Bakgrunn
Ved endring av barnehageloven
(jf. Innst. 302 L (2019–2020)) har Stortinget med regjeringspartienes
og Fremskrittspartiets stemmer vedtatt at private barnehager kan
disponere overskuddet fritt. I tillegg har regjeringen fratatt kommunene
muligheten til å drive økonomisk tilsyn med penger de har bevilget
til private barnehager. Det opprettes et nasjonalt tilsyn i Molde, men
det er ikke klart når dette vil være operativt. Regjeringens ambisjoner
for det nasjonale tilsynet er uansett ikke tilstrekkelig i møte
med en stadig mer kommersiell barnehagesektor. Nå blir det enda
enklere å tjene seg rik på barnehager i Norge.
Så lenge det er lov
å ta ut profitt og tjene penger på å drive barnehage mener forslagsstillerne
at det må drives meningsfulle tilsyn. Mange barnehager eies av kjeder
som overskrider kommune- og fylkesgrenser. Dette gjør det tilnærmet
umulig for kommunene å føre et effektivt og helhetlig økonomisk
tilsyn. Det er derfor positivt at man får et nasjonalt tilsyn med
mulighet til å sjekke pengestrømmen til de store kjedene.
Kunnskapsdepartementet
har lagt til grunn at tilsyn med private barnehager skal skje like
ofte som dagens tilsyn med friskoler. Departementet tar sikte på
at det nasjonale tilsynet bygges opp med omtrent 20 årsverk, noe
forslagsstillerne frykter ikke vil være tilstrekkelig i møte med
en barnehagesektor som blir stadig mer kommersiell. Tall fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) viser at stadig flere av de private barnehagene
blir kommersielle, og av disse er det stadig flere som blir aksjeselskap.
Tallene viser også at halvparten av barna som går i private barnehager,
går i barnehager eid av de fire største selskapene innen barnehage.
De viser også at barnehagene blir stadig større, det vil si flere
barn per barnehage. Alle de fire store barnehageselskapene er med
på Kapitals liste over Norges 500 største bedrifter. Noen har internasjonale oppkjøpsfond
blant eierne, fordi barnehager har blitt lønnsomme spekulasjonsobjekter.
Det er derfor behov for flere og grundigere tilsyn i denne sektoren
enn det er i friskolesektoren, hvor regelverket er mer oversiktlig
og hvor verdiuttak ikke er mulig.
Opprettelsen av et
nasjonalt tilsyn betyr ikke at man skal måtte frata kommunene muligheten
til å drive tilsyn hvis de ønsker det. Tvert imot er det uheldig
å frata kommunene, som er den lokale barnehagemyndighet, det økonomiske
tilsynsansvaret og dermed muligheten til å påse at kommunale tilskudd
og foreldrebetaling brukes i tråd med formålet i loven. Det er rimelig
at kommunene bør beholde en adgang til innsyn og dermed mulighet
til tilsyn med det kommunale tilskuddet.
Det er et sentralt
prinsipp for forslagsstillerne at kommunen som demokratisk organ
fortsatt må ha myndighet til å bestemme om en privat barnehage kan
etablere seg. Kommunene bør også få økte muligheter til å stille
krav til de private barnehagene. Dette kan være krav om innsyn,
bemanning ut over minstekravene, arealutnyttelsesgrad, åpningstider,
styrerressurs eller praktisering av pedagognorm.
Det er kommunen selv
som best kjenner lokale forhold og aktører. På samme måte som staten
kan ha et fortrinn når det gjelder å kontrollere de store kjedene som
opererer i mange fylker, kan kommunen være best egnet til å få med
seg hvilke mindre aktører som er verdt å se nærmere på. Dette finnes
det flere eksempler på, for eksempel i Oslo kommune hvor vedtak
om tilbakebetaling av tilskudd i all hovedsak har vært rettet mot
enkeltstående barnehager, eller mindre kjeder. Med en statlig tilsynsmyndighet
med lav kapasitet er det grunn til å tro at spesielt disse vil kunne
gå under radaren
I de kommunene der
man opplever fallende barnetall må kommunene ha råderett over hvordan
antall plasser skal fordeles mellom kommunale og private barnehager.
Dette forholdet må reguleres tydeligere, slik at kommunen slipper
å ta hele byrden ved reduksjon av antall plasser.
Mangfoldet i sektoren
svekkes ved økt kommersialisering der store konsern kjøper opp små
og ideelle barnehager. Kjøp og salg av barnehager er blitt «big
business». Gjennom kreative selskapsstrukturer er det grunn til
å tro at pengestrømmene ut av barnehagene og over til private formuer
skjules. En kommersialisering innebærer en motivasjon for eier til
å få mest mulig profitt, noe som kan gjøres på flere måter i barnehagene:
øke arbeidsmengde ved for eksempel flere barn per ansatt, utvidet
åpningstid uten å sette inn flere ansatte, bruke relativt mindre
faglært arbeidskraft eller kutte antall ansatte slik at arbeidsbyrden
øker for dem som er igjen. Et annet alternativ er å unngå å sette
inn vikar ved fravær.
Forslagsstillerne
ønsker en barnehagesektor som er eid og driftet av offentlige og
ideelle eiere, slik at alle pengene går til barnas beste og ikke
til privat profitt. Derfor fremmes det forslag om en opptrappingsplan
for å få dette til. På veien dit vil meldeplikt og forkjøpsrett for
kommunene ved planlagt salg, fisjon eller fusjon eller eventuell
nedlegging, gi kommunene og det offentlige mulighet til å gjenvinne
kontroll over sektoren, og sikre at mangfoldet ivaretas.
Skattepengene er
ment å gå til viktige velferdsgoder, som for eksempel barnehage.
Lovverket må derfor utformes slik at det hindrer at offentlige tilskudd
og foreldrebetaling går til profitt for private tilbydere av slike tjenester.