Bakgrunn
Det tok regjeringen
Solberg over 7 år å legge frem en klimamelding, men etter tre måneders
behandling i Stortinget er det bare fem forslag fra komitébehandlingen som
ligger an til å få flertall, jf. Innst. 325 S (2020–2021). Til tross
for en uttalt tverrpolitisk enighet om viktigheten av å begrense
klimaendringene bidrar denne prosessen bare til å forsterke handlingslammelsen
i klimapolitikken. Taperne er klimaet og vår felles fremtid.
Regjeringen skriver
eksplisitt i klimameldingen (Meld. St. 13 (2020–2021)) at «ein avgiftsauke
skal bli motsvara av tilsvarande skatte- eller avgiftslette». Etter snart
åtte år med denne regjeringen er forslagsstiller godt kjent med
hva det betyr for denne regjeringen: Flate avgiftsøkninger til folk
flest og skattekutt som kommer de rikeste til gode. Regjeringen
skriver i klimameldingen at den «har lagt grunnlaget for grøn omstilling
og vekst ved å redusere skatten på inntekt og formue», altså at
kutt i formuesskatten er å betrakte som et klimatiltak.
En slik usosial klimapolitikk
har ført til både bompengeopprør her til lands og de gule vestene
i Frankrike. Men skal man ha en realistisk sjanse til å nå klimamålene,
må man ha folk med seg. Miljøpolitikken må ha en rettferdig innretning.
Derfor har Rødt tidligere lagt frem en egen plan for rettferdige
utslippskutt som monner, som viser hvordan en slik klimapolitikk
kan se ut.
Forslagsstiller er
mot å bruke økninger i CO2-avgiften
til å gi enda mer til de som allerede har nok. I stedet vil forslagsstiller
gi tilbake til innbyggere med middels eller lav inntekt med tillegg
for barn og geografisk differensiering. Men et absolutt minimum
bør være at inntektene ikke brukes til å redusere skatt på formue,
selskapsoverskudd og høye inntekter.
Tilsvarende mener
forslagsstiller at en ikke kan gjøre utvalgte områder eksklusive
for de med lommebok til å kjøpe dyre elbiler, slik regjeringen legger
opp til med forslaget om å etablere fossilfrie soner. I stedet vil
forslagsstiller styrke kommunenes mulighet til å opprette og bestemme
størrelsen på egne soner forbeholdt kollektivtransport, gående,
mennesker med nedsatt funksjonsevne, syklister og varetransport,
og slik redusere miljøbelastningen, men åpne sonene opp for alle,
uavhengig av økonomi.
Der regjeringen satser
på at elektrifisering skal fjerne alle transportutslipp, uten tanke
for den naturrasering og folkelige motstanden som økt energiproduksjon gjennom
særlig vindkraft fører med seg, vil forslagsstiller ha forbud mot
private jetfly, todelt strømpris og en egen kommisjon mot unødvendig
luksusforbruk for å redusere kraftbehovet.
Ettersom det er klimagassutslipp
globalt som skaper klimaendringer, foreslår forslagsstiller å redusere importen
av produkter som skaper store utslipp, som utenlandsk kjøtt og meieriprodukter,
og reforhandle internasjonale handelsavtaler for å gjøre dette mulig.
Forslagsstiller mener også det bør overføres kvoter fra trålflåten
til kystflåten, som både vil skape flere arbeidsplasser nasjonalt
og slippe ut mindre klimagasser per produsert tonn fisk.
I tillegg mener forslagsstiller
at opposisjonen skal få mulighet til å se klimaeffekten av forslagene
sine, samtidig som regjeringens budsjetter fremover må klimaberegnes.
Omstilling av infrastruktur
og næringsliv krever store og langsiktige investeringer. Når man
skal få klimagassutslippene ned mot null, kan ikke kortsiktige profitthensyn
styre. Forslagsstiller vil sette Norges sterkeste økonomiske muskler
i arbeid og investere deler av Statens pensjonsfond utland, som
nå er på over 11 000 mrd. kroner, i utvikling av miljøvennlig industri
og infrastruktur i Norge. Slik kan man skape nye arbeidsplasser
og sikre jobb og utvikling i hele landet, og få til så rask forandring
som nødvendig, uten massearbeidsledighet. Det vil også koste mer
å la være eller å utsette å gjøre de nødvendige omleggingene.
Dette er noen utvalgte,
men viktige momenter i en klimapolitikk som nettopp vil kunne ha
den effekten at den får bredere legitimitet – og dermed blir gjennomførbar.
En rettferdig miljøpolitikk med utslippskutt som monner.