Bakgrunn
Koronakrisen har
rammet økonomien i landet hardt, og både næringsliv, innbyggere
og kommunesektoren er nå avhengige av statlige økonomiske ekstrabevilgninger.
De skadelige virkningene kan avdempes ved at Norge kan bruke oppsparte
midler.
Kommunesektoren trenger
mer penger nå. Kommunene må holde hjulene i gang i næringslivet,
samtidig som de skal ta bedre vare på sårbare barn og syke gamle.
Det vil skade både innbyggere og næringsliv dersom mangel på penger
nå tvinger kommunene til å kutte i ordinær drift og sette vedlikehold,
bygg og anlegg på vent. Kommunestyrene skal revidere sine budsjetter
nå, og dersom kommunene ikke får økte midler raskt, er de forpliktet
til å justere driften i samsvar med inntektene.
Mange kommuner kan
rett og slett gå tom for penger hvis det ikke gis statlig hjelp
nå. 2020 er et unntaksår man ikke har sett maken til, og det må
også vises i pengene staten bistår kommunene med. Og det haster. Kommuner
uten penger betyr kutt i skoler, kutt i barnehager, kutt i omsorg
og kutt i kultur. Det er viktig at dette unngås nå.
Kommunesektoren er
rammet hardt, fordi den har fått store ekstrautgifter og belastninger
knyttet til smittebekjempelse og pasientbehandling. Dette har tært hardt
på ressurser til andre helt prekære behov innen helse, sårbare barn,
skolehelsetjenesten, demensomsorg, psykiatri osv. Evaluering viser
at disse endringene har gått ut over sårbare barn og mange andre
tjenester, noe som nå må rettes opp.
Kommunesektoren har
tapt inntekter på stengte barnehager, SFO og kollektivtrafikk på
sparebluss. Det største problemet er imidlertid sviktende skatteinntekter.
Det gjelder de fleste kommuner, men inntektstapet er, som de økte
utgiftene, ikke jevnt fordelt. Regjeringen har vist manglende handlekraft
ved at den kun har tatt initiativet til en økning på 250 mill. kroner
i økte skjønnsmidler.
Flertallet på Stortinget
har hittil presset fram og bevilget omtrent 6 mrd. kroner ekstra
til kommunesektoren, men det er på langt nær nok. Bare i Oslo kommune melder
de om at de på tross av dette mangler over 1 mrd. kroner.
Med utgangspunkt
i både makroøkonomiske analyser og tilbakemeldinger fra kommuner
og fylkeskommuner har KS tallfestet kommunesektorens inntektstap og
utgiftsøkninger i 2020 knyttet til koronasituasjonen. KS anslår
per 30. april ekstrautgifter og inntektsbortfall i 2020 til 12,5–20
mrd. kroner for kommunene og 5,5–6,8 mrd. kroner for fylkeskommunene.
De økonomiske konsekvensene av koronapandemien er oppjustert sammenlignet
med tidligere anslag. Dette har i hovedsak sammenheng med at:
-
Statistisk sentralbyrå
(SSB) har lagt fram nye tall som indikerer svakere utvikling i norsk
økonomi, og anslaget for forventet skattetap i kommunesektoren er
som følge av dette økt. Lavere lønnsvekst bidrar samtidig til reduserte
utgifter for kommunesektoren, og denne effekten har KS nå innarbeidet
i sitt anslag.
-
SSBs prognose er
basert på at smitteverntiltakene gradvis slippes opp framover, og
at de mest inngripende er fjernet i løpet av inneværende kvartal.
-
Anslagene for merkostnadene
for helse- og omsorgstjenestene i kommunene og kollektivtransporten
i fylkeskommunene er et årsanslag for 2020. Tidligere anslag har
i hovedsak har vært knyttet til perioden med strenge smitteverntiltak.
Forslagstillerne
viser til at KS anslår, basert på prognosen fra SSB, at skatteinntektene
vil reduseres med 6,3 til 8,9 mrd. kroner for kommunene og 1,2 til
1,6 mrd. kroner for fylkeskommunene. Redusert skatt på inntekt fra
lønn, trygd og næring står for om lag to tredjedeler av det samlede
skattetapet. Dette skyldes både lavere anslag for sysselsettingen
og lavere anslag for lønnsveksten. Resterende tredjedel er knyttet
til personlige skatteyteres skatt på formue og formuesinntekter.
Her er usikkerheten særlig stor, da utviklingen også avhenger av
andre forhold enn de realøkonomiske.
Tallene fra Oslo
og andre kommuner må få alarmen til å gå i Stortinget. Behandlingen
av revidert nasjonalbudsjett vil ikke komme til vedtak før 19. juni
2020. Med akutte pengetap og kostnader hver eneste dag er juni en evighet
unna. Økte bevilgninger og garanti for 100 prosent kompensasjon
for tapte inntekter må komme raskt.
Til nå har regjeringen
sviktet kommunene. I det første forslaget til krisepakke da Norge
nettopp hadde stengt ned, foreslo regjeringen kun 250 mill. kroner
til kommunene. Det viser manglende innsikt og forståelse og total
mangel på politisk vilje til å sikre felles velferd i en krise.
Kommuneøkonomi handler om skoler, barnehager, utdanning, eldreomsorg
og helsetjenester og helt kritiske deler av samfunnet som er livsviktige
hver dag og dermed kritisk utsatt nå. Det opprinnelige tilbudet regjeringen
kom med, var småpenger. Stortinget plusset på til 6 mrd. kroner,
men selv det er på langt nær nok.
Eldreomsorg, skole
og barnehage kan ikke effektiviseres som en produksjonsbedrift,
slik kommunalministeren antyder i et oppslag i Klassekampen 6. mai 2020.
Med strenge krav til smittevern blir driften mye dyrere.
I tillegg trenger
kommunene trygghet for å kunne gjennomføre planlagt vedlikehold
o.l. for å holde næringslivet med oppdrag nå. Med store minus i
regnskapet må alle slike ting settes på vent. Det må unngås.
Det er derfor nødvendig
at Stortinget raskt bevilger minimum 10 mrd. kroner, slik at pengene
kommer raskt på plass og budsjettkutt unngås.
Pengene må fordeles
slik at både reell skattesvikt og økte utgifter dekkes i den enkelte
kommune, og da kan en ikke bare bruke inntektssystemet, men en må
også bruke skjønnspotten og reelle tall for skattetap. Deretter må
det komme en ny runde tidlig i høst for å justere opplegget.
Det foreslås derfor
at det opprettes et nytt kapittel 574 til dette formålet, og at
Stortinget pålegger regjeringen å sikre at disse pengene blir fordelt
til ulike kommuner og fylkeskommuner ut fra det anslåtte reelle
skattetapet i den enkelte kommune/fylkeskommune.
Videre foreslås det
å bevilge en delsum over inntektssystemet til både fylker og kommuner
og en del til skjønnsmidlene som fordeles ut fra kriterier gitt
i krisepakke 1.
Det er selvsagt mulig
under komitébehandlingen å se på andre måter å fordele pengene på,
men da slik at de utbetales raskt, og at utbetalingen hensyntar
dem med størst utgifter og størst inntektstap. Endelig oppgjør må
komme i budsjettet, og da på en slik måte at faktiske merutgifter
og reelle inntektstap bli dekket, ikke bare i makro, men for den
enkelte kommune og fylkeskommune.