Bakgrunn
16. desember 2014
la Nasjonal institusjon for menneskerettigheter frem rapporten «Menneskerettigheter
i norske sykehjem». I rapporten konkluderes det med at behandlingen
i norske sykehjem neppe er i overenstemmelse med Norges menneskerettslige
forpliktelser. Videre konkluderte rapporten med at det er et behov
for en grundig kartlegging av menneskerettighetssituasjonen i norske
sykehjem, både når det gjelder beskyttelse mot mishandling og nedverdigende behandling
samt inngrep i den personlige integriteten, og for å yte nødvendig
og forsvarlig helsehjelp.
Det er ennå ikke
foretatt en grundig kartlegging med løsninger for å sikre menneskerettighetene
til de eldre, på tross av gjentatte forslag fra Sosialistisk Venstreparti
i Stortinget.
Norge har nå fått
sin første eldreminister. Forslagsstillerne håper ministeren skal
være mer enn bare til pynt, og faktisk sikre en bedre eldreomsorg
og gjennomgang av menneskerettighetssituasjonen og løsninger på
denne.
I rapporten står
følgende:
«De menneskerettslige
forpliktelsene som er særlig relevante for personer som bor på sykehjem
er beskyttelse mot mishandling og nedverdigende behandling, integritetsvernet
og retten til helse. I disse rettighetene ligger det en forpliktelse
for staten til å avstå fra ulovlige integritetskrenkelser som mishandling,
nedverdigende behandling og ulegitimert tvang. På samme tid er statene
forpliktet til aktivt å sikre at slike overgrep ikke blir begått,
blant annet gjennom å tilby gode og forsvarlige helsetjenester og
å føre kontroll med at praksisen skjer innenfor menneskerettslige
rammer.
Det norske lovverket
inneholder omfattende reguleringer som har som formål å hindre overgrep,
og sikre gode og forsvarlige helsetjenester. Et stort omfang forskning,
tilsyn og rapporter viser imidlertid at lovverket ikke blir fulgt
i praksis. Sykehjemsbeboere blir som følge av dette utsatt for ulovlig
tvang, mishandling og omsorgssvikt – m.a.o. grove krenkelser av
grunnleggende menneskerettigheter.»
I de groveste tilfellene
som er dokumentert, har omsorgssvikt og overgrep ført til dødsfall,
seksuell utnyttelse, grov tvang og neglisjering. Videre dokumenterer
rapporten en utbredt praksis som strider mot retten til å kontrollere
egen kropp og helse, som ulegitimert bruk av tvang og tvangsmedisinering.
Retten til forsvarlige helse- og omsorgstjenester og retten til
helse kan bli brutt når beboere ikke får nok mat eller pleie.
Nasjonalt kunnskapssenter
om vold og traumatisk stress (NKVTS) publiserte i desember 2017
en undersøkelse som indikerer at rundt 65 000 eldre over 65 år er utsatt
for vold i Norge.
På lang sikt mener
forslagsstillerne at den viktigste løsningen på disse utfordringene
er høyere grunnbemanning i eldreomsorgen. Med flere fagfolk på jobb
vil man ha mer tid til omsorg og forsvarlig behandling av alle pasienter.
Det vil også være lettere å oppdage omsorgssvikt og overgrep. Utilstrekkelig
bemanning og manglende kompetanse blir ifølge rapporten fra Nasjonal
institusjon for menneskerettigheter gjennomgående løftet frem som
en utfordring i sykehjemmene. FNs menneskerettighetskomité vektlegger
opplæring og kompetanse hos ansatte som en del av statens forpliktelser
for å forebygge inngrep i den enkeltes personlige integritet. Rapporten
påpeker at tilstrekkelige personalressurser med kompetanse til å
vurdere lovligheten og skadevirkningene av sine handlinger er viktig
for å hindre overgrep og integritetskrenkelser i norske sykehjem.
I tillegg anbefaler rådet for kvalitet og prioritering i helsetjenesten
faglig utvikling og undervisning som også omfatter styrket arbeid
med menneskerettigheter. Forslagsstillerne mener derfor det er viktig
at regjeringen setter i gang konkrete tiltak for å styrke bemanningen
og opplæringen av ansatte i norske sykehjem, samt sørger for at
grunnleggende kunnskap om menneskerettigheter inkluderes i opplæringen.
Rapporten viser at
det finnes omfattende systemer for kontroll med situasjonen i institusjoner
der mennesker er sårbare for overgrep. Likevel kommer det fram at
det fremsettes få klager om situasjonen i sykehjem, og at det er
uklart om Helsetilsynets virksomhet fører til en faktisk bedring
av situasjonen for beboerne. Det er derfor behov for en gjennomgang
av kontrollordningene for å se på hvorfor det fremsettes så få klager,
om Helsetilsynet har tilstrekkelige virkemidler og om flere saker bør
prøves rettslig.
En må aldri havne
i en situasjon der man aksepterer menneskerettighetsbrudd fordi
de menneskene det gjelder, er for syke til å stå opp for seg selv.
Rapporten inneholder fire konkrete anbefalinger til norske myndigheter.