Partnerskapet
i praksis
Riksrevisjonen har
flere ganger undersøkt hvorledes Nav fungerer etter at Nav-reformen
ble innført, men òg sett særskilt på partnerskapet og virkninger
av det. Flere undersøkelser viser at både overordnet styring, kompetanse
og kontroll er mangelfull, men også at oppfølging av brukere i Nav
har stort potensial for forbedring. En kan neppe peke på partnerskapet
alene for samtlige utfordringer, men det er etter forslagsstillernes syn
klart at partnerskapet vanskeliggjør nødvendig forbedring ved utvikling
av gode tjenester til brukeren og sikring av enhetlig styring og
kontroll.
I Riksrevisjonens
særskilte gjennomgang av partnerskapet i Dokument 3:16 (2011–2012)
viste hovedfunnene blant annet at det var potensial for å benytte ressursene
bedre på tvers av statlige og kommunale skiller, at mange ansatte
manglet tilgang til saksbehandlingssystemer fra den delen av partnerskapet
de formelt ikke tilhørte, at manglende opplæring og tilgang til saksbehandlingssystemer
på tvers av skillene mellom stat og kommune hindret god oppfølging
av brukere, og at statlige og kommunale styringssystemer i liten
grad var integrert og enhetlige. For brukernes del ble det også særlig
uttalt at skillet mellom statlige og kommunale ansvarsområder ved
Nav-kontoret gjorde det vanskelig å gi individuell og tett oppfølging
av brukere med behov for koordinerte tjenester som inkluderte tjenester
fra både stat og kommune. I undersøkelsen kom det frem at over halvparten
av brukerne som fikk både statlige
og kommunale ytelser, sa de ikke fikk den informasjonen de hadde
behov for fra Nav, og at de over tid var mer misfornøyd enn de som
fikk ytelser som lå til staten alene.
Forslagsstillerne
er kjent med at det i oppfølgingen av denne rapporten er gjort flere
grep for å forsøke å etablere en enhetlig ledelse gjennom delvis
felles saksbehandlingssystemer og felles resultatindikatorer på
tvers av styringslinjene. Det er etter forslagsstillernes syn likevel
slik at når det gjelder utfordringene for brukerne og fra et overordnet
styringsperspektiv, er det ikke oppnådd tilfredsstillende resultater.
Det er over år kommet frem enkelthistorier, både gjennom direkte
henvendelser til Stortinget, gjennom saker som er gått i trygderetten,
klagesaker hos Sivilombudsmannen, flere forskningsrapporter og gjennom
en rekke oppslag i media, som viser at mange brukere ikke får enhetlig
bistand, og at det er uheldige forskjeller mellom Nav-kontorer.
Det er videre åpenbart
at det å ha ansatte med ulike arbeids- og rammebetingelser for utøvelsen
av arbeidet de er satt til å utføre, bidrar til å skape en uheldig
deling internt i Nav. Det gjør også ledelsen i Nav mer krevende enn
nødvendig ved at en har ulike systemer for oppfølging og lønnsfastsettelse
for å nevne noe. De ansatte i Nav bør etter forslagsstillernes syn
ha én arbeidsgiver og like arbeidsbetingelser samt tilgang til alle
relevante saksbehandlingssystemer.