Muligheter
for forebyggende tiltak
Forebyggende tiltak
krever kunnskap om hvordan en både kan legge til rette for å forebygge
psykiske helseutfordringer og samtidig imøtekomme/innfri de utviklings-
og prestasjonskrav som de ulike idrettene innehar. Idretten har
tidligere pekt på mangel på finansielle ressurser når det er stilt
spørsmål ved hvordan idretten jobber med disse problemstillingene.
Når det gjelder forebygging for elever i videregående skole, eksisterer
det allerede tilgjengelige verktøy som kan brukes i det forebyggende
arbeidet både i idretten og i skoler, og dette er ikke bare et spørsmål
om økonomiske ressurser. Det handler også om hva som prioriteres. Sunn
idrett, som nå er en del av Norges idrettsforbund, har siden etableringen
i 2008 gjort et viktig arbeid for forebygging av spiseforstyrrelser.
Sunn idrett har selv uttalt at de ønsker å gjøre mer – mer relevant
og kvalitetssikret informasjon, mer formidling av kunnskap, mer
rådgivning om hvordan man snakker med en utøver man er bekymret
for, mer kommunikasjon i ungdommens kanaler.
Mange videregående
skoler har informasjon om ernæring, restitusjon og spiseforstyrrelser
i sitt arbeid i dag, men tallenes tale er ganske klar. Det fremstår
som åpenbart at spiseforstyrrelser blant elevene fremdeles er en
stor utfordring, og at dagens tiltak ikke har den ønskede effekten.
Det er behov for mer kunnskap og bruk av tiltak som det kan dokumenteres
at fungerer. Det er utarbeidet forebyggende programmer som er tilgjengelige
for ulike skoler, både skoler med idrettslinjer og toppidrettslinjer
og vanlige videregående skoler. Et treårig forskningsprosjekt ved
alle landets toppidrettsgymnaser, støttet av både Kulturdepartementet
og Olympiatoppen, viste at programmene hadde oppsiktsvekkende god
effekt i den perioden de ble brukt, og også hadde en langtidseffekt.
Elevene ble fulgt fra 1. klasse til de var ferdige i 3. klasse,
og det var ingen nye tilfeller av spiseforstyrrelser ett år etter
at programmet ble avsluttet. Til sammenlikning utviklet 13 pst.
av jentene ved skolene som ikke var del av forebyggingsprogrammet, en
spiseforstyrrelse i samme periode. Innholdet i disse programmene
speiler flere læringsmål i flere ulike fag og vil av den grunn ikke
kreve ytterligere undervisningstimer. Lærere og trenere med trenerfaglig
og/eller lærerkompetanse vil kunne gjennomføre implementeringen,
og den vil derfor være kostnadsfri, men skolene kan ha behov for
veiledning i hvordan disse programmene best kan tas i bruk. Disse
programmene vil også kunne brukes i den organiserte idretten, og
også her vil trenere med faglig kompetanse kunne lede/gjennomføre
implementeringen kostnadsfritt. Programmene som forskere ved Norges
idrettshøgskole publiserte i 2015, er dessverre ikke tatt i bruk,
men forslagsstillerne mener at det bør vurderes å legge også disse
til grunn når man vurderer hvordan det forebyggende arbeidet mot
spiseforstyrrelser kan styrkes overfor norske elever og unge idrettsutøvere.
Når det gjelder toppidretten,
er det fremholdt at utøverne får hjelp av et tverrfaglig team på
Olympiatoppen. Dette gjelder imidlertid bare de aller beste utøverne.
Alle andre søker hjelp i helsetjenesten ellers i samfunnet, og her
er det som regel manglende kunnskap om idrett og de spesielle utfordringene
utøverne møter her. Det har den siste tiden også kommet frem mange eksempler
på at det på toppidrettsnivå kan være nødvendige å øke innsatsen
for å skape en trygg og sunnere idrett også for de fremste av landets
idrettsutøvere.
Forslagsstillerne
mener at det kan være hensiktsmessig å vurdere å opprette et kompetansesenter
der utøvere utenfor eliteutøverklassifiseringen også kan få adekvat
hjelp, et kompetansesenter som forstår den konteksten utøverne har
vært i, hvilke krav idretten stiller, og utøvernes motivasjon for
å være i idretten eller kanskje slutte i idretten. Et slikt kompetansesenter
vil også kunne drive forebyggende arbeid, også i samarbeid med andre
aktører som Sunn idrett og styrke deres arbeid med forebygging av
spiseforstyrrelser ved å ha førstehånds tilgang til forskningskompetanse.
Et slikt kompetansesenter kan vurderes opprettet etter modell av
Senter for idrettsskadeforskning, et senter som ble opprettet ved
Norges idrettshøgskole i 2020 med basisfinansiering fra Kulturdepartementet
og prosjektstøtte fra en rekke ulike kilder, inkludert Helse Sør-Øst,
Norges forskningsråd, Den internasjonale olympiske komite, Norges
idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping
AS og Sparebankstiftelsen DNB. På samme måte bør det vurderes en
behandlende enhet ved Idrettens Helsesenter på Nordstrand.