Sametinget
Den 20. juni 1990
ratifiserte Kongeriket Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og
stammefolk i selvstendige stater, som ble vedtatt ved Den internasjonale arbeidsorganisasjonens
generalkonferanse i dens 76. sesjon 7. juni 1989. Denne konvensjonen
trådte i kraft 5. september 1991, og dens artikkel 39 nr. 1 fastslår følgende:
«En medlemsstat som
har ratifisert denne konvensjon kan når ti år er gått fra den dato
da konvensjonen trådte i kraft oppsi den ved å sende melding om
dette til generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering.
Slik oppsigelse trer ikke i kraft før ett år etter at den er blitt
registrert.»
For Norges del betød
dette at konvensjonen første gang kunne sies opp 5. september 2001.
Videre heter det i artikkel 39 nr. 2 at dersom den første muligheten
til oppsigelse ikke er benyttet, vil staten være bundet for ytterligere
ti år og kan deretter si opp denne konvensjon ved utgangen av hver
tiårsperiode på de vilkår som er fastsatt i denne artikkelen. Forslagsstillerne
har registrert at det ikke har vært igangsatt et arbeid for å gjøre dette
av noen norsk regjering siden konvensjonen ble ratifisert. Norge
var det første landet som ratifiserte konvensjonen, til tross for
at konvensjonsteksten åpenbart rettet seg mot urbefolkningen i Sør-
og Mellom-Amerika for å sikre disses rettigheter. Dette gjenspeiler
seg også med hensyn til de 20 landene som har valgt å ratifisere
konvensjonen, og som per 1. juli 2010 var: Argentina, Bolivia, Brasil,
Chile, Colombia, Costa Rica, Danmark, Dominica, Ecuador, Fiji, Guatemala,
Honduras, Mexico, Nepal, Nederland, Paraguay, Peru, Spania og Venezuela,
i tillegg til Norge. Forslagsstillerne merker seg at i Norge brukes
konvensjonen for å legitimere samiske særrettigheter, til tross
for at konvensjonen ikke er ratifisert av verken Sverige, Finland
eller Russland, som også har samisktalende innbyggere. Forslagsstillerne
mener Norges bruk av denne konvensjonen har medført konflikter mellom
mennesker på grunn av etnisk tilhørighet, noe som neppe var tilsiktet
ved konvensjonens ratifikasjon med Stortingets samtykke. Dette gjelder
først og fremst opprettelsen av Finnmarkseiendommen, og av en egen
representativ forsamling basert på etnisk tilhørighet, Sametinget.
Forslagsstillerne
tar sterk avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på
kjønn, religion eller etnisk opprinnelse. Derfor mener forslagsstillerne
at alle myndige norske statsborgere bør ha lik stemmerett ved valg
til ethvert politisk organ, og mener derfor at Sametinget som politisk
organ bør avvikles og på sikt nedlegges, og at det tidligere Samerådet
gjenopprettes som rådgivende organ for Stortinget.
Forslagsstillerne
mener at stemmerett og valgbarhet til en representativ forsamling
som Sametinget er feil med tanke på en rekke forhold.
Stemmerett og valgbarhet
til Sametinget muliggjøres ved å være innskrevet i Sametingets valgmanntall. Man
har krav på å la seg føre inn i dette manntallet om man har fylt
eller fyller 18 år i valgåret og er folkeregistrert i Norge, og
hvis man avgir erklæring om at man oppfatter seg som same, og at
man enten har samisk som hjemmespråk, eller har hatt forelder, besteforelder eller
olderforelder med samisk som hjemmespråk, eller er barn av person
som står eller har stått i manntallet.
Forslagsstillerne
er prinsipielt imot at samene skal ha sitt eget folkevalgte organ,
og mener derfor at Sametinget bør nedlegges. Praktisering av prinsippet
om full likeverdighet i samfunnet kan vanskelig forenes med at utvalgte
grupper i det norske samfunnet ytes særbehandling fra den norske
stat, slik det i dag gjøres i store deler av lovverket. Videre er
forslagsstillerne av den formening at internasjonale konvensjoner
og avtaler Norge er bundet av, på ingen måte forutsetter opprettholdelse
av et eget sameting.