Bakgrunn
Med økende klimaendringer
kommer mer ekstremvær og økende kunnskap om viktigheten av at bygg-
og anleggsvirksomhet ikke medfører skade eller økt risiko for naturskade,
skred og ras. Alvorlige skred og rasulykker de siste årene gjør
det nødvendig å sikre at alt lovverk har nødvendige sikkerhetsmekanismer.
Det er derfor behov for endringer i plan- og bygningsloven for å
sikre at krav og pålegg for å kunne starte opp utbyggings- og byggeprosjekter
oppfylles, og at det blir kontrollert at disse faktisk gjennomføres
før oppstart, dette for å forebygge skader, ras og skred og sørge
for bedre miljø- og bygningsmessig sikkerhet.
I tillegg er det
et stort behov for å sikre bedre faktagrunnlag og fagkompetanse
på området, både i kommunene og i de rådgivende firmaene som blir
brukt.
En undersøkelse fra
Menon Economics i 2019, på oppdrag fra Miljødirektoratet, viste
at kommunenes konsekvensutredninger for klima og miljø i stor grad
er mangelfulle. For eksempel ga kun 13 pst. av gjennomgåtte konsekvensutredninger
begrunnelser for hvordan verdier, påvirkning og konsekvenser for
miljø ble fastslått. Det redegjøres nesten ikke for usikkerhet og
manglende kunnskap, samtidig som det i liten grad gjennomføres supplerende
undersøkelser for å øke kunnskapsgrunnlaget.
Det er derfor et
stort behov for å forsterke faglig kompetanse på feltet. Det har
vært flere store leirras de siste årene med enorme materielle skader
og der flere menneskeliv er gått tapt. Mange lokalsamfunn i Norge er
ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat utsatt for flom- og
skredfare.
Det er to hovedårsaker
til kvikkleireskred. Den første årsaken er naturlig graving fra
bekker og elver (erosjon). Dette skjer typisk i forbindelse med
flom. Den andre årsaken er menneskelig påvirkning som utgraving eller
flytting av masser. Dette betyr at den kommunale saksbehandlingen
av bygge- og anleggstillatelser er helt avgjørende for at det ikke
bygges der det er utrygt, og at bygge- og anleggsprosjekter som
igangsettes, er trygge. Da er det nødvendig å i tillegg til å gi
pålegg om sikring, være sikker på at de nødvendige tiltakene faktisk
blir gjort.
I plan- og bygningsloven
§ 25-1 er det en bestemmelse om at
«[k]ommunen har plikt
til å føre tilsyn i byggesaker med at tiltaket gjennomføres i samsvar
med gitte tillatelser og bestemmelser gitt i eller i medhold av
denne lov».
I § 32-1 fastslås
også som hovedregel at
«[k]ommunen skal
forfølge overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av
denne loven»,
noe som ifølge forarbeidene
til loven (Ot.prp. nr. 45 (2007–2008)) innebærer en plikt for kommunene
til
«å forfølge ulovligheter»
og
«sikre at kommunene
prioriterer ulovlighetsoppfølging».
En vesentlig mangel
ved disse bestemmelsene er at det ikke sies noe om hvordan man skal
sikre at en kommune oppfyller denne plikten til å føre tilsyn med
og reagere på overtredelser av regler og pålegg. Det er ingen regler
om kontroll med kommunens tilsyn og oppfølging av dette eller om
naboers eller andres rett til å kreve at kommunen foretar seg noe.
I proposisjonen fremgår at i alle fall det siste er tilsiktet:
«Ingen private rettssubjekter
har rettskrav på at kommunen forfølger ulovligheter.»
Dermed er det kontrollutvalget
i kommunen, og i siste instans kommunestyret, som har ansvaret for
å påse at bygningsetaten oppfyller sitt tilsyns- og oppfølgingsansvar
etter loven. I praksis vil det derfor være fagetaten selv som tar
stilling til hva og hvor mye som skal gjøres.
Det er en klar mangel
at det ikke er mulig for andre å reise spørsmålet om kommunen oppfyller
sine forpliktelser etter loven, og i ettertid vanskelig å få fastslått om
tilsyn og oppfølging har vært forsvarlig.
Slik unnlatelse vil
i noen situasjoner kunne få alvorlige konsekvenser for naboer og
andre berørte. Det foreslås derfor at lovens § 25-1 får noen justeringer
som klargjør og løfter frem dette ansvaret på en bedre måte enn
denne bestemmelsen nå gjør, ved at det tas inn i bestemmelsen en
regel om klage over beslutning om ikke å etterkomme anmodning om
tilsyn. Slik klagerett får da, her som ellers, de som blir eller
kan bli så sterkt berørt av konsekvensene av en slik unnlatelse
at de har såkalt «rettslig klageinteresse» etter forvaltningsloven § 28
første ledd.
For å sikre etterlevelsen
av lovens regler er det også nødvendig at naboer og andre direkte
berørte har et rettsmiddel ved manglende håndheving av påbud og
regler. Det foreslås at det fastsettes i § 32-1 at beslutning om
ikke å forfølge en ulovlighet kan påklages etter reglene i forvaltningsloven
av nabo eller andre med rettslig klageinteresse.