Et sterkere og bedre dimensjonert utdanningstilbud

Det er stort behov for rekruttering til flere ulike yrker i helsevesenet, men særlig sykepleiere og helsefagarbeidere trengs det flere av. Statistisk sentralbyrå (SSB) sitt anslag fra januar 2023 er at Norge vil mangle i underkant av 30 000 sykepleiere i 2040.¹ Samtidig er det viktig at det kommer målrettede tiltak som ivaretar de som allerede er for eksempel sykepleiere, slik at flere blir værende i helsetjenesten. For å sikre dette må grunnutdanningen ha nok plasser samtidig som spesialiseringstilbudene har jevn rekruttering. Samfunnets behov for ulik kompetanse kan endre seg over tid, og det er viktig at kapasiteten i utdanningssystemet henger sammen med behovene. Det er nødvendig at det lages en langsiktig plan som sikrer nok kunnskap om samfunnets behov for sykepleiere og spesialsykepleiere, slik at kapasiteten i utdanningstilbudet er tilpasset behovet for kompetanse i tjenestene.

En god utdanning er helt avhengig av nok lærere, praksisveiledere, praksisplasser og andre tiltak som bidrar til å bygge læring og kompetanse gjennom studiene. For å sikre en god sykepleierutdanning er det nødvendig at nok sykepleiere fullfører en spesialisering og etterutdanning, slik at kompetansen går videre. En sentral del av en slik utdanning er nok kvalifiserte lærere og at et høyt nok antall har muligheten til å gå videre til forskning og undervisning. En jevn spesialiseringsgrad for sykepleiere er viktig for å opprettholde kritisk kompetanse og samtidig sikre påfyll av nok ansatte i viktige avdelinger i helsevesenet. Denne delen av tilbudet må være riktig dimensjonert, og ved fare for mangel eller svekkelse i deler av utdanningstilbudet må det gjøres nødvendige justeringer.

Stortinget har over tid vedtatt en rekke sykepleieroppgaver som er kritisk kompetanse eller lovpålagte roller i for eksempel kommunene, som anestesi-, barne-, intensiv-, kreft- og operasjonssykepleie (ABIKO), sykepleiere med mastergrad innen psykisk helse, rus og avhengighet, helsesykepleie, jordmor og avansert klinisk allmennsykepleie. Forslagsstillerne mener det er viktig å sikre god og tilstrekkelig tilrettelegging rundt sykepleiere som tar disse videreutdanningene, slik at samfunnet har nok kritisk kompetanse. Tilretteleggingen kan være tiltak som innvilget permisjon i samme brøk som utdanningskapasitet, men det er viktig at det er rom for at hver enkelt leder gjør de tilpasningene og tilretteleggingene som de ansatte har behov for i disse periodene. Videre er dette stillinger hvor det i dag er sånn at noen fullfører en mastergrad, mens andre tar halvannet semester og deretter går tilbake til jobb. Forslagsstillerne mener det bør innføres et krav om gjennomgående mastergrad på 120 studiepoeng for ABIKO-utdanningene, og for helsesykepleie, for å møte fremtidens behov for tjenestekvalitet, utvikling og forskning.

Gjennom arbeidslivet er det viktig å ha tid og rom til å sette seg inn i ny kunnskap på eget felt eller å videreutvikle kunnskapen man får i det daglige arbeidet. Ved de fleste arbeidssteder for sykepleiere er det ofte travelt eller bemanningsutfordringer som gjør at faglig utvikling eller kursdeltakelse gjennom året kan være vanskelig å prioritere. Det blir ikke mindre viktig av den grunn, og forslagsstillerne mener det er behov for å sikre at sykepleiere i etter- og videreutdanning får permisjon med lønn som tilsvarer studiebelastningen de tar. Faglig utvikling over tid for yrkene i helsetjenesten bør være en prioritet.

En god arbeidshverdag gjennom hele yrkeskarrieren

En viktig oppgave i helsetjenesten fremover blir å beholde sykepleiere og annet sentralt personell over tid. Flere undersøkelser viser at det er ulike tiltak som er viktige for at sykepleiere skal bli værende. En viktig faktor er stillingsbrøk, både i starten og slutten av karrieren. Heltidsstillinger bør være normen for alle som ønsker det, samtidig som det bør være greit å jobbe redusert i perioder dersom man ønsker det. Arbeidet for å redusere andelen som jobber ufrivillig deltid eller i små og rare stillingsbrøker, må styrkes. Mange ansatte i helsetjenesten har tidvis både merkelige og veldig små stillingsbrøker. Det er utfordrende for unge som er på vei inn i arbeidslivet og samtidig er i etableringsfasen. Ofte ender mange opp med å jobbe nesten fulltid pga. vikartimer og sykdom på avdelingen, men det er ikke holdbart med en lav fast stillingsprosent over tid dersom man ønsker seg en heltidsstilling. Samtidig viser det seg at sykepleiere med lang fartstid gjerne vil fortsette å jobbe, men at en fulltidsstilling over tid tærer for mye på kroppen til at det er mulig. Å beholde kompetanse er verdifullt, særlig for nyere ansatte, og det bør vurderes tiltak som gjør det lettere å bli værende også den siste tiden før pensjonsalder for sykepleiere. Det er viktig å beholde erfarne sykepleiere, ikke bare for å sikre grunnbemanningen, men også som en trygghet og læring for nye ansatte i den første fasen etter studiene.

Forslagsstillerne mener tariffavtalene er en viktig komponent i norsk arbeidsliv, og at disse bør bestå i fremtiden også i helsevesenet. Samtidig er det noen utfordringer som forslagsstillerne mener må møtes gjennom ordninger som ikke griper inn i tariffavtalene. Det er behov for å sikre kompetanse over tid i ulike deler av helsevesenet, og for å bidra til dette bør virkemidler som gir økt kompensasjon, være tilgjengelig i særlige tilfeller. Derfor mener forslagsstillerne at det bør opprettes en særskilt pott for primær- og spesialisthelsetjenesten, som kan brukes for å beholde og eventuelt rekruttere sykepleiere. Denne kan for eksempel være et viktig verktøy når ansatte er i ferd med å nærme seg taket på ansiennitet enten i primær- eller spesialisthelsetjenesten.

Gjennom studietiden for kommende sykepleiere og annet helsepersonell er praksisperiodene en viktig brikke, hvor studentene både møter arbeidshverdagen og tilegner seg verdifull kompetanse og erfaring. Praksisperiodene er en viktig del av utdanningen, men forslagsstillerne mener det er behov for å sikre praksisløpene ved å anerkjenne innsatsen som gjøres av praksisveileder. Derfor bør det etter forslagsstillernes mening innføres lønnstilskudd for praksisveiledning. Samtidig er det viktig å sikre at de som veileder, har kompetansen de trenger for å forestå denne delen av utdanningen på en trygg og god måte. Halve studieløpet for sykepleiere er praksisperiodene, og kompetansen de tilegner seg i disse periodene, er avgjørende for hvilken kompetanse de går ut i arbeidslivet med. For å styrke denne delen av utdanningen mener forslagsstillerne det er riktig at alle som veileder studenter i praksis, får tilrettelegging for å ta nødvendige studiepoeng i veiledning. Dette vil være en styrke for både studenter og veiledere.

Sykepleiere er en viktig nøkkelbrikke i den norske helsetjenesten. Samtidig er det mange daglige oppgaver sykepleiere utfører, som med fordel kan utføres av andre yrkesgrupper, særlig helsefagarbeidere og renholdspersonell. Antall sykepleiere som oppgir at de ukentlig utfører oppgaver som en av de to ovennevnte gruppene kan utføre, er på rundt 70 prosent.² Det er åpenbart at ressursene og kapasiteten i helsetjenesten må utnyttes bedre, og det må legges til rette for samarbeid på tvers mellom de ulike yrkesgruppene. Det er viktig å sikre en større grad av tverrfaglighet og samarbeid. En viktig brikke i dette arbeidet kan være sykepleierledede team med både helsefagarbeidere og renholdere som medlemmer. Helsefagarbeidere besitter den riktige kompetansen på noen oppgaver og sykepleiere på andre. Det må organiseringen i helsetjenesten gjenspeile, slik at pasientene til enhver tid møter ansatte med rett kompetanse. Det er også viktig å sikre at sykepleierkompetansen brukes på riktige oppgaver, og ved mangel på spesialisert kompetanse er det særlig viktig med støttepersonell, slik at pasientbehandlingen blir best mulig.

Bedre rammer og vilkår for tilstedeværende ledelse

Rapporter viser at ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som en median har ansvar for 93 medarbeidere hver.³ Den enkelte avdelingsleder i den norske helsetjenesten trenger en organisering og rammevilkår som sikrer at de kan utøve faktisk ledelse. Mange ledere skal følge opp et stort antall ansatte og trenger tid til å gjøre dette på en måte som sikrer at de ansatte får oppfølging, utvikling og opplever mestring og trygghet i et arbeid som ofte gjøres når livet for andre er mest sårbart og skjørt, og kan dreie seg om liv og død.

Mye av mandatet og handlingsrommet for en leder ligger i budsjettet og rammene som legges der. Det bør derfor være mulig for ledere å gjøre omprioriteringer i sine egne budsjett, for eksempel endringer som omprioriterer midler fra vikarlønninger til å øke prosentandelen faste stillinger dersom det kan gjøre det enklere å beholde ansatte i faste stillinger. Det mandatet mangler for mange ledere i helsetjenesten i dag.⁴ Ledere må ha mandat til å gjøre omprioriteringer på for eksempel sine egne budsjett. Dersom lokale ledere i liten grad kan omprioritere midler fra vikarlønninger til å øke faste stillinger i prosent blir det vanskeligere for den enkelte å beholde sine ansatte. Friheten til å vite når man har fri, og til å planlegge fritiden sin er viktig for nordmenn. Flere undersøkelser⁵ viser at ansatte med ønsketurnus eller annen fleksibel turnusordning i større grad opplever medvirkning og økt grad av tilfredshet med turnusarbeid.

Helsepersonell utgjør en viktig brikke i beredskapen og håndteringen av kriser i Norge. Forslagsstillerne mener det er nødvendig å anerkjenne dette og sikre tiltak som kompenserer for den ekstra belastningen langvarige kriser, som for eksempel koronapandemien, er. Koronapandemien har vist oss at det kan være nødvendig med flere ulike typer verktøy, som for eksempel ekstraordinære tillegg for helsepersonell knyttet til beredskapsplaner og eventuelt merarbeid dette medfører, særlig over tid. Kriser eller ekstraordinære perioder vil variere i karakter og innhold, men helsetjenesten er nesten uten unntak en viktig aktør, og ekstra tiltak som kompenserer for en særlig belastning over tid kan være viktig for å sikre tilstrekkelig bemanning i kriser over tid.