Bakgrunn
Vold mot kvinner
og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem.
Fra 1992 til 2017
har over 100 000 personer oppholdt seg på et av landets krisesentre,
og det anslås at volden koster det norske samfunn 4,5–6 mrd. kroner
årlig. Om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp under forhold preget
av vold (barnemishandling) (FHI 2019).
Kvinner blir i større
grad enn menn utsatt for grov vold, omfattende kontroll, trusler,
seksuell vold og partnerdrap. I tillegg til de personlige konsekvensene
dette innebærer for den enkelte kvinne og hennes nærmeste familie,
handler vold mot kvinner om manglende likestilling, om maktujevnhet
mellom kvinner og menn og om alvorlig begrensning av kvinners frihet.
Formålet med krisesentrene
er ifølge krisesenterlovens formålsparagraf å gi et godt og helhetlig
tilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler
om vold i nære relasjoner. Tilbudet skal ifølge loven være et lavterskeltilbud.
Likevel er ikke tilbudet
godt nok i dag. Det er svært store forskjeller mellom ulike deler
av landet og mellom de enkelte krisesentrene. Forslagsstillerne
mener det er viktig at krisesentrene over hele landet gir et likeverdig tilbud
til alle de sårbare menneskene som trenger det. Derfor trengs et
krafttak for krisesentrene.