Bakgrunn
Sykehusene er en
av grunnpilarene i velferdsstaten. Imidlertid står sykehusene og
spesialisthelsetjenesten overfor store utfordringer når det gjelder
blant annet økonomi, vedlikeholdsbehov og arbeidsbelastning for de
ansatte. Det forventes en økning både i befolkningstall og i gjennomsnittsalder,
som kommer til å medføre ytterligere press på spesialisthelsetjenesten
i årene fremover. Statistisk sentralbyrå (SSB) har anslått at vi
vil få et økt behov for helse- og omsorgstjenester frem mot 2035
tilsvarende en økning på 35 prosent i antall årsverk. I en slik
situasjon er det avgjørende å ha nok sykehuskapasitet i hele landet.
Siden 1980 har antallet
somatiske sykehussenger sunket fra rundt 22 000 til under 11 000.
Mye av nedgangen skyldes en faglig og politisk ønsket overgang til
kortere sykehusopphold og økt bruk av poliklinikk, men det stilles
også spørsmål om hvorvidt utviklingen er gått for langt. Samtidig
ser vi at nye sykehusbygg ofte fører til redusert sengekapasitet
sammenlignet med sykehusene de skal erstatte. Innen psykisk helsevern
har nedgangen vært desto mer markant, med en halvering i sengetallet fra
rundt 8 000 i 1990 til mindre enn 4 000 i 2015. Også denne utviklingen
fortsetter: For eksempel planlegger Sykehuset Innlandet for et vesentlig
lavere sengebehov innen både sykehuspsykiatri, distriktspsykiatriske
sentre og barne- og ungomdspsykiatri frem mot 2040 («Konkretisering
av virksomhetsinnhold Sykehuset Innlandet HF», Helse Sør-Øst RHF
2020).
Mange av sykehusene
som er bygget etter at helseforetaksreformen trådte i kraft, har
vist seg å være underdimensjonert allerede kort tid etter åpning.
Dette har særlig vært et problem ved Akershus universitetssykehus
(Ahus), som sto ferdig i 2008, Sykehuset Østfold Kalnes, som sto
ferdig i 2015 og Kirkenes sykehus, som sto ferdig i 2018. Ofte henger
dette sammen med urealistiske forventninger om effektivisering og
oppgaveoverføring til kommunene. Tidligere administrerende direktør
ved Sykehuset Østfold har for eksempel uttalt at sykehuset på Kalnes
ble underdimensjonert fordi det var «designet for at samhandlingsreformen
skulle fungere», men at dette vilkåret ikke ble innfridd (Klassekampen,
9. mai 2020).
I tillegg kommer
det flere bekymringsfulle signaler om at også pågående sykehusprosjekter
står i fare for å ende opp med underdimensjonerte sykehusbygg. På bakgrunn
av Helse Møre og Romsdals behov for å kutte kostander la helseforetaket
i februar frem en skisse der arealet ved Sykehuset Nordmøre og Romsdal
var redusert fra drøyt 70 000 til 55 000 kvadratmeter. Når det gjelder
det nye sykehuset i Drammen, har tillitsvalgte i årevis advart om
at sykehuset kommer til å bli underdimensjonert fra dag én, blant
annet fordi man har planlagt med såkalt «høy utnyttelsesgrad», som
innebærer en gjennomsnittlig beleggsprosent på 90. Byggeplanene for
Nye Oslo universitetssykehus bygger på en utviklingsplan der man
forventer å ta ned aktiviteten med rundt 140 000 liggedøgn i året
ved å effektivisere, overføre flere oppgaver til kommunen og øke
bruken av hotell – en urealistisk forutsetning, ifølge Legeforeningen.
I forbindelse med byggeprosjektet til Sykehuset Innlandet regner
helseforetaket med at behovet for somatiske senger i 2040 vil være
lavere enn foretakets sengekapasitet i dag, på tross av en ventet
befolkningsvekst på ni prosent og en større økning i andelen eldre
enn i landet for øvrig.
Disse erfaringene
viser at det er et klart behov for en ny politikk for sykehusutbygging,
for å sikre at det bygges sykehus i tråd med pasientenes behov.