Et ineffektivt forvaltningsregime

Rovviltforliket av 2011 kom i stand på bakgrunn av vedvarende uakseptable tap av sau og tamrein på grunn av rovvilt. Forlikspartnerne slo fast at det i prioriterte beiteområder skulle være trygt å ha husdyr på beite.

Forliket legger til rette for en tydelig soneinndeling og at uttak av rovdyr i prioriterte beiteområder skal skje raskt og effektivt. Forliket legger opp til årlig lisensjakt som hovedvirkemiddel for regulering av bestanden for bjørn og jerv. Etter seks års erfaring med rovdyrforliket er det klart at man ikke har vært i stand til å gjennomføre lisensjakt på en slik måte at de kvotene som har vært fastsatt, kunne tas ut.

Det viser seg videre at enkelte forhold ved bestandsmålene er svært problematiske. Som eksempel kan nevnes bestanden av bjørn. Bestandsestimat fra Rovdata viser at antall årlige bjørneynglinger i Norge ligger stabilt rundt seks, mens bestandsmålet ligger på 13. Dagens bestand, som bare er på halvparten av bestandsmålet, innebærer store tap for beitenæringa i berørte områder, og da særlig i Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Det vil følgelig være svært krevende, for ikke å si umulig, for beitenæringa å tilpasse seg vekst i bjørnebestanden til 13 årlige ynglinger.

Et annet eksempel gjelder jerveforvaltningen. Lisensperioden for jakt på jerv er fra 10. september til 15. februar. Denne lisensfellingen har over flere år vært mislykket i den forstand at man ikke har vært i stand til å ta ut de fastsatte kvotene. Antallet jerv som felles av lisensjegere, ligger i dag på under halvparten av fastsatt lisenskvote. Mørketida gjør at det er spesielt krevende å få til effektiv lisensfelling i Troms og Finnmark. I andre deler av landet er det selve terrenget som skaper utfordringer for jakta. Etter rovdyrforliket i 2004, hvor Stortinget satte mål om 39 årlige ynglinger, har jervebestanden i samtlige år ligget over bestandsmålet. Dette har ført til at tapene av husdyr og tamrein til jerv i disse årene har vært større enn det Stortinget har forutsatt.

De samiske næringene er sterkt berørt av gjeldende rovviltpolitikk. Her opplever reindriften et krysspress fra flere rovviltarter: bjørn, jerv og kongeørn. I de sørsamiske og lulesamiske områdene har det gått så langt at det er et åpent spørsmål om tamreinnæringen kan overleve.

Stortinget vedtok et nytt bestandsmål for ulv i mai 2016. Fram til da hadde man et bestandsmål på tre årlige ulvekull i helnorske revir innenfor forvaltningsområdet for ulv (ulvesonen). Det nye bestandsmålet ble på 4–6 årlige ulvekull (ynglinger) i Norge og i grenserevir, hvor minst tre kull skulle være født i helnorske revir. Ynglinger utenfor ulvesonen skulle medregnes, og ulvekull i norsk-svenske grenserevir skulle regnes med, men kun med en faktor på 0,5.

Sommeren 2016 ble det konstatert at bestandsmålet for ulv var overskredet, og rovviltnemndene fattet vedtak om lisensuttak av ulv. Vinteren 2016–2017 ble en stor del av denne lisensfellingen av ulv stanset av Klima- og miljøverndepartementet fordi departementet la en gal oppfatning av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven til grunn for sin klagebehandling. Dette førte til at Stortinget i mars 2017 instruerte regjeringen om hvordan Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven var å oppfatte.

Det helhetlige bildet som avtegner seg, er at rovviltforvaltningen i dag i for liten grad tar hensyn til berørte lokalsamfunn og næringsutøvere, noe som bringer norsk rovviltpolitikk i vanry og skaper en rekke problemer for næringsdrivende og lokalsamfunn landet rundt.