Bakgrunn
Kortsiktig kreditt
kan være en viktig del av økonomien til folk, men kan også bidra
til uhåndterlig økning i gjeld for mange. Nordmenns samlede forbrukslån
økte fra 39 mrd. kroner i 2008 til 100 mrd. kroner i 2017, ifølge
Finanstilsynet. Dette er lån som gis uten sikkerhet og ofte har
en svært høy rente, noe som gjør at mange havner i en gjeldsfelle.
Det er et mål at færre skal ta opp gjeld de ikke kan betjene, og
et mål å sikre at flere faktisk kan klare å betale ned den gjelden
de har pådratt seg. Forslagsstillerne viser for øvrig til en rekke
forslag fremmet om dette temaet i Dokument 8:121 S (2015–2016),
et representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen
og Audun Lysbakken fra Sosialistisk Venstreparti om å lukke gjeldsfeller.
Flere av forslagene der er like aktuelle nå og bør gjennomføres.
Det man ser i dag,
er at mange får uforholdsmessige store krav på grunnlag av mindre
beløp. Det finnes ikke gode begrunnelser for at et lite krav skal
fordoble eller mangedoble seg på kort tid. Dette får også ofte som
konsekvens at lånet blir uhåndterlig for dem som sliter med høy
gjeld eller sosiale problemer fra før. Spesielt blir dette et problem
når aktører driver aggressiv inndrivelse, uten særlig rom for skjønn
verken når det gjelder den enkeltes livssituasjon eller størrelsen
på kravet. Forslaget retter seg dermed mot å få til en mer rettferdig
og håndterlig inndrivelse.
Flere tar opp lån
for å dekke gammel gjeld. For mange blir det umulig å klare kostandene
som følger av at ubetalte regninger havner hos inkassoselskapene,
og dette utløser store ekstrakostnader som gjør det vanskelig for
enkelte å gjøre opp for seg. Finanstilsynets statistikk over inkassosaker
viser at antallet saker har vokst fra 5 millioner inkassosaker i
2010 til 8,6 millioner saker i 2017.
Og økningen fortsatte
i fjor: I første halvdel av 2018 ble det registrert over 5 millioner
inkassosaker. Det er en sterk økning fra samme periode i 2017 –
da var antallet på 4,4 millioner. Stadig flere krav ender altså
hos namsmannen for tvangsinndrivelse, også krav som tidligere ble
løst uten at de ble sendt til namsmannen eller de rett og slett
ikke ble krevd inn fordi kreditoren ikke anså at det hadde noen
hensikt.
Inkassobransjen kan
drive inn krav på vegne av bedrifter og andre, som dermed slipper
å drive inn pengene selv. I tillegg tilbyr inkassobransjen også
ofte andre tjenester i forbindelse med fakturering, inndrivelse
osv. Det er i seg selv en tjeneste som er ønsket i samfunnet, og
som er ment å effektivisere inndrivelsen av pengekrav og å gjøre
den mer profesjonell. Problemet oppstår når reguleringen gjør at
kostnadene i dette systemet alltid kan overføres til den som skylder
penger, og at disse kostnadene er så høye at de i sum gjør at den
enkelte ikke klarer å betale kravet. Dette systemet er samtidig svært
lukrativt for inkassoselskapene. Aftenposten dokumenterte 20. januar
2019 at inkassobransjen i Norge som sådan har svært høy vekst og
skyhøy avkastning på egenkapitalen. Seks av inkassoselskapene har
en gjennomsnittlig avkastning på egenkapitalen som er 40–75 prosent
årlig etter skatt. I realiteten er det heller ikke en reell konkurransesituasjon
siden satsene er regulert.
Når krav blir sendt
for tidlig til inkasso, vil det føre til at mindre krav raskt utvikler
seg til en gjeldsspiral som gjør det vanskeligere å betale tilbake
krav på riktig tidspunkt. Bakgrunnen for at det i dag er regulerte
satser som kan kreves inn, er nettopp å sikre at enkeltpersoner ikke
må betale urimelig mye for å ha glemt et krav. I praksis slår dette
allikevel uheldig ut nå.
Utnyttelsen av regelverket
skjer både ved at salærene til inkassoselskapene er satt til makssatsen,
at det ikke gjøres en vurdering av hvorvidt de er for høye og hva
satsene skal gjenspeile, og at flere krav enn før sendes til namsmannen
for tvangsinndrivelse.
Inkassobransjen er
en bransje som har nytt godt av digitalisering og effektivisering,
men det at arbeidet har blitt mer kostnadseffektivt, har ikke blitt
reflektert i hva selskapene kan kreve av dem som har utestående
betalingskrav. De som må betale disse salærene, har ingen forbrukermakt
de kan bruke for å få ned salærene. Når man sammenligner med andre
land i Norden, ligger Norge svært høyt på statistikken over hva
inkassoselskapene tjener på salærinndrivelse. Ettersom maksimalsatser
for hvilke salærer de kan ta, er regulert, er det viktig at det
også vurderes hvorvidt satsene i dag representerer en mye høyere
og urimelig inntjening enn tidligere, sett i lys av kostnadene de
har og de skyhøye fortjenestene som det tidligere er vist til.
Det er også nødvendig
å gjøre andre endringer i hvordan gjeldsinnkreving praktiseres,
og i hvilke offentlige gebyrer som ilegges, og som dermed til slutt
utgjør en kostnad for skyldneren som både er urimelig og umulig
å betale. Dette gjelder både de rettsgebyrene som må betales i forbindelse
med sak om utleggsforretning, tvangssalg av bolig, og de gebyrene
som den som sender kravet til slik behandling, kan kreve.