Bakgrunn
Det er i dag 40 millioner
mennesker som lever i moderne slaveri, og 25 millioner er fastlåst
i tvangsarbeid. Den største delen av tvangsarbeid utspiller seg
i privat sektor. Dette setter næringslivet i en unik posisjon til
å være med og drive frem endringer for å oppnå FNs bærekraftsmål
8.7 om å utrydde vår tids slaveri. Mange arbeidere må betale for
å få seg en jobb. De settes i gjeld til rekrutterere og arbeidsgivere
allerede før de har startet arbeidet, og de må ofte jobbe uten lønn
for å betale tilbake gjelden. De blir lurt inn i utnyttelsessituasjoner
med tomme løfter, blir utsatt for vold og trusler, må jobbe under
ekstremt press og blir fastlåst i umenneskelige forhold som det
kan være nesten umulig å komme seg ut av. Moderne slaveri kan kalles for
sårbarhetsforbrytelse. Tvangsarbeid er en forretningsmodell hvor
sårbare mennesker utnyttes på det groveste. Denne utnyttelsen genererer
150 mill. dollar til den private økonomien årlig. Man vet at moderne slaveri
drives frem gjennom etterspørselen etter billige varer og tjenester.
Tvangsarbeid kan
knyttes til norske selskapers virksomhet i inn- og utland. Det finnes
i produksjon av råmaterialer, i behandlingen av enkeltdeler og i
fremstillingen av produkter. Blant sektorer med høyest risikofaktor
er jordbruk, utvinningsindustrier, elektronikk, tekstil, fiskeri
og byggebransjen. Tvangsarbeid forekommer også hyppig i servicenæringer.
Mange av dem som er ofre for tvangsarbeid, er indirekte ansatt i
leverandørkjeder og i operasjoner knyttet til norske og multinasjonale
selskaper. Flere hundre millioner mennesker jobber i dag i skjulte
arbeidsstyrker for selskaper i Norge og for norske selskaper i andre
land. Potensialet for tvangsarbeid er spesielt stort i de skjulte
arbeidsstyrkene.
Problemet er brutalt
og ødeleggende for enkeltindividet som rammes, det er komplekst,
og det krever strukturelle endringer. Selskapene er selv ofte uvitende om
at moderne slaveri kan knyttes til deres virksomhet, fordi de mangler
strategier og systemer som forhindrer at denne forbrytelsen forekommer
i deres leverandørkjeder. Samtidig er næringslivet forpliktet til
å respektere menneskerettighetene. Moderne slaveri er en av vår tids
groveste former for menneskerettighetsbrudd, og det er et økende
problem selv om det er ulovlig i alle land. Nå mener sivilsamfunnsorganisasjoner,
næringslivsstudenter, religiøse organisasjoner og norske borgere
at det ikke lenger er tilstrekkelig med frivillige initiativer for
å utrydde det moderne slaveriet som kan knyttes til norske varer
og tjenester, eller som privat og offentlig sektor kan profittere
på.
Undersøkelser foretatt
av sivilsamfunnsorganisasjoner og næringsråd viser at mindre enn
halvparten av norsk næringsliv kjenner til FNs veiledende prinsipper for
menneskerettigheter og næringsliv (UNGP). Av norske selskaper med
høy risiko for å bryte menneskerettighetene er det kun halvparten
av bedriftene som foretar risikoanalyser. Noen bedrifter viser lederskap
gjennom å ha velutviklede internsystemer som bidrar til å avverge
og avdekke moderne slaveri, men mange selskaper henger etter. Fordi
det i dag ikke finnes noe lovverk som forplikter næringslivet til
å rapportere om hvordan de håndterer moderne slaveririsiko, blir
det ujevne konkurranseforhold. De selskapene som anstrenger seg
for å drive frem gode standarder basert på bærekraftige profittmodeller,
kan ende opp med å tape.
Forslagsstiller mener
det bør opprettes en juridisk bindende rapporteringslov som knesetter
næringslivets forpliktelser til å avverge at moderne slaveri utspiller
seg i norske bedrifter og statens operasjoner og leverandørkjeder.
Forslagsstiller mener at en rapporteringslov om moderne slaveri
bør forplikte store norske selskaper, multinasjonale selskaper som
opererer i Norge, og staten til å rapportere årlig om konkrete kriterier
knyttet til hvilken type risikoanalyse de bruker og hvilke funn
de gjør, hvilke tiltak selskapene iverksetter basert på funnene,
og hvor effektive tiltakene er. Selskapene og staten bør også inkludere
en langtidsstrategi i rapporten, som inkluderer delmål som viser
hvordan de ønsker å jobbe for å utvikle solide systemer. Det forventes
ikke og anses heller ikke som hensiktsmessig at et selskap skal
kunne iverksette alle tiltak i løpet av de første par årene med rapportering,
men at intensjonen er å utvikle meningsfylte strategier og tiltak
som over tid vil oppnå ønsket effekt.
Forslagsstiller mener
at rapportene bør offentligjøres i et åpent register for å sikre
best mulig kvalitet på arbeidet selskapene iverksetter for å avdekke
og forhindre slaveri i sine operasjoner og leverandørkjeder i Norge
og internasjonalt. Målet er å heve standarden slik at store norske
selskaper og multinasjonale selskaper som opererer i Norge, møter
en minimumsstandard hvor moderne slaveri blir tatt på alvor av norske
bedrifter og staten i form av en systematisk respons. I så måte
vil de aktuelle bedriftene som ennå ikke har iverksatt tiltak, bli pliktige
til å etablere tilsvarende standard som de ledende norske bedriftene
på dette området allerede har implementert i dag.
Forslagsstiller mener
en moderne slaverilov vil gjøre det klart at næringslivet ikke skal
profittere på slaveri, og at selskaper må bruke sin innflytelse
overfor leverandører og forretningsforbindelser i arbeidet for å
avskaffe denne brutale praksisen i Norge og internasjonalt. Forslagsstiller
mener at uten et tydelig lovverk og en proaktiv respons vil utnyttelsessituasjoner
som eksisterer i arbeidslivet i Norge og i globale leverandørkjeder,
raskt kunne bidra til at moderne slaveri øker, særlig når risikoen
for å bli tatt og straffet fortsetter å være så lav som den er i
dag.
Forslagsstiller mener
et konkret lovverk vil skape rettferdige og like konkurranseforhold
i næringslivet, og det vil signalisere at norske myndigheter aktivt
bekjemper denne ulovlige forretningsmodellen, som i dag baseres
på høy inntjening og lav risiko. Selskaper som allerede opptrer
etisk, vil med en slik lov unngå å tape i konkurranse med selskaper
som er likegyldige til at slaveri forekommer i tilknytning til deres
virksomhet.
Forslagsstiller mener
det bør utredes hvilke bedrifter loven skal omfatte, basert på årlig
omsetning, hvor selskaper med inntjening over en bestemt sum forpliktes
til å rapportere. Forslagsstiller mener det er viktig å vurdere
hvor denne terskelen skal legges, ut ifra hensynet til å sikre best
mulig kvalitet og innsats i arbeidet selskapene gjør for å avverge
og avdekke slaveri, og forhindre at hovedinnsatsen og oppmerksomheten
rettes mot oppgaven med å skrive selve rapporten.
Det som vil sikre
lovens intensjon, mener forslagsstiller i hovedsak vil være press
fra investorer, omdømmerisiko og press fra sivilsamfunnsaktører.
Derfor bør det vurderes om sanksjoner vil være hensiktsmessig i første
omgang. Det bør vurderes å gi næringslivet en innkjøringsfase til
å rekalibrere og utvikle meningsfylte systemer som kan bidra til
faktisk endring, og som tilrettelegger for at selskapene rapporterer
åpent om risiko og funn for å sikre lovens effekt. Data fra selskapenes rapporter
vil være verdifull informasjon fordi de gir innsikt i hvordan man
til enhver tid kan forbedre og effektivisere tiltak for å bekjempe
moderne slaveri i privat og offentlig sektor. Forslagsstiller mener
derfor det vil være hensiktsmessig å se arbeidet i et langtidsperspektiv
hvor en vurderer å gi næringslivet en innkjøringsfase uten sanksjoner
i første omgang, men at lovens effekt evalueres etter tre år med
mulighet for å innføre sanksjoner hvis den ikke har oppnådd ønsket
intensjon.
Videre mener forslagsstiller
at det bør vurderes å offentliggjøre en liste over hvilke selskaper
som skal være rapporteringspliktige, for å forhindre at enkelte
selskaper lar være å rapportere. Dette vil sikre at det blir rettferdige
konkurranseforhold selskapene imellom også når det gjelder selve
rapporteringen. En offentlig liste vil tilrettelegge for at ulike
sivilsamfunnsaktører får muligheten til å evaluere innsatsen til
de ulike selskapene som er rapporteringspliktige, noe som vil kunne
påvirke «best practice». En offentlig liste vil også gi forbrukere muligheten
til å finne informasjon om hvilke konkrete tiltak enkeltselskaper
har iverksatt for å forhindre moderne slaveri. Med en offentlig
liste tilrettelegges det for større åpenhet, og med større åpenhet
vil det skje raskere fremskritt i selskapenes innsats og vilje til
å vise lederskap på dette området.
Offentlig sektor
foretar innkjøp for betydelige summer hvert år. Derfor mener forslagsstiller
det bør vurderes at staten også blir rapporteringspliktig under
en lov mot moderne slaveri. Med sitt store omfang av innkjøp har
offentlig sektor betydelig mulighet til å påvirke og drive frem
endringer knyttet til tvangsarbeid i nasjonale og globale leverandørkjeder.
Grov utnyttelse som forekommer i Norge, skjer gjerne i sektorer
som kan knyttes til det offentlige, som byggebransjen og i renholdsbransjen.
Loven bør etter forslagsstillers
syn vurderes som et ledd i regjeringens samlede innsats for å bekjempe menneskehandel
og moderne slaveri. Norge har forpliktet seg til å bekjempe og forebygge
menneskehandel og slaveri ved at landet har ratifisert en rekke
internasjonale konvensjoner og protokoller, som FNs Palermo-protokoll
mot menneskehandel og Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel.
I Europarådets 2017-evaluering av hvilken nasjonal effekt norsk lovgivning,
politikk og straffeforfølgelse har hatt på menneskehandelfeltet,
etterlyser deres evalueringsorgan GRETA at norske myndigheter vurderer
dagens lover og praksis knyttet til næringslivets ansvar for tvangsarbeid
for å forsikre at dagens initiativer og sanksjoner er tilstrekkelig
effektive, proporsjonale og avskrekkende. GRETA påpeker også at
norske myndigheter bør gjøre en større innsats for å minimere all
etterspørsel som kan fostre utnyttelse i arbeidslivet, sammen med
privat sektor. Forslagsstiller mener at en moderne slaverilov som
forplikter næringslivet til å rapportere om risiko og aktsomhetsvurderinger
på dette området, vil være en proaktiv respons på GRETAs anbefalinger.
Norge har også gjort ILO-protokollen om tvangsarbeid av 2014 gjeldende
ved lov, som har som formål å styrke forebygging og beskyttelse
samt å forsterke innsatsen for å utrydde moderne slaveri inkludert
det som forekommer i leverandørkjeder.
Forslagsstiller mener
at med en lov mot moderne slaveri vil Norge vise at landet følger
opp sine forpliktelser til FNs bærekraftsmål ved å iverksette konkrete
tiltak for å oppnå bærekraftsmål 8.7, som omhandler utryddelsen
av tvangsarbeid, moderne slaveri, menneskehandel og alle former
for barnearbeid innen 2030.
Forslagsstiller vil
vise til en internasjonal juridisk utvikling de senere årene, hvor
næringslivet i flere land har blitt forpliktet til å rapportere
om hvilke tiltak de har iverksatt for å avverge og avdekke moderne
slaveri. California introduserte i 2012 «California Transparency in
Supply Chain Act», hvor store selskaper må redegjøre for sin innsats
mot moderne slaveri.
I 2015 innførte Storbritannia
en lov som omfatter multinasjonale selskaper med en inntekt på over
36 mill. britiske pund i året, under «UK Modern Slavery Act». Næringslivet
var selv aktivt med i prosessen for å få på plass en lov som fremmet
konkurranselikhet, og mer enn 12 norske selskaper rapporterer allerede
under den britiske loven, som nå evalueres for å vurdere effekten og
hvordan den bør forbedres.
Frankrike introduserte
i 2017 en lov hvor store selskaper må vise til en aktsomhetsplan
knyttet til menneskerettigheter og miljø, og Nederland introduserte
en aktsomhetslov for næringslivet i 2017 som retter seg spesifikt
mot barnearbeid.
Australia er i ferd
med å introdusere en moderne slaverilov i løpet av 2018 som bygger
videre på modellen til «UK Modern Slavery Act», men er en langt
mer solid versjon, hvor også staten forpliktes til å rapportere. Hong
Kong er også i prosess med å utarbeide en moderne slaverilov bygget
på samme modell. Forslagsstiller mener det bør vurderes å utforme
en lov som bygger videre på tilsvarende modell etter seksjon 54
i «UK Modern Slavery Act». En videreføring av denne modellen gir
mening fordi en kan dra lærdom av utfordringer og svakheter ved
den britiske loven i etableringen av en norsk lov, som da i henhold
til lovens intensjon er basert på eksisterende kunnskap for å sikre
best mulig effekt. Etableringen av en lignende modell vil bidra
til å harmonisere lovverk på kryss av landegrenser, slik at norske
selskaper som allerede må rapportere under «UK Modern Slavery Act»
og andre lignende moderne slaverilover som nå introduseres,
unngår unødig merarbeid.
Forslagsstiller mener
det bør vurderes å introdusere en uavhengig ombudsmann for arbeidet
mot moderne slaveri, som kan bistå næringslivet i prosessen med
å rapportere, promotere loven og ha som ansvar å sikre «best practice»
i den samlede norske innsatsen mot menneskehandel og moderne slaveri.