Status
knyttet til rapportering om samfunnsansvar i SME
I den tidligere regnskapsloven
§ 3-3 Årsberetningens innhold for små foretak var det pålagt at
alle bedrifter skulle rapportere om arbeidsforhold, likestilling, diskriminering
og påvirkning av det ytre miljø. Knyttet til miljø var kravet å
gi
«opplysninger om
forhold ved virksomheten, herunder innsatsfaktorer og produkter,
som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø».
Forskning viser at
bedriftene ikke i praksis har rapportert iht. lovbestemmelsen. Det
har vært antatt å være flere årsaker til dette, bl.a. at informasjonen
ikke måtte bekreftes av revisor, og at konsekvensene av ikke å følge opp
lovpålegget var ansett som minimale. Usikkerhet knyttet til hva
kravet innebar, er også en forklaringsfaktor. Revisorer har akseptert
typiske former for rapportering som «Denne bedriften har ikke negativ
påvirkning på miljø», selv om dette ikke har vært tilfellet.
Alle bedrifter har
påvirkning på ytre miljø. Men mindre bedrifter (som jo de fleste
bedrifter i Norge er) trenger rådgivning og hjelp til effektivt
å identifisere hva de bør forholde seg til og rapportere om. Noe
så enkelt og kostnadseffektivt som å identifisere bedriftens største
fotavtrykk (altså dennes viktigste miljø- eller sosiale påvirkning)
eller deres mest vesentlige faktorer («key materiality») som Oslo
Børs referer til i sin veileder til rapportering av samfunnsansvar,
vil bidra stort til bevissthet blant disse bedriftene. Ved å fjerne
rapporteringskravet sender Stortinget et signal om at små selskapers
samfunnsansvar ikke er viktig, til tross for at disse utgjør en
stor andel av Norges bedrifter og arbeidsplasser.
Rapportering har
flere funksjoner både internt og eksternt. Når foretak blir pålagt
å rapportere om et tema, må de sette seg inn i dette og får derfor
et bevisst forhold til temaet. Rapporteringen er også viktig eksternt for
interessenter (som investorer, kunder, leverandører, analytikere,
organisasjoner og forskere). Disse trenger denne typen informasjon
for å lære mer om og analysere bedriften når det gjelder for eksempel
investeringer og leverandørkrav.
Når krav til rapportering
om arbeidsforhold, likestilling, diskriminering og påvirkning av
det ytre miljø faller bort, blir også engasjement innen disse områdene redusert.
Viktigheten av påminnelser for bevissthet og resultat er godt dokumentert
av Richard H. Thaler, som ble tildelt nobel-prisen i økonomi i 2017.
Det fins klar dokumentasjon på at innføringen av § 3-3 i regnskapsloven
i sin tid økte bevisstheten rundt samfunnsansvar og rapportering.
Bedrifters grad av
samfunnsansvarlighet er nært knyttet til for eksempel risiko, omdømme,
markedets forventninger, rekruttering og finansiering. Derfor er det
viktig at bedrifter viser åpenhet («transparency») og rapporterer
om sitt samfunnsansvar på en enkel og effektiv måte i tråd med interessenters
behov. For å støtte bedrifter har for eksempel Oslo Børs utarbeidet
en veiledning om rapportering av samfunnsansvar.
Sustainable Responsible
Investment (SRI) og etiske investeringer har vokst kraftig. Ikke
bare var det norske pensjonsfondet (SPU) et av de første som startet
med å ha etiske investeringer, men fondet utvider stadig sine etiske
krav.
«More than one out
of every six dollars under professional management in the United
States today … is involved in SRI.»
For å vurdere bedrifter
med hensyn til SRI må analytikere ha tilgang til informasjon knyttet
til bedriftens samfunnsansvar. Da er samfunnsansvarsrapportering helt
sentralt.
Analytikere etterspør
altså stadig mer informasjon fra foretak for å vurdere graden av
samfunnsansvarlighet. Problemet for foretak er at de ofte må svare
analytikere på spørsmål som er ulikt formulert, og dette er tid- og
kostnadskrevende. Ved å sette standarder og krav til felles rapportering
kan bedrifter spare tid på å unngå enkeltforespørsler fra interessenter.
Større krav til et felles format eller en standard for rapportering
vil altså være ressursbesparende for bedrifter.