Den 20. juni 1990 ratifiserte Kongeriket Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som ble vedtatt ved Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse i dens 76. sesjon 7. juni 1989. Denne konvensjonen trådte i kraft 5. september 1991, og dens artikkel 39 nr. 1 fastslår følgende:

«En medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon kan når ti år er gått fra den dato da konvensjonen trådte i kraft oppsi den ved å sende melding om dette til generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering. Slik oppsigelse trer ikke i kraft før ett år etter at den er blitt registrert.»

For Norges del betød dette at konvensjonen første gang kunne sies opp 5. september 2001. Videre heter det i artikkel 39 nr. 2 at dersom den første muligheten til oppsigelse ikke er benyttet, vil staten være bundet for ytterligere ti år og kan deretter si opp denne konvensjon ved utgangen av hver tiårsperiode på de vilkår som er fastsatt i denne artikkelen. Forslagsstillerne har registrert at det ikke har vært igangsatt et arbeid for å gjøre dette av noen norsk regjering siden konvensjonen ble ratifisert. Norge var det første landet som ratifiserte konvensjonen, til tross for at konvensjonsteksten åpenbart rettet seg mot urbefolkningen i Sør- og Mellom-Amerika for å sikre disses rettigheter. Dette gjenspeiler seg også med hensyn til de 20 landene som har valgt å ratifisere konvensjonen, og som per 1. juli 2010 var: Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Danmark, Dominica, Ecuador, Fiji, Guatemala, Honduras, Mexico, Nepal, Nederland, Paraguay, Peru, Spania og Venezuela, i tillegg til Norge. Forslagsstillerne merker seg at i Norge brukes konvensjonen for å legitimere samiske særrettigheter, til tross for at konvensjonen ikke er ratifisert av verken Sverige, Finland eller Russland, som også har samisktalende innbyggere. Forslagsstillerne mener Norges bruk av denne konvensjonen har medført konflikter mellom mennesker på grunn av etnisk tilhørighet, noe som neppe var tilsiktet ved konvensjonens ratifikasjon med Stortingets samtykke. Dette gjelder først og fremst opprettelsen av Finnmarkseiendommen, og av en egen representativ forsamling basert på etnisk tilhørighet, Sametinget.

Forslagsstillerne tar sterk avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på kjønn, religion eller etnisk opprinnelse. Derfor mener forslagsstillerne at alle myndige norske statsborgere bør ha lik stemmerett ved valg til ethvert politisk organ, og mener derfor at Sametinget som politisk organ bør avvikles og på sikt nedlegges, og at det tidligere Samerådet gjenopprettes som rådgivende organ for Stortinget.

Forslagsstillerne mener at stemmerett og valgbarhet til en representativ forsamling som Sametinget er feil med tanke på en rekke forhold.

Stemmerett og valgbarhet til Sametinget muliggjøres ved å være innskrevet i Sametingets valgmanntall. Man har krav på å la seg føre inn i dette manntallet om man har fylt eller fyller 18 år i valgåret og er folkeregistrert i Norge, og hvis man avgir erklæring om at man oppfatter seg som same, og at man enten har samisk som hjemmespråk, eller har hatt forelder, besteforelder eller olderforelder med samisk som hjemmespråk, eller er barn av person som står eller har stått i manntallet.

Forslagsstillerne er prinsipielt imot at samene skal ha sitt eget folkevalgte organ, og mener derfor at Sametinget bør nedlegges. Praktisering av prinsippet om full likeverdighet i samfunnet kan vanskelig forenes med at utvalgte grupper i det norske samfunnet ytes særbehandling fra den norske stat, slik det i dag gjøres i store deler av lovverket. Videre er forslagsstillerne av den formening at internasjonale konvensjoner og avtaler Norge er bundet av, på ingen måte forutsetter opprettholdelse av et eget sameting.