Bakgrunn
For Arbeiderpartiet er kampen
for LHBTI-personers rett til likebehandling og bedre levekår en
sentral del av likestillings- og frihetskampen. Selv om man har kommet
langt når det gjelder LHBTI-personers levekår i Norge, sammenlignet
med andre land, er det fortsatt store uløste utfordringer. Under
regjeringen Stoltenberg II ble det tatt mange grep for å likestille
LHBTI-personer juridisk, samt styrke vernet mot diskriminering,
blant annet gjennom innføring av felles ekteskapslov, rett til adopsjon,
kunstig befruktning for lesbiske par, økt diskrimineringsvern for
transpersoner, samt en skjerping av arbeidet mot hatkriminalitet.
I tillegg vektla den rød-grønne regjeringen en styrking av politikken
på LHBTI-feltet, noe som resulterte i bedre økonomiske vilkår for
de frivillige LHBTI-organisasjonene, opprettelsen av LHBT-senteret,
økning i støtte til pridearrangementer, Blikk, samt kompetansehevende kurs
(«Rosa kompetanse») i skolen, helsevesenet og politiet. Den rød-grønne
regjeringen førte en offensiv utenrikspolitikk der likestilling
og LHBTI var en prioritert del av både den bilaterale og multilaterale
utenriks- og utviklingspolitikken. Gjennom to konkrete handlingsplaner
for LHBTI-personers likestilling over flere år ble det gjort fremskritt.
Til tross for dette er man overhodet ikke i mål.
Kampen for LHBTI-personers
likestilling må, som kampen for annen likestilling, kjempes kontinuerlig
og med full styrke. Fortsatt møter LHBTI-personer både formell og
uformell diskriminering i Norge. Mennesker som bryter med normer
for kjønn og seksualitet, opplever å få krenket sine rettigheter
og opplever oftere dårligere levekår enn andre.
Forslagsstillerne
peker på at regjeringen Solberg i seks år har latt LHBTI-politikken
stå stille, at det ikke har kommet nye initiativ for å sikre bedre
vern eller bedre levekårene.
På ILGA (International
lesbian, gay, bisexual, trans and intersex association) sin årlige
undersøkelse som rangerer land etter hvor formelt likestilt de er
for LHBTI-personer, Rainbow Map 2019, faller Norge for tredje år på
rad, og har gått fra å inneha en andreplass til å nå være på femteplass.
Det er flere årsaker til dette:
Manglende beskyttelse
mot tidlige irreversible medisinske inngrep for barn født interkjønn
er en faktor. Norge har ikke forbud mot såkalt «normaliserende»
kirurgi på små barn. Dette fører til at mennesker født interkjønn
kan bli utsatt for unødvendige kosmetiske inngrep i tidlig alder,
før de er i stand til å gjøre seg opp en mening om og ha en opplevelse
av egen kropp, og før de er i stand til å inngå samtykke. FN har
en rekke ganger kritisert Norge for dette og karakteriserer dette
som et overgrep mot barn.
Mangelfull beskyttelse
mot hatkriminalitet er en annen faktor. I hatkriminalitetsparagrafen
i straffeloven er ikke kjønnsuttrykk inkludert. Norge har i tillegg
alvorlige tall på omfang av hatkriminalitet, og ressursene politiet
har til dette, er i dag ikke i samsvar med behovet. Forslagsstillerne
viser til at representanter for Arbeiderpartiet i 2018 fremmet forslag
om å innlemme kjønnsuttrykk som grunnlag i hatkriminalitetsparagrafen,
at stortingsflertallet vedtok dette, og at regjeringen snarest må
levere et slikt forslag til Stortinget (jf. Dokument 8:109 S (2017–2018)
og Innst. 238 S (2017–2018)).
I Norge
har man i dag heller ingen forbud mot skadelig konverteringsterapi
fra religiøse og terapeutiske miljøer. EU har nylig oppfordret sine
medlemsland til å forby konverteringsterapi. Forslagsstillerne viser
til at særlig barn og unge er sårbare stilt overfor slike miljøer og
kan ta svært stor skade av slik virksomhet. Forslagsstillerne mener
det må utvises nulltoleranse for slik virksomhet, og foreslår derfor
et forbud.
Det har i noen år
pågått en debatt om innhold og organisering av behandlingstilbud
til personer med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori. Det har også vært
en betydelig vekst blant mennesker som søker hjelp og behandling
for kjønnsdysfori/kjønnsinkongruens. Hva dette skyldes, er det mange
synspunkter på, men det er lite kontroversielt å hevde at en del
av økningen skyldes et åpnere samfunn med flere kanaler der mennesker kan
vise et mangfold av kjønnsidentiteter og -uttrykk. Videre er det
trolig også slik at samfunnet i større grad har omsorgsgivere og
hjelpere med en høyere grad av sensitivitet – også til et større
mangfold av kjønnsidentitet. Samtidig vet man at tilgangen på kompetent
helsepersonell til utredning, behandling og oppfølging oppleves
ulikt rundt om i landet. Forslagsstillerne mener det er behov for
å styrke kompetansen om kjønnsdysfori i regionale fagmiljøer, og
mener regjeringen må sørge for at denne pasientgruppen får et likeverdig
behandlingstilbud.
Den internasjonale
oversikten Rainbow Map 2019 tar kun for seg formelt lovverk, og
tar ikke inn over seg utfordringer når det kommer til f.eks. holdninger
i befolkningen. Her vet man at Norge kommer dårligere ut enn sammenlignbare
skandinaviske land. Det er etter forslagsstillernes mening nødvendig
å styrke LHBTI-politikken og de aktørene som gjør det viktige arbeidet med
å endre holdninger og gjøre hverdagen til LHBTI-personer bedre –
organisasjonene på feltet.