Økt
krav til kompetanse
Forslagsstillerne
viser til at det i dag ikke finnes kompetansekrav for å arbeide
i barnevernet. Barnevernloven sier ikke noe om hvilke kvalifikasjoner
en saksbehandler i barnevernet, eller en leder, skal inneha. Samtidig
er det tydelige krav til kompetanse innenfor barnehage, skole og
helsevesen. Forslagsstillerne mener det er på høy tid med kompetansekrav også
i barnevernet. Forslagsstillerne er kjent med at det er satt ned
et lovutvalg som arbeider med ny barnevernlov, men at heller ikke
dette lovutvalget har anbefalt kompetansekrav, til tross for at
lovutvalgets leder har uttalt at det er viktig hvilken kompetanse som
finnes i barnevernet og hvilke ressurser det har tilgjengelig for
å gjøre en god jobb. Forslagsstillerne mener barnevernet bør være
et tverrfaglig felt, men mener det aldri må gå på bekostning av
barnevernsfaglig kompetanse på et høyt nivå i barnevernstjenesten.
Forslagsstillerne mener det haster med å innføre krav til kompetanse
i barnevernet og mener det derfor er synd at dette ikke var en del
av lovutvalgets mandat.
Forslagsstillerne
viser til at de siste 15 års større offentlige utredninger om utsatte
barn og unge har konkludert med behovet for kompetanseheving, blant
annet ved å utvide barnevernspedagogutdanningen. NOU 2009:8 om Kompetanseutvikling
i barnevernet (Befringutvalget) er en sentral kilde til vurdering
av kompetansebehovet og utdanningsspørsmålet. Bakgrunnen for NOU-en
var å se på sammenhengen mellom kompetanseutbyttet ved utdanningene
og kravene til kompetanse i feltet. I Prop. 106 L (2012–2013) om
endringer i barnevernloven er det et lengre kapittel om kompetanse
og behovet for mer spesialisert og barnevernsfaglig kompetanse i
barnevernet. Forslagsstillerne viser til at flere fagmiljøer, forskningsmiljøer,
bruker- og interesseorganisasjoner har avdekket at det er store
behov for kunnskapsutvikling i feltet. Noe av behovet handler om
et kompetansegap mellom tjenestenes behov for kompetanse og den
sluttkompetansen for eksempel en barnevernspedagog har som nyutdannet.
For forslagsstillerne er det viktig at en nyutdannet kan føle mestring i
et komplisert felt. Da blir det ekstra viktig at kompetansegapet
ikke blir for stort, at det finnes gode ordninger for nyansatte
med gode veiledningsordninger, og at studentene har fått mye og
relevant praksis under utdanningen.
Forslagsstillerne
er kjent med at utdanningene til barnevernet nesten ikke har vært
endret siden 1980-tallet. Forslagsstillerne er bekymret for at utdanningene
er svært ulike til tross for rammeplanen og at det er stilt spørsmål
ved om enkelte utdanninger er i tråd med rammeplanen.
Forslagsstillerne
viser til at Kommunenes Sentralforbund (KS), som er barnevernsansattes
største arbeidsgiver, allerede i 2010 gikk offentlig ut og mente
at utdanningen av barnevernspedagoger måtte bli mer forskningsbasert
og praksisnær, og at den burde gå over et 4-årig utdanningsløp.
De vurderte allerede den gang at det var behov for mer fordypende
kompetanse innenfor kommunenes ansvar for barnevern, av hensyn til
oppgavene barnevernet skal løse. Forslagsstillerne er enige i at
utdanningen både bør være lengre og kunne tilby mer relevant praksis. Forslagsstillerne
er glad for at Venstre fikk gjennomslag i budsjettbehandlingen høsten
2013 der barnevernspedagogordningen ble løftet fra finansieringskategori
F til E. Forslagsstillerne mener likevel dette bare var et lite
skritt i riktig retning, og at det må en rekke tiltak til for å
sikre et godt barnevern.
Forslagsstillerne mener det
ikke bør være et privat valg om å ta en lengre utdanning i et felt
som roper etter kompetanseutvikling, men at dette er myndighetenes
ansvar. Forslagsstillerne mener man ikke kan ha en situasjon der
det er tilfeldig om noen i barnevernet velger å ta en mastergrad
og der høyere kompetanse ikke fører til høyere lønn. Forslagsstillerne
mener dette kan og må løses gjennom kompetansekrav til ansatte.