Ny industriell revolusjon

Opp gjennom historien har norsk industri vært gjennom flere omstillinger og store endringer, der blant annet vannkraft og oljeindustri har endret rammevilkårene. Rettferdig omstilling har vært mulig fordi fellesskapet har lagt føringer for hvordan naturressurser skal komme alle til gode, og hindret at verdiskapinga kun tilfalt private kapitaleiere. I disse periodene har en sterk fagbevegelse vært spesielt viktig, sammen med aktiv statlig industripolitikk. Disse forutsetningene er akkurat like nødvendige i dag, for å sikre at en forskyvning av ressurser, investeringer og arbeidsplasser fra olje- og gassindustri til fastlandsnæringene ikke ender med at arbeidsfolk og lokalsamfunn må ta regninga med utrygghet og arbeidsledighet.

Norge er i stor grad en råvareeksportør, samtidig som landet importerer mange forbruksvarer. Den nye industrielle revolusjonen må være mangfoldig og styrke det Norge allerede er gode på, samt øke videreforedling av de produktene landet i dag eksporterer, blant annet fisk, trevarer, mineraler og metaller. Spesialkompetansen blant de som i dag jobber direkte i olje- og gassindustrien og i leverandørindustrien, må brukes i ny industribygging, slik at Norge kan bli global teknologileverandør av for eksempel flyende havvind, dyp geotermisk energi, hydrogendrevet skipsfart og karbonfangst og -lagring.

Norske industribedrifter har utmerket seg ved overlegen leveringsevne på tid og kvalitet. Fagorganisert arbeidskraft med rettigheter, høy kompetanse og påvirkningsmulighet har vist seg å være et viktig konkurransefortrinn, som også må ligge til grunn i en ny industriell revolusjon.

Begrense og trappe ned norsk olje- og gassutvinning

I 2050 må verdens klimagassutslipp være tilnærmet null. Dette må påvirke investeringsbeslutninger knyttet til leting og utvikling av nye felt for olje- og gassindustrien. Å ikke ta politiske grep i dag betyr å vente på en markedsstyrt krasjlanding av Norges viktigste næring, med de enorme konsekvensene det vil få for sysselsetting og norsk økonomi. En planmessig nedtrapping av olje- og gassutvinning må skje parallelt med aktiv næringspolitikk og industribygging som tar vare på kompetansen og yrkesgruppene i sektoren.

Styrke norsk fastlandsindustri

Den norske fastlandsindustrien er mangfoldig, og tiltakene for å styrke den må reflektere dette. Verftsindustrien utgjør en sentral del av norsk industri, særlig på Vestlandet. Store norske investeringer, slik som fregatter, kystvaktskip eller ferger, må kanaliseres til disse gjennom direkte bestillinger, mer aktiv bruk av statlig eierskap, gjennom konsesjonsbehandlinger og endrede støtteordninger i blant annet ENOVA. Det offentlige som oppdragsgiver må også ha føringer om høy norsk andel i hele verdikjeden når større oppdrag innen infrastruktur og bygg skal gjennomføres.

Norsk vannkraft bør brukes kortreist til videreforedling, og ikke eksporteres som en råvare. Norge har allerede nok kapasitet for kraftutveksling med andre land. Derimot er det stor usikkerhet i kraftforedlende industri om hva ytterligere krafteksport vil gjøre med deres produksjonsvilkår. Det er et nasjonalt ansvar å sørge for at de norske vannkraftressursene brukes til å sikre rimelige og langsiktige kraftkontrakter for den kraftforedlende industrien. Det vil trygge arbeidsplasser og redusere utslippene. Aluminium produsert på ren vannkraft i Norge har langt lavere utslipp enn aluminium produsert i land der gass eller kull er den viktigste energikilden.

Norge har noen store industribedrifter innenfor bioøkonomi, basert på ressurser fra hav, jord og skog. Potensialet er langt større. Mange av produktene som i dag lages av olje eller gass, slik som bioplast og kjemiske tilsetningsstoffer, kan også lages av tre eller annet plantemateriale. 75 prosent av massevirket fra norske skoger eksporteres årlig, men burde blitt videreforedlet til industriprodukter her. Det er stort potensial for økt verdiskaping fra næringsmiddelindustrien, særlig innen videreforedling av fisk og sjømat. Politiske føringer og rammevilkår må sikre at produksjon rettes inn mot det som reduserer utslipp og dekker samfunnets behov, og naturressursforvaltning som ivaretar det biologiske mangfoldet.

For å få økt verdiskaping må verdikjedene gjøres lengre. I dag eksporteres blant annet mye trevirke, fisk og metaller i ubearbeidet form, i tillegg til at det i perioder er stor krafteksport. Dette krever strengere regler for blant annet ilandføring av fisk, og bevisst plassering av videreforedling i nærheten av energikildene.

Styrking av disse næringene krever tilgang på kapital, både nasjonalt og gjennom regionale utviklingsfond, samt trygghet på at rammevilkårene på sikt vil være stabile. Gunstige ordninger bør følges av strenge miljøkrav. Historisk har miljøkrav bidratt til innovasjon, mer gjenbruk og ny bruk av reststoffer som tidligere var avfall.

Bygge nye næringer

Bedrifter i leverandørindustrien framhever selv behovet for pilotprosjekter innenfor mer umodne teknologier som flytende havvind, dyp geotermisk energi og hydrogen. Gjennom statlige pilotprosjekt kan teknologien utvikles og bidra til at Norge kan bli en eksportør av utstyr og teknologi til slike prosjekter i hele verden.

Man kan ikke forvente at ny energiteknologi og grønn industri skal være like lønnsom som olje- og gassnæringen er i dag med én gang. Forbedrede rammevilkår og statlige prosjekter for teknologiutvikling og energiproduksjon vil gjøre det mulig for bedriftene å bygge den teknologien en skal leve av i framtiden.

Investere i Norge

Inntektene fra petroleumsvirksomheten har siden 1996 blitt overført til oljefondet, med formål om å forvalte formuen for framtidige generasjoner. Fondet er i dag på nesten 9 000 mrd. kroner, og er plassert i aksjer, obligasjoner og eiendom over hele verden. Investeringsstrategien består i å spre risiko og gjøre langsiktige investeringer som kan gi avkastning på sikt. Stortinget har ikke ved lov fastslått at fondet kun skal plasseres i utlandet.

Med dette formålet, og fondets enorme størrelse, bør det kunne brukes som et økonomisk virkemiddel i klima- og industripolitikk også i Norge. Å bygge opp ny industri er kapitalintensivt og krever en eier med langsiktig perspektiv. Staten via oljefondet kan være en slik eier, og deler av oljefondet bør settes av til investeringer i industribygging her hjemme, slik det i dag brukes til industribygging i andre land.

Samtidig trengs det enorme investeringer i klimavennlig infrastruktur i tiårene fremover, investeringer som vil gi grunnlag for framtidig verdiskaping fordi transport av mennesker og varer er en forutsetning for nærings- og samfunnsliv. Hvis oljefondet skal forvaltes i et generasjonsperspektiv, bør det også åpnes for at en andel av fondet kan brukes i et grønt infrastrukturfond.

Tempoet i investeringene må tilpasses konjunktursituasjonen og krever at det er ledig arbeidskraft. Med dagens lave sysselsettingsandel og høye arbeidsledighet har man muligheten til å gjøre slike investeringer, som vil gi avkastning for det norske samfunnet i flere hundre år.