Bakgrunn
På bakgrunn av den
siste tids hendelser i Europa er det naturlig at Norge nå styrker
landets totale krisehåndteringsberedskap. Den sivile beredskapen
er en sentral og helt kritisk del av Norges totale beredskap for håndtering
av større krisesituasjoner.
Forslagsstillerne
mener det nye situasjonsbildet i Norges nærområder påkaller umiddelbare
beredskapsgrep. Styrkingen av den sivile beredskapen må derfor gjøres
uavhengig av den større evalueringen av totalberedskapen som den
nylig nedsatte totalberedskapskommisjonen skal foreta. Den endrede
sikkerhetssituasjonen i Norges nærområder innebærer et behov for
å vurdere sivil beredskap i et nytt perspektiv, basert på de potensielle
scenarioer man kan stå overfor.
Det første elementet
forslagsstillerne vil adressere, er det norske Sivilforsvaret. Sivilforsvaret
spiller en stor og viktig rolle i Norges totale beredskap. Dette
illustreres ved Sivilforsvarets betydelige innsats ved tidligere
hendelser, hvor deres bistand til nødetatene har bidratt til å løse
krevende situasjoner på god måte. I fredstid er Sivilforsvarets
samfunnsoppdrag å bistå med mannskaper og utstyr når nødetatene
trenger støtte ved større ulykker og katastrofer. I en krigssituasjon
er Sivilforsvarets hovedoppgave å beskytte sivilbefolkningen ved
krigshandlinger.
Sivilforsvaret er
en del av landets totalforsvar, og deres primæroppgave er vern av
sivilbefolkningen i krig. Sivilforsvaret er vernet etter Genèvekonvensjonene.
Sivilforsvaret er i tillegg en ekstraressurs som gir støtte til nød-
og beredskapsetatene i hele krisespekteret. Sivilforsvaret teller
i dag rundt 8 000 tjenestepliktige mannskaper som er fordelt på
20 sivilforsvarsdistrikter, hvor hvert distrikt ledes av en distriktssjef.
Dagens opplegg for sivilbeskyttelse har fire hovedelementer: varsling
av befolkningen, evakuering av sivilbefolkningen i krig, tilfluktsrom
og egenbeskyttelse/egenberedskap.
Forslagsstillerne
mener det må gjennomføres en hurtig evaluering av hvilke behov det
norske Sivilforsvaret selv identifiserer som viktigst å få dekket
for å øke beredskapsevnen, vurdert opp mot det nye situasjonsbildet
i Norges nærområder. Det må videre utredes hvordan en styrking av
Sivilforsvaret over tid bør innrettes for å oppnå en mest hensiktsmessig
og målrettet oppbygging av den beredskapskapasiteten den nye sikkerhetssituasjonen
påkaller.
Fremskrittspartiet
har i partiets alternative statsbudsjett foreslått en betydelig
økning av bevilgningene til Sivilforsvaret og har fått betydelige
gjennomslag for dette i tidligere budsjettforhandlinger. Dette er
bevilgninger ment til blant annet økt bemanning, økt øvingsaktivitet,
styrket grunnutdanning, økt spesialisering og kompetanseheving samt
uniformer, kjøretøy og innsatstelt. Forslagsstillerne vil derfor
benytte anledningen til – på det sterkeste – å oppfordre regjeringen
til å prioritere økte bevilgninger til Sivilforsvaret ved revideringen av
statsbudsjettet.
Forslagsstillerne
mener det er viktig med en rask økning av Sivilforsvarets personell.
En økning må ta hensyn til hvor mye dagens struktur tåler av bemanningsøkning
på kort sikt, og forslaget blir dermed at den hurtige økningen på
kort sikt er på 4 000 tjenestepliktige. Dette representerer 50 prosent
av dagens styrke på om lag 8 000 tjenestepliktige og vil være et
merkbart raskt løft av Sivilforsvarets disponible personell.
Det andre elementet
forslagsstillerne vil vie oppmerksomhet, er kapasiteten ved norske
tilfluktsrom. Den typen krigføring som nå foregår i Ukraina, synliggjør
viktigheten av tilstrekkelig tilfluktsromkapasitet til å kunne beskytte
den norske befolkningen ved behov. Ifølge justis- og beredskapsministeren
er dekningsgraden ved norske tilfluktsrom i dag på rundt 50 prosent. Denne
dekningen er fordelt på ca. 600 offentlige tilfluktsrom med plass
til rundt 300 000 personer og ca. 19 000 private tilfluktsrom med
rundt 2,2 millioner plasser.
Forslagsstillerne
mener imidlertid det er grunn til å stille spørsmål ved om samtlige
av tilfluktsrommene som utgjør denne dekningen, er i henhold til
de krav som stilles for tilfluktsrom i forskrift om tilfluktsrom
– FOR-1995-03-15-254. Det stilles herunder særlig spørsmål ved om
forksriftens krav til beskyttelsesevne og beredskapstid ved hensiktsmessig
utnyttelse i fredstid i det hele tatt overholdes, jf. § 36.
Forslagsstillerne
mener videre at den nåværende dekningsgraden er altfor lav, og at
man må øke tilfluktsromkapasiteten betraktelig. Forslagsstillerne
mener derfor det raskt må utarbeides en plan for økt bygging av offentlige
tilfluktsrom for å sikre tilstrekkelig nasjonal tilfluktsromkapasitet
til effektivt å kunne beskytte befolkningen ved kritiske hendelser.
Forslagsstillerne
mener det i forlengelsen av planarbeidet for økning av tilfluktsromkapasiteten
også er naturlig å se på dispensasjonspraksisen etter gjeldende forskrifts
kapittel VI, dette fordi en effektiv utbygging av tilfluktsrom er
betinget av at praktiseringen av dispensasjonsbestemmelsene ikke
uthuler formålet. Det er følgelig av stor interesse å gjennomgå
dispensasjonspraksis for gjeldende regelverk under arbeidet med
planleggingen av økt utbygging av offentlige tilfluktsrom.
Forslagsstillerne
mener den tilstandsgjennomgangen og kapasitetsøkningen av offentlige
tilfluktsrom som det nye situasjonsbildet i Norges nærområder påkaller,
også medfører et umiddelbart behov for økning av antallet fulltidsstillinger
i sivilforsvarsdistriktene. Den umiddelbare økningen foreslås til
50 årsverk i sivilforsvarsdistriktene for håndtering av tilstandsgjennomgangen
og kapasitetsøkningen som nå foreslås.