Et
ineffektivt forvaltningsregime
Rovviltforliket av
2011 kom i stand på bakgrunn av vedvarende uakseptable tap av sau
og tamrein på grunn av rovvilt. Forlikspartnerne slo fast at det
i prioriterte beiteområder skulle være trygt å ha husdyr på beite.
Forliket legger til
rette for en tydelig soneinndeling og at uttak av rovdyr i prioriterte
beiteområder skal skje raskt og effektivt. Forliket legger opp til
årlig lisensjakt som hovedvirkemiddel for regulering av bestanden
for bjørn og jerv. Etter seks års erfaring med rovdyrforliket er
det klart at man ikke har vært i stand til å gjennomføre lisensjakt
på en slik måte at de kvotene som har vært fastsatt, kunne tas ut.
Det viser seg videre
at enkelte forhold ved bestandsmålene er svært problematiske. Som
eksempel kan nevnes bestanden av bjørn. Bestandsestimat fra Rovdata
viser at antall årlige bjørneynglinger i Norge ligger stabilt rundt
seks, mens bestandsmålet ligger på 13. Dagens bestand, som bare
er på halvparten av bestandsmålet, innebærer store tap for beitenæringa
i berørte områder, og da særlig i Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms
og Finnmark. Det vil følgelig være svært krevende, for ikke å si
umulig, for beitenæringa å tilpasse seg vekst i bjørnebestanden
til 13 årlige ynglinger.
Et annet eksempel
gjelder jerveforvaltningen. Lisensperioden for jakt på jerv er fra
10. september til 15. februar. Denne lisensfellingen har over flere
år vært mislykket i den forstand at man ikke har vært i stand til å
ta ut de fastsatte kvotene. Antallet jerv som felles av lisensjegere,
ligger i dag på under halvparten av fastsatt lisenskvote. Mørketida
gjør at det er spesielt krevende å få til effektiv lisensfelling
i Troms og Finnmark. I andre deler av landet er det selve terrenget
som skaper utfordringer for jakta. Etter rovdyrforliket i 2004,
hvor Stortinget satte mål om 39 årlige ynglinger, har jervebestanden
i samtlige år ligget over bestandsmålet. Dette har ført til at tapene
av husdyr og tamrein til jerv i disse årene har vært større enn
det Stortinget har forutsatt.
De samiske næringene
er sterkt berørt av gjeldende rovviltpolitikk. Her opplever reindriften
et krysspress fra flere rovviltarter: bjørn, jerv og kongeørn. I
de sørsamiske og lulesamiske områdene har det gått så langt at det
er et åpent spørsmål om tamreinnæringen kan overleve.
Stortinget vedtok
et nytt bestandsmål for ulv i mai 2016. Fram til da hadde man et
bestandsmål på tre årlige ulvekull i helnorske revir innenfor forvaltningsområdet
for ulv (ulvesonen). Det nye bestandsmålet ble på 4–6 årlige ulvekull
(ynglinger) i Norge og i grenserevir, hvor minst tre kull skulle
være født i helnorske revir. Ynglinger utenfor ulvesonen skulle
medregnes, og ulvekull i norsk-svenske grenserevir skulle regnes
med, men kun med en faktor på 0,5.
Sommeren 2016 ble
det konstatert at bestandsmålet for ulv var overskredet, og rovviltnemndene
fattet vedtak om lisensuttak av ulv. Vinteren 2016–2017 ble en stor
del av denne lisensfellingen av ulv stanset av Klima- og miljøverndepartementet
fordi departementet la en gal oppfatning av Bernkonvensjonen og
naturmangfoldloven til grunn for sin klagebehandling. Dette førte til
at Stortinget i mars 2017 instruerte regjeringen om hvordan Bernkonvensjonen
og naturmangfoldloven var å oppfatte.
Det helhetlige bildet
som avtegner seg, er at rovviltforvaltningen i dag i for liten grad
tar hensyn til berørte lokalsamfunn og næringsutøvere, noe som bringer norsk
rovviltpolitikk i vanry og skaper en rekke problemer for næringsdrivende
og lokalsamfunn landet rundt.