Økonomisk utrygghet

Alvorlig syke barn som må ha døgnkontinuerlig pleie og omsorg, trenger foreldrene sine til dette. Omleggingen av pleiepengeordningen har med rette skapt mye bekymring om økonomi. Når barn blir syke, bør fellesskapet stille opp. Syke barns behov for pleie og omsorg skal dekkes fullt ut av fellesskapet.

Kronisk syke barn

Et annet problem med pleiepengeordningen handler om muligheten for en ny pleiepengeperiode når tiden har gått ut. Dagens ordning ivaretar ikke barn som er alvorlig kronisk syke – kun barn med livstruende sykdom eller skade har rett på forlenget pleiepengeperiode.

Men også barn som har utsikt til å bli bedre, kan ha behov for pleie og omsorg etter at pleiepengeperioden på fem år har gått ut hvis helsesituasjonen krever det.

Med dagens ordning vil man kun få forlenget pleiepengeordningen om barnet (§ 9-12)

«på grunn av livstruende sykdom eller skade har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Dette gjelder ikke dersom sykdommen eller skaden er varig.»

Kronisk syke barn kan ha like stort behov for kontinuerlig pleie og omsorg som barn med livstruende sykdom eller skade og bør derfor også ha rett på det.

Mennesker med utviklingshemming

Det er viktig at aldersgrensen på 18 år for rett til pleiepenger ikke gjelder for mennesker med utviklingshemning. Det handler om menneskets behov for trygghet og ivaretakelse og at systemene må tilpasses mennesker. Folk kan ikke alltid velge å passe inn i systemet slik det er bygd.

Tildeling av pleiepenger

Pleiepenger gis ved at en lege tilknyttet en institusjon (hovedsakelig sykehus) skriver ut den første pleiepengeattesten. Denne kan være for inntil 8 uker. Legen skriver den i utgangspunktet for den perioden det er aktuelt – for eksempel bare 14 dager hvis det er nok med tanke på barnets sykdom eller behandling. Etter 8 uker kan en privatpraktiserende lege i spesialisthelsetjenesten – privat barnelege, astmalege, barnepsykiater – skrive ut pleiepengeattest, slik spesialister også gjør for sykelønn for voksne.

Når legen mener at det ikke lenger er grunnlag for pleiepenger, opphører pleiepengene. Det er altså tunge medisinske grunner for om foreldrene kan få pleiepenger i utgangspunktet, og om de kan fortsette å få dem. Om begge foreldrene tar ut pleiepenger, er det heller ikke noe som gjøres «fordi de har lyst», men fordi det er nødvendig og «barnets behov for kontinuerlig tilsyn og pleie tilsier det», slik det står i § 9-10 andre ledd.

I de fleste alvorlige sykdomstilfellene det her er snakk om, er det samfunnsmessig og mellommenneskelig mer verdifullt at foreldrene pleier barnet enn at det bygges ut et institusjonelt apparat for å trygge barnets liv. Disse familiene og samfunnet trenger et lovverk som gjør at folk kan leve best mulige liv når livet er som vanskeligst.