Bakgrunn

Sosial og geografisk ulikhet i helse er betydelig i Norge. Særlig er ulikheten omfattende når det gjelder tannhelsen i voksenbefolkningen, en ulikhet som øker betydelig med stigende alder, og for utsatte grupper. Sosial og geografisk ulikhet i tannhelse hos barn og ungdom er derimot begrenset, noe som er oppnådd gjennom årtiers organisert (oppsøkende og fritt) tilbud til barn og ungdom gjennom den offentlige tannhelsetjenesten.

Det er på høy tid at tenner blir behandlet likt som resten av kroppen. Dagens ordning, som gjør at enkelte er nødt til å gå uten nødvendig tannbehandling fordi de ikke har råd til det, er ikke en verdig ordning i en velferdsstat. For å få endret dette er det nødvendig med en full tannhelsereform sikrer like sosiale og geografiske tannhelsetjenester, der ingen skal betale mer for nødvendige tannhelsetjenester enn for andre nødvendige helsetjenester. En slik reform må sikre en kraftig utbygging av den offentlige tannhelsetjenesten, styrke det forebyggende arbeidet slik at alle jevnlig får en tannhelsesjekk, etablere regulerte priser i den private tannhelsetjenesten, utforme prinsipper for privat virksomhetsregulering og styrke tilsynsapparatet. En styrking av tannhelsetilbudet skal først og fremst skje gjennom styrking av den offentlige tannhelsetjenesten, og personer med størst behov for hjelp, de eldste og de yngste skal prioriteres i innfasingen.

En rekke undersøkelser viser direkte sammenheng mellom økonomisk situasjon og manglende tannhelse. Nav-rapporten «Lavinntekt og levekår i Norge. Tilstand og utviklingstrekk – 2020» viser at 5 pst. ikke har råd til å gå til tannlegen. SSB publiserte i 2013 en analyse på oppdrag fra Helsedirektoratet rettet særlig mot den delen av voksenbefolkningen som oppgir at de ikke har oppsøkt tannhelsetjenesten til tross for at de har behov for tannhelsetjenester. I analysen fra 2013 pekte SSB på lav utdanning, lav inntekt og mottak av Nav-stønader som utslagsgivende for om en person har et udekt behov for tannhelsetjenester eller ikke.

Det finnes ingen sentrale registre for tannhelse i Norge. Vi har ikke oversikt over hvem, hvor og når folk går til tannlegen, eller hvor mye de bruker på tannhelse. Tallene som blir brukt av blant Finansdepartementet, er basert på spørreundersøkelser fra SSB (2008) og UiO (2014). En tannhelsereform forutsetter derfor at vi bygger opp nasjonale registre og administrasjon av tannhelsetjenester. Det er behov for en omfattende gjennomgang av regelverk, refusjonsordninger og utvidede tilsynsordninger og oppfølging.

De prioriterte tjenestene i den offentlige tannhelsetjenesten fungerer godt for barn og unge (som er prioritert høyest), men varierer geografisk for psykisk utviklingshemmede, eldre langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie. En videre utbygging av den offentlige tannhelsetjenesten er avgjørende for å sikre likere tilbud i hele landet. Dessuten er det svært gode grunner til å sikre et utvidet tilbud om gratis tannhelsesjekk til unge voksne og å sikre lavere priser i påvente av en fullt gjennomført reform.

I dag har barn to ulike tannhelsetilbud: 1) et gratis og velfungerende tilbud i den offentlige tannhelsetjenesten, og 2) en dyr og helprivatisert tjeneste for kjeveortopedi/tannregulering. Dette har ført til en betydelig utvidelse av hvilke avvik som defineres som å innebære behandlingsbehov og refusjonsbehov. Et utvalg satt ned av Helsedirektoratet konkluderte med at organiseringen av disse tjenestene bør revurderes, og at kjeveortopedi bør inkluderes i den offentlige tannhelsetjenesten for å sikre et sammenhengende tilbud for barn og unge.

Det er behov for å styrke nasjonale programmer og tjenester i sykehus og spesialisthelsetjenesten. TOO er et tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling (odontofobi) i alle fylker. Det er bekymringsfullt at det er ventelister på opptil to år pga. manglende kapasitet. Mange pasienter som er avhengige av behandling i spesialisttjenesten, opplever også lange ventetider. Å styrke de nasjonale ordningene i sykehus er helt nødvendig for gode tannhelsetilbud.

Vi har en svært mangelfull styring og kontroll med dagens tannhelsetilbud og -behov. Det kreves en administrasjon som kan monitorere prisdannelsen på tannhelsetjenester slik SSB i dag gjør på flere forbruksgoder. Vi trenger en offentlig administrasjon som har innsikt i kostnadsgrunnlaget for de tjenester som ytes. En omfattende prisregulering hos private tannleger/spesialister vil være avgjørende.