Etablering
av et uavhengig klageorgan
I desember 2021 leverte
Riksrevisjonen en rapport som slår fast at gjennomsnittlig journalføringstid
i staten har økt, og at intetsigende og like titler gjør det vanskelig
å finne dokumenter. I tillegg har praksisen med forhåndsunntak økt,
selv om dette bare skal brukes unntaksvis. Riksrevisjonen fant også
at Justis- og beredskapsdepartementet i liten grad har fulgt opp
anbefalingene fra den tilsvarende rapporten fra 2017.
Forslagsstillerne
påpeker at selv om journalplikten består, vil store deler av saksbehandlingen
og brukerdialogen i tiden fremover automatiseres. Med dette vil
behovet for tilsyn og kontroll bare øke, og behovet for et uavhengig
klageorgan likeså.
Norsk Presseforbund
og Pressens offentlighetsutvalg har tidligere fremholdt at det er
nødvendig med et uavhengig klageorgan. De ser behov for at det gjøres
en uavhengig vurdering av om det er snakk om saksdokumenter det
kan være knyttet innsynsrett til eller ikke, uhindret av hvilket
offentlig organ som har fattet vedtaket det klages over.
Det finnes flere
eksempler på saker hvor innsyn etter offentlighetsloven har stått
helt sentralt i pressens arbeid, og som illustrerer at pressen spiller
en sentral rolle som en «vaktbikkje» som kontrollerer offentlige instanser.
To eksempler er VGs kartlegging av omfattende tvangsbruk i psykiatrien
og VGs reportasjer om konsekvensene for de mest sårbare i samfunnet
under pandemiens første måneder.
Forslagsstillerne
mener at det ikke nødvendigvis må være slik at klageadgangen er
forbeholdt mediene. Det viktigste er å få utredet, og deretter etablert,
en ny klageordning.
Om en skulle ønske
en avgrensning av klageadgangen, kan en naturlig avgrensning være
krav om «saklig grunn» hos klager. Alternativt kan en definere klagerett for
personer og grupper som har en «public watchdog»-funksjon, slik
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen definerte det i storkammerdommen
Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn.
Forslagsstillerne
viser til Europarådets konvensjon om innsyn i offentlige dokumenter
(Tromsø-konvensjonen), som trådte i kraft 1. desember 2020. Konvensjonens
artikkel 2 gir rett til innsyn i offentlige dokumenter. Her står
det at det med «offentlige myndigheter» menes offentlig styre og
forvaltning på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Dette inkluderer
lovgivende forsamlinger og dømmende myndigheter, i tillegg til andre
fysiske eller juridiske personer som utøver forvaltningsmyndighet.
I konvensjonens artikkel
8 om klageadgang heter det:
-
«1. Den som har begjært
offentlig innsyn i et dokument, og som helt eller delvis, uttrykkelig
eller underforstått, har fått avslag på sin begjæring, skal ha adgang
til overprøving ved en domstol eller et annet uavhengig og upartisk
organ etablert ved lov.
-
2. Den som har begjært
innsyn, skal alltid ha tilgang til en rask overprøvingsprosedyre
uten store kostnader, som innebærer enten fornyet vurdering av en offentlig
myndighet, eller overprøving i samsvar med nr. 1.»
Forslagsstillerne
viser også til at Johan Greger Aulstad, professor ved juridisk fakultet
ved Universitetet i Tromsø, i boken «Innsynsrett» påpeker at sivilombudsordningen
ikke oppfyller kravet om at klager skal få sin sak behandlet, fordi
ombudet fritt kan la være å behandle klagen. Forslagsstillerne påpeker
at ombudet heller ikke har kompetanse til å avgjøre spørsmål med bindende
virkning for forvaltningen.
Forslagsstillerne
ønsker allikevel å understreke at Sivilombudet spiller en helt sentral
rolle som klageinstans. Ombudet har hatt stor betydning for å tydeliggjøre
prinsipielle sider av offentlighetsprinsippet og for å gi journalister
muligheten til å følge med på og kontrollere forvaltningens virksomhet.
Antallet klager øker imidlertid stadig i omfang, og saksbehandlingstiden
er for lang. Forslagsstillerne mener at en uavhengig klageordning
kan supplere ombudet og slik sikre «tilgang til en rask overprøvingsprosedyre»,
slik det stilles krav om i Tromsø-konvensjonen.
I Tromsø-konvensjonen
stilles det krav om adgang til overprøving ved en domstol eller
et annet uavhengig organ. I dag er det en formell adgang til å ta
ut søksmål i innsynssaker, men terskelen for dette er så høy at
pressen ikke har gjort det i moderne tid. Altså er den formelle
adgangen til å ta ut søksmål i innsynssaker ikke god nok til å oppfylle
Tromsø-konvensjonens krav om en reell overprøvingsadgang.
Forslagsstillerne
fremmer derfor forslag om å be regjeringen utrede et eget uavhengig
klageorgan for innsynsbegjæringer under offentlighetsloven.