Gjennom Roma-vedtektene
fra 1998 fikk ICC jurisdiksjon til å straffeforfølge i saker om
folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten fra
og med 1. juli 2002. Også aggresjonsforbrytelse ble nevnt i Roma-vedtektene
som én av de fire folkerettslige forbrytelser. På det tidspunktet
var det imidlertid fortsatt ikke enighet om definisjonen av aggresjonsforbrytelse
eller prosessforutsetningene, det vil si vilkårene for at slike
saker skal kunne reises for ICC, bare om at ICC skulle få jurisdiksjon
over denne forbrytelseskategorien så snart slik enighet ble nådd
mellom statspartene. Det skjedde gjennom tillegget som ble fremforhandlet
i Kampala i 2010, som fikk navnet Kampala-tillegget. Der fikk Roma-vedtektene
en ny artikkel som definerer aggresjonsforbrytelsen og regler om
jurisdiksjon for ICC i saker om denne forbrytelsen. Det ble også
gitt en særlig regel om individuelt ansvar i relasjon til denne forbrytelsen.
På tyveårsdagen for
Roma-vedtektene i juli 2018 hadde tilstrekkelig mange stater gitt
sin tilslutning til at ICC fikk jurisdiksjon til å dømme i saker
om individuelt straffeansvar for angrepskrig, selv om det kreves
at visse tilleggsvilkår er oppfylt. Dette er første gang siden Nürnbergprosessen
at en internasjonal domstol kan dømme i saker om aggresjonsforbrytelser.
Den internasjonale
straffedomstolen kan starte undersøkelse og straffeforfølgelse i
saker om mulige aggresjonsforbrytelser på tre måter:
-
1. Ved at en av ICCs
medlemsstater presenterer (henviser) en sak for domstolen.
-
2. Ved at domstolens
aktorat starter undersøkelse på eget initiativ.
-
3. Ved at FNs sikkerhetsråd
henviser en sak til domstolen.
På grunn
av vetoretten er det i utgangspunktet lite sannsynlig at en mulig
aggresjonsforbrytelse vil bli henvist av Sikkerhetsrådet dersom
handlingen er foretatt av en stat som enten selv har vetorett, eller
som er alliert med eller i interessefellesskap med et permanent
medlem av Sikkerhetsrådet. Når det gjelder de øvrige to måtene (1
og 2), er det blant folkerettskyndige uenighet om hvorvidt det er
tilstrekkelig at den angrepne stat har ratifisert Kampala-tillegget,
eller om også den angripende stat må ha ratifisert tillegget. Dette
spørsmålet må til slutt avgjøres av domstolen selv.
Når flere stater
ratifiserer tillegget, styrkes uansett det kollektive internasjonale
arbeidet for å bekjempe aggresjonsforbrytelser. At en angrepet stat
har ratifisert Kampala-tillegget og dermed vist vilje til å delta
i det internasjonale arbeidet for fred og sikkerhet i samsvar med
FN-pakten og folkeretten, vil styrke legitimiteten i denne statens
appell om inngripen fra Sikkerhetsrådet og politisk støtte fra andre
medlemsland.
Forslagsstiller mener
det er god grunn til å styrke Norges rettslige stilling så langt
det er mulig overfor potensielle aggressorer, og det innbefatter
å ratifisere Kampala-tillegget.