Om legemiddelindustrien

Da pandemien rammet Norge var det fare for mangel på både medisiner og smittevernutstyr. Slik Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har påpekt, var denne mangelen et faktum lenge før krisen oppstod, og slik sett en varslet katastrofe. Med pandemien ble det tydelig for alle hvor avhengig Norge er av import av legemidler, og av en legemiddelindustri som er drevet av ønsket om å tjene mest mulig penger.

Når legemiddelindustrien har utviklet covid-vaksinene på rekordtid, er det fordi de er basert på årevis med offentlig finansiert forskning på vaksiner og immunsystem. Og videre fordi skattebetalere verden over har bidratt med nær 100 mrd. dollar til utviklingen av de konkrete vaksinene. Etter først å ha finansiert forskningen – både grunnforskningen og covid-19-vaksinene i seg selv, må stater så kjøpe doser fra selskaper som for alltid vil eie patentrettighetene til det verdens land og folk i fellesskap har betalt for å få forsket fram. Det gir legemiddelfirmaene enorme profittmarginer – ifølge forskere så store som 60 til 80 prosent for et firma som Pfizer/Biontech.

Etter forslagsstillers syn blir det stadig tydeligere hvordan disse legemiddelfirmaene holder verdens land i et jerngrep: Hvis de ikke får beholde dagens uetiske patentregelverk, truer de med å slutte å finne opp nye medisiner. Disse truslene tror politiske ledere verden over på, og så får legemiddelmilliardærene fortsette.

Avhengigheten av legemiddelindustrien er heller ikke begrenset til vaksiner, og det har de siste årene framkommet alvorlige eksempler på hvordan legemiddelindustrien ikke løser de problemene verdenssamfunnet er avhengig av å få løst. Forskning på mange viktige medisinske områder har i mange år vært underfinansiert, fordi industrien ikke ser de nødvendige profittmarginene på feltet til å motivere forskningen. Dette er etter forslagsstillers syn kanskje aller mest alvorlig for framdriften i forskningen på antibiotika og kampen mot antiobiotikaresistente bakterier, som er en av de største utfordringene på helsefeltet de neste tiårene.

Regjeringens strategi

Forslagsstiller mener skiftende regjeringers innsats for å sikre Norges beredskap mot pandemier og alvorlige sykdommer har vært mangelfull i flere år, med nedstenging av egen vaksineproduksjon og utsalg av medisinaldepot som viktige eksempler. Heller ikke etter at covid-19-pandemien rammet Norge, har regjeringen Solberg gjort substansielle tiltak for å gjøre Norge mer selvforsynt med legemidler, og mindre avhengige av legemiddelindustrien.

I møte med covid-19-pandemien har den overordnede strategien vært en ensidig satsing på hybride internasjonale samarbeid som Covax, Cepi og Gavi. Når regjeringen har fått kritikk for sin usolidariske strategi og for ikke å støtte krav fra land i sør som krever unntak for patentrettigheter for å kunne produsere egne vaksiner raskere, har de henvist til sin lederrolle i Covax-samarbeidet. Forslagsstiller viser til at ambisjonen med Covax var aldri å dekke mer enn 20 pst. av verdens befolkning, noe også helseminister Bent Høie selv viste til da han begrunnet Norges valg om å satse på EU. Også for Norge var det med andre ord sånn at når realpolitikken og nasjonale interesser gjorde seg gjeldende i kampen om det begrensede antallet doser fra legemiddelfirmaene, var det vaksinenasjonalismen som vant fram – og da i en variant som har gjort Norge til haleheng for EUs mislykkede og naive politikk overfor legemiddelindustrien.

Regjeringens knefall for legemiddelindustrien er slik forslagsstiller ser det, også tydelig i andre fora der Norge har tatt på seg det regjeringen kaller en lederrolle, som f.eks. i Verdens helseorganisasjon (WHO) sin Access to Covid-19 Tools Accelerator, som ikke kan vise til substansielle resultater, et halvår etter at Norge påtok seg denne lederrollen.

Hva trengs nå

Høsten 2020 fremmet India og Sør-Afrika et krav på vegne av en stor gruppe land i sør. I Verdens handelsorganisasjon (WTO) har de krevd unntak fra patentbeskyttelsen på covid-19-vaksiner så lenge en global pandemi råder. En slik løsning ville ha satt disse landene i stand til selv å produsere vaksinene de trenger, etter modell av hvordan Sør-Afrika i sin tid fikk lov til å produsere medisiner mot HIV/AIDS. Det skjedde riktignok først etter mange års motstand fra legemiddelindustrien og de rike landene, noe som førte til millioner døde av HIV/AIDS og enda flere millioner foreldreløse barn.

Disse erfaringene valgte stortingsflertallet ikke å ta hensyn til da det den 16. desember 2020 stemte ned et forslag om å støtte Sør-Afrika og Indias posisjon i WTO, jf. Innst. 158 S (2020–2021) og Dokument 8:69 S (2020–2021). Dette ble gjort blant annet med henvisning til at det allerede finnes unntaksregler i TRIPS-regelverket som gir adgang til å omgå patentregelverket i spesielle situasjoner. Disse ordningene har imidlertid blitt kritisert av land i sør og sivilsamfunnsaktører verden over for å være for byråkratiske og krevende.

Forslagsstiller mener det er på tide at regjeringen begynner å føre en mer ydmyk og lyttende linje i møte med land som har gjort seg erfaringer med hvordan patentregelverket fungerer i krisesituasjoner. Basert på denne innsikten kan og bør Norge ta initiativ i WTO til forhandlinger om reform av patentregelverket med ambisjoner om å løse opp i disse byråkratiske og tidkrevende forordningene, som har etterlatt så mange av verdens land uten handlingsrom i møte med den pågående pandemien.

Det er også mulig for Norge, i kraft av å være en vesentlig bidragsyter til diverse forsknings- og distribusjonsprogrammer for vaksiner, og for øvrig i kraft av sin lederrolle i diverse internasjonale fora, å fremme krav om informasjons- og kunnskapsdeling, åpenhet om kliniske testresultater, kontraktsinngåelser og forhandlinger med legemiddelindustrien som Norge er en del av. En slik åpenhet kan gi verden grunnleggende innsikter som kan føre til læring og gjøre at Norge og verdenssamfunnet kommer styrket ut av pandemien.

Norge kan også i WHO ta initiativ til å innføre en felles kvalitetskontroll under WHO som åpner for godkjenning av ikke-vestlige vaksiner som i dag ikke omfattes av kvalitetskontrollen. Ifølge forskerne Kristin Ingstad Sandberg (FNI), Vegard Bye og Gunnar Bjune (UiO) vil dette raskt

«kunne doble verdens tilgang på vaksiner, samt tilføre markedet mange vaksiner som også er betydelig billigere og bygger på en teknologi som gjør det enklere for helsepersonell å gjennomføre vaksinasjonen».

I et lengre perspektiv bør Norge også ta initiativ til et nytt globalt regime for forskning, utvikling og produksjon av alle typer legemidler, der de profittmaksimerende legemiddelselskapene ikke lenger får lov til å bestemme vilkårene. Til grunn for et slikt initiativ må det legges et prinsipp om at tilgang til vaksiner og legemidler er et globalt fellesgode som krever en ny samfunnskontrakt basert på prinsipper om solidaritet og selvråderett. Nøkkelen til å oppnå det er kunnskapsdeling og nasjonal/regional produksjon som skaper økt selvforsyning og redusert sårbarhet for alle.

Hvert enkelt land i verden må være i stand til å forsyne sine innbyggere med trygge medisiner av høy kvalitet, til fornuftige og forutsigbare priser. Og når det offentlige investerer i forskning på legemidler, må fellesskapet også bevare kontrollen over de resultatene som kommer ut av det.