Bakgrunn
Det har vært en rask
utbygging av vindkraft på land de siste åra. Det er i løpet av en
kort periode gitt over 80 konsesjoner. Mange av disse utbyggingene
er konfliktfylte, og de fører til store inngrep i naturen.
Arealinngrep er den
viktigste årsaken til tap av naturmangfold, sammen med hardere utnyttelse
og klimaendringer. Å ta vare på naturen og økosystemene er svært
viktig for blant annet lagring og opptak av karbon. Dette understreker
at arealinngrep må bli tatt på langt større alvor enn i dag. Der
har noen kommuner gått foran, og stilt krav om at ethvert arealinngrep
må kompenseres med en tilsvarende tilbakeføring eller restaurering
av natur.
Ved større utbygginger
i naturen skal det gjennomføres utredninger for å vurdere og avdekke
naturverdiene i området. Det har flere ganger vist seg at dette
ikke har vært gjort grundig nok. Et eksempel er utbyggingen av vindkraftverket
på Sørmarkfjellet i Flatanger. Da det ble gitt konsesjon ble det
konstatert at det ikke var hubro i planområdet. Da Miljø-, transport-
og anleggsplanen (MTA) skulle godkjennes, ble det laget en ny utredning
som viste at det kunne være hubro i området. Likevel fikk anleggsarbeidet
starte opp.
Et annet eksempel
er fra striden om utbyggingen av Øystesevassdraget i Hordaland.
En av hovedårsaken til at Øystese vassdraget til slutt ble vernet,
var at naturvernorganisasjoner gjennomførte egne biologiske undersøkelser
som avdekket langt flere rødliste arter og viktige naturtyper av
høy verdi. Disse hadde ikke utbyggernes biologer funnet, og funnene
ble sentrale i det politiske arbeidet for vern av vassdraget i sin
helhet.
Et tredje eksempel var i forbindelse med søknaden om å bygge
ut Gjengedalsvassdraget i Sogn og Fjordane. Også her fikk naturvernorganisasjonene
sørget for at det ble gjort ekstra undersøkelser av naturverdiene.
Disse undersøkelsene viste at det var flere naturverdier enn utredningene
fra utbygger viste. Resultatet var at utbyggingssøknaden ble avslått.
Konsesjonsprosessen
for energiproduksjon og energianlegg er i dag en egen prosess, og
er ikke knyttet til plan- og bygningsloven. Dette gjør at kommuner
og fylker er høringsinstanser, men har ikke vedtaksmyndighet slik
de har i andre utbyggingssaker. Konsesjonene som gis kan også endre
seg ettersom den teknologiske utviklingen går frem etter de er gitt,
og har noen ganger ført til høyere og endret plassering av vindturbiner enn
først angitt. Svært mange konsesjoner har også blitt utsatt, og
kunnskapsgrunnlaget har derfor blitt til dels utdatert. Dette gjør
at konsesjonssystemet må gjennomgås på nytt for å sikre strengere
kontroll av naturverdier, også der det kommer ny informasjon etter
at konsesjon er gitt, og sikre et sterkere lokaldemokrati. Forslagsstiller
vil komme tilbake til dette i den varslede saken fra regjeringen
om nytt konsesjonssystem.
Forslagsstiller mener
det derfor er nødvendig at regjeringa raskt går gjennom konsesjonene
på vindkraftområdet som er gitt, men hvor arbeidet ikke er påbegynt,
for å finne ut om noen av disse er gitt på feil, eller for tynt
og dårlig faktagrunnlag. Det kan være at det i ettertid er avdekket
mangler i utredningene, at det har kommet ny og viktig kunnskap
om naturen i området, eller ny kunnskap om påvirkning på naturen
generelt. Dette har for eksempel vært tilfelle knyttet til utbygging i
myrområder hvor Olje- og energidepartementet (OED) nylig stanset
den planlagte utbyggingen av vindkraftverket på Andmyran.
Det er flere vindkraftverk
som er klare for utbygging. For å sikre at dette ikke fører til
irreversible inngrep i naturen på feil grunnlag, må utbyggingene
der konsesjonen kan være gitt på ukorrekt eller mangelfullt grunnlag,
stanses.