Jordbrukets primæroppgave
er å produsere den maten nordmenn spiser. Endringene i nordmenns
kosthold har derfor konsekvenser for hva slags mat man bør produsere
i Norge, innenfor de naturgitte forutsetningene.
Jordbrukssektorens
innsats er avgjørende for å nå klimamålene. Det er også avgjørende
for jordbruket at verden lykkes med å hindre en eskalerende klimakrise. Primærnæringene
merker klimaendringene og andre store miljøproblemer, som for eksempel
mer ekstremvær og tap av pollinerende insekter, raskere og i større grad
enn de fleste andre. Klimaendringer vil føre til mer uforutsigbar
og redusert matproduksjon over hele verden. Derfor er det enda mer
avgjørende nå enn før å opprettholde en høyest mulig selvforsyningsevne
og å ha jordbruk over hele landet.
Gjennomsnittsnordmannen
spiser over 60 prosent mer kjøtt enn verdensgjennomsnittet i løpet
av et år, ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO). For å møte
dette behovet har kjøttproduksjonen blitt stadig mer intensiv og
industrielt preget, avhengig av kraftfôr og uavhengig av ressursgrunnlaget
på gården. Det er uheldig både for både klima, biologisk mangfold,
matsikkerhet, folkehelse og dyrevelferd.
Et lavere kjøttforbruk
vil føre til at færre rammes av livsstilssykdommer. Sammen med en
aktiv jordbrukspolitikk som stimulerer til det, vil det også frigjøre
jordbruksarealer man kan bruke til å dyrke mer korn, frukt og grønt,
og dermed til at en utnytter jordbruksarealene mer effektivt enn
om man dyrker dyrefôr. Mer kjøttproduksjon betyr ofte mer intensive
driftsformer, der dyras muligheter til naturlig utfoldelse begrenses.
Ved behandlingen
av jordbruksoppgjøret har Stortinget de siste årene lagt vekt på
at økt matproduksjon så langt som mulig skal skje på norske ressurser.
Skal man få til det, må virkemidlene i jordbrukspolitikken legges
om. Å produsere stadig mer kjøtt basert på importerte fôrråvarer
bidrar verken til økt global matproduksjon eller økt nasjonal matsikkerhet.
Ett av målene til norsk jordbrukspolitikk må derfor bli å øke produksjonen
av, og vri etterspørselen mot, norskprodusert korn, planteprotein,
frukt og grønt. Produksjonen av kjøtt, egg og melk må i størst mulig
grad baseres på lokale ressurser.
Norge har tre prosent
jordbruksareal. Bare én prosent av dette er godt egnet til korndyrking.
Hvor stor andel av de resterende to prosentene som er egnet for
annen vegetabilsk matproduksjon, er omdiskutert, men en del av arealene
er ikke egnet for annet enn å dyrke gras. Derfor er det ingen tvil
om at Norge må ha beitedyr for å utnytte landets jordbruksareal
best mulig. Av hensyn til klima, biologisk mangfold, selvforsyning
og også dyrevelferd, bør husdyrholdet imidlertid være grovfôrbasert,
dyra bør kunne være mye ute og ha mulighet til å utøve artstypiske
behov, og man bør ikke ha flere husdyr enn det er ressursgrunnlag
for på gården.
Skal nordmenns kosthold
endres i tråd med offisielle kostråd samtidig som man opprettholder
en høyest mulig selvforsyningsgrad, trengs det tiltak både på produksjons-
og etterspørselssiden. Norge har gode forutsetninger for å drive
et bærekraftig jordbruk basert på lokale, fornybare ressurser. Norge
har store utmarksressurser, god dyrehelse og driver et mindre intensivt
jordbruk enn mange andre land. Men skal man utnytte landets ressurser
best mulig, trengs det en jordbrukspolitikk som stimulerer til mer
produksjon av vegetabilsk mat. En slik politikk vil også bidra til
at Norge oppfyller sine forpliktelser i FNs bærekraftsmål 2 om å:
«utrydde sult, oppnå
matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme et bærekraftig landbruk.»
Forslagsstiller fremmer
derfor her en rekke forslag som vil bidra til økt produksjon og
forbruk av plantebasert mat produsert i Norge. Forslagene bygger
opp under FNs bærekraftsmål 2 ved at de vil gjøre det lettere for bønder
å produsere sunn og miljøvennlig mat, og ved at de vil gjøre det
enklere for forbrukere å spise sunt og bærekraftig.