gjennomfører lokale kartleggingsprøver på
1. trinn i tillegg til de nasjonale. Halvparten av lærerne mener
prøvene påvirker progresjonen og innholdet i norsk og matematikk.
Seksåringenes
skole bryter altså med intensjonen med seksårsreformen. Det finnes
heller ikke noe faglig grunnlag for senket skolealder og en skole
for seksåringene med et betydelig innslag av formell, faglig læring, ifølge
OECD. Tvert imot, OECD slår fast at
«en stor mengde funn
peker på den avgjørende betydningen av barnestyrt frilek i små barns
utvikling.»
OECD viser til studier fra New
Zealand som sammenlikner barn som begynte formell lese- og skriveopplæring
ved fem eller syv års alder. Da barna var blitt elleve år, var det
ingen forskjell i leseferdigheter mellom de to gruppene, men barna
som startet da de var fem, utviklet mindre positive holdninger til
lesing og viste mindre leseforståelse enn barna som startet da de
var syv. OECD viser videre til en studie av elever
i slutten av sitt sjette skoleår der de som hadde gått på akademiskorienterte
barnehager, oppnådde betydelig lavere karakterer på skolen, enn
de som hadde gått i barnehager preget av barnestyrt lek.
Lekens betydning
kan knapt overvurderes. Den er små barns foretrukne læringsform
og har stor betydning for hjernens utvikling. Fri lek er avgjørende
for å utvikle indre motivasjon, oppleve mestring, lære seg å ta beslutninger,
løse problemer, utøve selvkontroll og følge regler. Gjennom lek
lærer barn best å regulere egne følelser, etablere vennskap, komme
overens med andre og oppleve glede. Leken skaper et nødvendig grunnlag for
å kunne ta imot den formelle, akademiske læringen i skolen på en
god måte og beholde en naturlig lærelyst i møte med faglige krav
og utfordringer utover i skoleløpet og arbeidslivet.
Å ta fra barna leken
er med andre ord ikke noe man kan gjøre uten å risikere betydelige
negative konsekvenser, slik professor i nevrobiologi Per Brodal
og lege Charlotte Lunde understreker i den ferske boken «Lek og
læring i et nevroperspektiv. Hvordan gode intensjoner kan ødelegge
barns lærelyst» fra Universitetsforlaget. Én ting er studiene nevnt
over som indikerer mindre leseglede og -forståelse og generelt dårligere
skoleresultater når barna blir større, en annen ting er psykiske
og sosiale effekter. Når barnas frie lek begrenses, utvikles ikke
deres indre motivasjon fullt ut. De kan bli mer ytre styrt og mer
utsatt for utbrenthet, selvskading og spiseforstyrrelser. Når det
blir mindre lek som innebærer en viss frykt, spenning og utforskning
av risiko, kan evnen til å takle motgang og frykt når en blir voksen,
bli dårligere.
Den frie leken er
under press fra mange hold. Økt læringstrykk i barnehagene, mer
organiserte fritidsaktiviteter, økt skjermbruk og frykt for nødvendig
risikolek er alle faktorer som trekker i retning av mindre barnestyrt
frilek, som er så viktig for barnas sosiale og kognitive utvikling.
Dette understreker behovet for å ta leken tilbake for seksåringene
i skolen. Seksårsreformen har gjort at barna mister nesten et helt
år med fri lek i en spesielt sårbar alder preget av stor fysisk
og psykisk utvikling. Slik trenger det ikke å være. Norge og Island
er de eneste landene i Norden som har ordinær skole for seksåringene.
Finland, som ikke bare er best i Norden på skoleresultater, men
helt i toppen globalt, starter skolen ved fylte syv år. I Sverige
og Danmark er det obligatorisk førskole for seksåringene, mens 1.
klasse er for syvåringene.
Forslagsstillerne
vil ha en skole på barnas premisser, som tar utgangspunkt i deres
modningsnivå og hvordan barn utvikler seg og lærer best. Lærernormen, som
Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for under regjeringen Solberg,
har gitt betydelig flere lærere, særlig på de første viktige trinnene.
Det gjør at den enkelte elev i større grad kan bli sett og fulgt
opp ut fra sine behov. Men for at det skal bli mer lek og en bedre
overgang fra barnehage til skole, må det gjøres noe med forventningene
som stilles til innholdet i undervisningen for seksåringene. Kristelig
Folkeparti bidro til at den nye læreplanen, Fagfornyelsen, gir rom
for mer lek, men det er ikke nok.
Forslagsstillerne
mener at skolen har sviktet seksåringene ved i for stor grad å ha
tatt leken fra dem. Det haster å rette dette opp. Derfor vil forslagsstillerne,
i tråd med seksårsreformens intensjon, ha førskole for seksåringene
basert på lek og barnehagepedagogikk og 1. klasse først for syvåringene.
I førskolen skal læring gjennom lek og utforskning utendørs stå
sentralt, og opplegget skal kunne tilpasses barn som ikke er klare
for stillesitting og tavleundervisning. Den frie barnestyrte leken, som
barna selv går inn og ut av på eget initiativ, må legges til rette
for. Førskoleklassen skal være leksefri, slik at seksåringene skal
slippe å sitte inne med lekser etter skolen i stedet for å leke
og være i fysisk aktivitet. For å oppsummere med OECDs anbefaling:
Man må gjøre skolen klar for barna, ikke barna klare for skolen.