Bakgrunn
Et seriøst og godt organisert
arbeidsliv er et gode både for norske arbeidstakere og arbeidsgivere,
men også for landet som helhet. Et omfattende trepartssamarbeid
basert på høy organisasjonsgrad blant arbeidslivets parter, er en
sentral del av den norske arbeidslivsmodellen.
Holden III-utvalget
beskriver i NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk
økonomi, fordelene med trepartssamarbeidet:
«Det inntektspolitiske
samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy
grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling
i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling
og gjennomgående høy reallønnsvekst.»
Utvalget fremhever
videre at det er et felles ansvar for arbeidslivets parter og myndighetene
for å opprettholde systemet som så langt har tjent Norge vel:
«Flere forhold har
gjort koordineringen mer krevende, som avtakende organisasjonsgrad
blant arbeidstakere i organisasjoner med sentral samordning, endringer
i næringssammensetningen, økt internasjonalisering og økt arbeidsinnvandring.
For å opprettholde en koordinert lønnsdannelse må den vedlikeholdes
både av institusjonene i inntektspolitikken og organisasjonene selv.
Høy organisasjonsgrad kan lette koordineringen og gi en lønnsdannelse som
bedre ivaretar hensynet til høy sysselsetting og lav ledighet. Både
partene og myndighetene må støtte opp om koordineringen.»
Holden III-utvalget
beskriver også behovet for tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet:
«Det er nødvendig
med ordninger for å motvirke sosial dumping og lavlønnskonkurranse
i lang tid framover. Allmenngjøringsinstituttet spiller en viktig rolle
ved å motvirke svært lave lønninger i en del bransjer, men kan også
ha problematiske sider. Myndighetene og partene bør løpende vurdere
om allmenngjøringsordningen fungerer tilfredsstillende. Også gode
kontrollordninger under Arbeidstilsynet og andre relevante instanser
som politiet og skatteetaten, og godt samspill mellom
instansene, er viktig.»
Etter forslagsstillernes
syn er det en politisk oppgave å bidra til at den norske modellen,
som baserer seg på et seriøst og organisert arbeidsliv med et omfattende
trepartssamarbeid, styrkes.
Forslagsstillerne
viser til at Riksrevisjonen gjennom omfattende undersøkelser av
myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet, Dokument 3:15
(2015–2016), og ved undersøkelse av myndighetenes arbeid mot sosial
dumping ved offentlige anskaffelser, Dokument 3:14 (2015–2016),
har påvist store mangler i myndighetenes bekjempelse av sosial dumping
og annen arbeidsmiljøkriminalitet.
Riksrevisjonen mener
Arbeids- og sosialdepartementet, Arbeidstilsynet, Justis- og beredskapsdepartementet
og politiet må utnytte de samarbeids- og reaksjonsmulighetene de
har, mer effektivt. De viser også til at offentlige oppdragsgivere
må etterleve regelverket ved egne anskaffelser, og selv om Arbeidstilsynet
har gjennomført få tilsynene av offentlige oppdragsgivere, har de
tilsyn som er gjennomført, avdekket feil og mangler i flere anskaffelser
– særlig i kommunal sektor.
Riksrevisjonen konstaterer
at tilsyn mot sosial dumping ofte gjennomføres som enkle kontroller
av identitetskort og arbeidsavtale, mens lønnsforhold kontrolleres
sjeldnere. Mange av Arbeidstilsynets inspektører har gjennomført
få tilsyn mot sosial dumping og har behov for mer kunnskap. Etter
Riksrevisjonens syn er det fare for at tilsynene ikke blir grundige
nok til å avdekke kriminelle forhold, og Riksrevisjonen mener det
er kritikkverdig at Arbeidstilsynet ikke har god nok kompetanse
til å bekjempe dette. Riksrevisjonen påpeker at reaksjonsmulighetene
må utnyttes bedre. Milde reaksjoner og lite oppfølging svekker den
avskrekkende effekten og respekten for Arbeidstilsynet som myndighet.
I rapporten «Situasjonsbeskrivelse
2014, Arbeidsmarkedskriminalitet i Norge», utarbeidet av Arbeidstilsynet,
Kriminalomsorgen, Kripos, Mattilsynet, Nav, Politiets utlendingsenhet,
Skatteetaten, Tollvesenet, Utlendingsdirektoratet og Økokrim, beskrives
utviklingen i deler av arbeidsmarkedet som alvorlig. Det legges
vekt på at fellesskapet taper store inntekter, og velferdsordningene
i Norge får en svekket legitimitet. Samtidig blir arbeidstakere
utnyttet, og dagens standard for arbeidsmiljø og sikkerhet i norsk
arbeidsliv blir satt tilbake. I rapporten fremheves det at det seriøse
arbeidslivet står igjen som taperen:
«I visse bransjer
er det nå vanskelig for aktører som ønsker å drive lovlig, å konkurrere
på pris. Dette får en uheldig, konkurransevridende effekt på et
lovlydig arbeidsmarked.»
Etter snart fire
år med en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet er
det vanskelig å se spor av omfattende tiltak for å styrke det seriøse
og organiserte arbeidslivet. Trepartssamarbeidet benyttes i mindre
grad enn tidligere. I flere saker har regjeringen gjennomført endringer
som i realiteten svekker det organiserte arbeidslivet, ikke minst
gjennom sine svekkelser av arbeidsmiljøloven. En rekke initiativer fra
Stortinget med tiltak for å støtte opp under et seriøst og organisert
arbeidsliv er nedstemt av regjeringspartiene og deres støttepartier.
Regjeringen Solberg
har også i liten grad prioritert kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Etatene pålegges nye oppgaver, men svekkes i sin kamp for å oppnå
sine mål gjennom generelle kutt i bevilgningene. Regjeringens strategi
mot arbeidslivskriminalitet har i liten grad tiltak som reelt medfører
noen forbedring av situasjonen, og det er frem til nå ikke fremlagt
grunnlag som kan bekrefte at utbredelsen av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet
begrenses.
Forslagsstillerne
mener det er behov for kraftigere tiltak for å styrke det seriøse
og organiserte arbeidslivet. Dette bør først og fremst gjøres gjennom tiltak
for å styrke det organiserte arbeidslivet, men også tiltak for å
styrke myndighetenes direkte arbeid overfor sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.