Bakgrunn

Fredag 7. juli 2017 ble avtalen om et forbud mot atomvåpen vedtatt med 122 stemmer i FN. Traktatteksten forbyr at statspartene kan utvikle, prøvesprenge, produsere, på annen måte erverve, besitte, lagre, overføre, bruke eller true med å bruke atomvåpen. Den forbyr også at statspartene bistår, oppmuntrer eller påvirker noen til å delta i handlinger som er forbudt etter traktaten, og forbyr utstasjonering eller utplassering av atomvåpen på sitt territorium. Traktaten inneholder et rammeverk for hvordan verdens ni atomvåpenstater skal kunne slutte seg til forbudet når de er klare for det.

Forslagsstillerne viser til følgende enstemmige vedtak i Stortinget 26. april 2016, jf. Innst. 199 S (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

FN-traktaten vil, hvis den blir ratifisert av minst 50 stater, være et slikt rettslig bindende rammeverk. Forslagsstillerne mener det er naturlig at regjeringen ser på hva forbudstraktaten betyr for Norge og legger fram en sak for Stortinget om mulighetene for norsk tilslutning og ratifikasjon til traktaten. En slik sak må inneholde en utredning av de juridiske og alliansepolitiske konsekvensene av avtalen for Norge og inneholde en vurdering av potensialet dette forbudet har for å bidra til nedrustning på kort og lang sikt. Den bør videre vurdere hvilke konsekvenser det har for Norge å ikke slutte seg til forbudet. Utredningen bør se til tilsvarende prosesser som nå er vedtatt både i Sverige og Italia, for å vurdere mulig overføringsverdi til Norge.