Bakgrunn
Respekt for kunnskap
og kompetanse er grunnleggende for byggingen av et velfungerende
samfunn. Det gjelder enten kompetansen er akademisk eller profesjonsrettet,
enten den presenteres i form av nyskapende forskning, detaljert
ingeniørkunst eller nitid håndverk av høy kvalitet. Respekt for
ulike typer kompetanse er et kjennetegn på dannelse og sivilisasjon.
I flere bransjer
har det vært en utfordring at ikke-kvalifiserte aktører har overtatt
store andeler av markedet. Ikke minst gjelder dette i bygge- og
anleggsbransjen og i ulike håndverksyrker. Faglærte håndverkere
er en sikkerhet både for kvaliteten på arbeidet, kvaliteten på skriftlige
kontrakter og oppfølging og garanti i etterkant. Flere mediesaker
har også problematisert at noen bedrifter i disse bransjene unnlater
å betale skatt eller at håndverkerne ikke kjenner norske regler
og norsk standard. Etter forslagsstillernes syn er det på dette
grunnlaget viktig å stimulere til bruk av faglært håndverk. Fagopplæring
gir fagstolthet. Formell utdanning skal lønne seg, og politikerne
plikter å legge til rette for rekruttering til fagopplæring og til
godkjennelse av utenlandsk utdanning der slik kompetanse kan formaliseres.
Fafo har på oppdrag
fra NHO-foreningene Byggenæringens Landsforening og Entreprenørforeningen
Bygg og Anlegg gjennomført en kartlegging av utviklingen når det
gjelder hvem som arbeider i byggenæringen (Fafo-rapport 2016:39
Arbeidstakere i byggenæringen i 2008 og 2014). Rapporten viser at andelen
sysselsatte under 23 år har gått ned mellom 2008 og 2014. Søkningen
til yrkesfagene innen bygg har gått klart ned siden 2013. Utfordringen
er spesielt stor for maler- og murerfagene. I begge fagene har rekrutteringen
de siste 10 årene sunket jevnt, ifølge Utdanningsdirektoratet. Rekrutteringen
til lærefag murer har gått ned fra 266 søkere i 2008 til kun 108
i 2016. Til sammenligning har rekrutteringen til elektriker, rørlegger
og tømrer holdt seg noenlunde jevnt. Dette er en utfordring for
bransjene, og forslagsstillerne er bekymret for at det har en sammenheng
med konkurranseforholdene i disse markedene.
Forslagsstillerne
viser til at Byggenæringens Landsforening, Fellesforbundet og Kommunenes Sentralforbund
i samarbeid med Direktoratet for forvaltning og IKT la fram en rekke
anbefalte seriøsitetskrav til offentlige anskaffelser høsten 2015.
Ett av kravene er at det skal være en viss andel faglærte arbeidstakere
ved utførelse av kontraktsarbeidet. Dette er ment som retningsgivende
for anskaffelsespolitikken i kommunene, og ellers for oppfølging
for alle offentlige og private aktører som gjør større anskaffelser.
Statsbygg har gjennomført et tilsvarende krav i sine generelle kontraktskrav.
Det er etter det forslagsstillerne har oppfattet en generell enighet
mellom partene i byggenæringen om behovet for å stille sterkere
krav til bruk av faglært arbeidskraft. Kravene er særskilt blitt
rettet mot det offentlige som innkjøper.
Slike krav kan være
krevende å håndheve. Det er vanskelig å sjekke om arbeidstakere
er faglært fordi det mangler et samlet register over dette. Videregående
opplæring administreres av den enkelte fylkeskommune. Så langt har
det, slik forslagsstillerne har forstått det, derfor ikke vært aktuelt
å legge slike opplysninger inn for eksempel i den eksisterende frivillige
ordningen med sentral godkjenning av byggforetak (Direktoratet for
byggkvalitet).
Forslagsstillerne
ønsker at regjeringen gjennomgår og vurderer hvilke tiltak som gjennom
lover og regelverk kan tas i bruk – i tillegg til bransjeinitiativ og
forpliktelser gjennom avtaler som beskrevet over – med det formål
å styrke status for håndverksarbeid og fagkompetanse, særlig innen
maling og muring. Herunder bør det vurderes en lovbestemmelse om
at næringsdrivende som selger håndverkstjenester, skal ha minst
én person i firmaet som har fagbrev på det fagområdet det selges
tjenester i. Det bør i denne sammenheng innhentes erfaringer fra
hvordan dette løses i andre land, og særlig Tyskland, der yrkesfagene
har høy status og respekten for fagkunnskap er særlig stor.
Forslagsstillerne
legger til grunn at en utforming av lovgivningen i denne retning
vil bidra til større grad av trygghet for forbrukere, være en viktig
forutsetning for at kvaliteten i arbeidet som utføres, vil holde
et godt nivå, og være et tiltak for å kunne forebygge og redusere
arbeidslivskriminalitet.