Bakgrunn
Fredag 7. juli 2017
ble avtalen om et forbud mot atomvåpen vedtatt med 122 stemmer i
FN. Traktatteksten forbyr at statspartene kan utvikle, prøvesprenge, produsere,
på annen måte erverve, besitte, lagre, overføre, bruke eller true
med å bruke atomvåpen. Den forbyr også at statspartene bistår, oppmuntrer
eller påvirker noen til å delta i handlinger som er forbudt etter
traktaten, og forbyr utstasjonering eller utplassering av atomvåpen
på sitt territorium. Traktaten inneholder et rammeverk for hvordan
verdens ni atomvåpenstater skal kunne slutte seg til forbudet når
de er klare for det.
Forslagsstillerne
viser til følgende enstemmige vedtak i Stortinget 26. april 2016,
jf. Innst. 199 S (2015–2016):
«Stortinget ber regjeringen
arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring
av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle
som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på
en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse
av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig
bindende rammeverk for å sikre dette målet.»
FN-traktaten vil,
hvis den blir ratifisert av minst 50 stater, være et slikt rettslig
bindende rammeverk. Forslagsstillerne mener det er naturlig at regjeringen
ser på hva forbudstraktaten betyr for Norge og legger fram en sak
for Stortinget om mulighetene for norsk tilslutning og ratifikasjon
til traktaten. En slik sak må inneholde en utredning av de juridiske
og alliansepolitiske konsekvensene av avtalen for Norge og inneholde
en vurdering av potensialet dette forbudet har for å bidra til nedrustning
på kort og lang sikt. Den bør videre vurdere hvilke konsekvenser
det har for Norge å ikke slutte seg til forbudet. Utredningen bør
se til tilsvarende prosesser som nå er vedtatt både i Sverige og
Italia, for å vurdere mulig overføringsverdi til Norge.