Bakgrunn
Et viktig mål for
tannhelsetjenestene i Norge bør være at alle har lik tilgang på
behandlinger uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn, personlig økonomi
eller livssituasjon.
På TV2-nyhetene 31. januar
2021 kunne man se at odontofobi-, tortur- og overgrepspasienter
med store tannbehandlingsbehov må stå i over fire år på venteliste hos
TOO-teamene i den offentlige tannhelsetjenesten for å komme til
en vurderingssamtale. Etter samtale med psykolog med påfølgende
diagnostisk intervju/screening vil det fremgå hvorvidt pasienten
fyller kriteriene for å omfattes av tilbudet.
Tverrfaglige behandlerteam
TOO består av psykolog, tannlege og annet tannhelsepersonell. Når
pasientene er i stand til å motta tannbehandling, overføres/henvises
de til Tannbehandlerteam TOO, som kan være team med fylkeskommunalt
ansatte eller privatpraktiserende tannleger som fylkeskommunen har
inngått avtale med. Tannbehandlerteamet skal være del av et helhetlig
tilrettelagt tilbud overfor de aktuelle personene og ha særskilt
kompetanse for å ivareta pasientgruppen.
Dette er pasienter
med store tannhelseproblemer som utgjør en risiko for utvikling
av alvorlige infeksjoner. Mange har psykiske problemer og sliter
med skam og skyld, og en slik venting kan medføre en alvorlig forverring
av allerede eksisterende psykiske problemer.
Denne gruppen pasienter
hadde fram til 1. januar 2018 rettigheter etter folketrygdloven
og kunne få stønad fra Helfo. Det var da fritt behandlingsvalg –
og ingen ventelister. Pasientgruppen ble deretter overført til den offentlige
tannhelsetjenesten. Resultatet av dette har vist seg å være lange
ventelister for pasientene.
Forslagsstillerne
mener denne ordningen må reverseres. Rettighetene og pengene må
flyttes tilbake til folketrygdloven. Det bør også opprettes et eget
punkt i refusjonsordningen om odontofobi-, tortur- og overgrepspasienter.
Dette er viktig for å målrette ordningen direkte til denne gruppen.
Samtidig må man kvalitetssikre at pasienten får den tiltenkte behandlingen
med tilstrekkelig kompetanse, og at samfunnet ivaretar sine behov
for å kontrollere bruken.