Å leve i evig uvisshet
om hvorvidt ens statsborgerskap i et land er permanent, er til skade
for menneskers og familiers helse og til hinder for god integrering.
Målet med dette representantforslaget er å sikre at flyktninger
og andre som etter søknad har mottatt norsk statsborgerskap, skal
være trygge på at dette ikke kan tas ifra dem, og å gi innbyggere
med tilhørighet til flere stater anledning til å ha dobbelt statsborgerskap,
slik de har det i alle andre nordiske land.
Alle verdens innbyggere
skal i henhold til menneskerettighetene være borgere av en stat.
Dette er knyttet til der hvor enkeltmennesket har tilhørighet, og
er grunnlag for en rekke demokratiske rettigheter og plikter og
for internasjonal rett. At innbyggerne av et land representeres
gjennom sine myndigheter, er også grunnleggende for prinsippene
om staters suverenitet. Å formelt anerkjenne noen som en stats borger
skiller seg derfor vesentlig fra andre forvaltningsvedtak, og har
vidtrekkende betydning for enkeltpersoner. Forslagsstiller mener
derfor at statsborgerskap ikke skal kunne tilbakekalles annet enn
ved helt spesielle situasjoner hvor enkeltpersoner har utøvet skade
på statens vitale interesser.
Å gi noen statsborgerskap
er en stor avgjørelse. Den bør være endelig. Å ta fra noen statsborgerskap er
i seg selv å regne som straff. Spesielt mener forslagsstiller at
tilbakekalling av statsborgerskap som rammer etterkommere av dem
som opprinnelig fikk søknad om statsborgerskap innvilget, er urimelig
og umenneskelig. Tilbakekallinger som gjør folk papirløse, setter
dem i en særdeles sårbar posisjon og bør ikke forekomme.
Folkerettslig skal
det mye til før man kan tilbakekalle statsborgerskap eller gjøre
noen statsløse. Dette reguleres blant annet av Europarådets konvensjon om
nasjonalitet, som ble bindende i Norge fra 2009, og i Konvensjonen
om begrensning av statsløshet, som ble bindende i Norge fra 1975.
Nasjonalrettslig legger alminnelige tilbakevirkningsregler enkelte
begrensninger. I tillegg kommer menneskerettslige vurderinger: Menneskerettighetserklæringens
artikkel 15 fastslår at alle har rett til en nasjonalitet, og artikkel
8 i den europeiske menneskerettskonvensjonen verner familielivet
mot uforholdsmessige inngrep. Norske myndigheter har et stort ansvar
for å legge barns beste til grunn for avgjørelser der barn er involvert.
Forslagsstiller viser
til at flere norske statsborgere som har vært i Norge i lang tid,
nå fratas statsborgerskapet. 35 tilbakekallingssaker er påklaget
til Utlendingsnemnda, og noen av dem som nå mister norsk statsborgerskap,
er selv født og oppvokst i Norge. Forslagsstiller mener at praksisen,
i tillegg til å være svært urimelig, åpenbart er ødeleggende for integreringen,
og for at nordmenn med utenlandsk bakgrunn skal kunne føle seg likeverdige,
med trygg tilhørighet til fellesskapet og ha ubetinget tillit til storsamfunnet
de er en del av. Norge må derfor sikre rettsvernet til disse statsborgerne
bedre, samt sørge for forholdsmessighet i reaksjonene mot dem som
for mange år siden oppga feil opplysninger.
I Norden er normen
at statsborgerskap er noe myndighetene ikke kan trekke tilbake.
Dette innebærer ikke å premiere juks, men at beslutningen om å tildele
noen statsborgerskap må gjøres skikkelig og at en anser dette som
endelig. Å gi uriktige opplysninger i en oppholdssak er ikke så
alvorlig at det kan forsvare at vedtaket står i en særstilling og
kan straffes med tilbakekalling av statsborgerskap. Det betyr likevel
ikke at det å gi uriktige opplysninger ikke skal kunne sanksjoneres
gjennom en rettslig prosess, slik det gjøres når myndighetene gis
uriktige opplysninger i andre saker. Utlendingsloven § 108 gir slike sanksjonsmuligheter.
Forslagsstiller mener
samtidig at Norge bør ha et tidsavgrenset amnesti for dem som tidligere
har oppgitt feil opplysninger. Det har skjedd en utvikling i lovverket
og utlendingsforvaltningen som medfører at identitet i dag vurderes
på en grundigere og mer omfattende måte enn tidligere. At det nå
foretas en grundigere vurdering av identitet i første instans, tilsier
at det mest sannsynlig vil være færre slike saker fremover. For
å rette opp eventuelle tidligere vedtak hvor identiteten ikke ble
like grundig vurdert, vil det være hensiktsmessig å innføre et tidsbegrenset
identitetsamnesti for å kunne rette opp eventuelle tidligere registrerte
feilopplysninger. Ved å begrense konsekvensene for den enkelte av
å gi korrigerte identitetsopplysninger, vil en nå bredest mulig
ut og sørge for at staten mest sannsynlig får større oversikt og kontroll
over hvem som befinner seg i Norge. Det vil også være svært positivt
for den enkelte i forbindelse med å for eksempel få godkjent tidligere
kompetanse, som utdanning og arbeidserfaring.
Tidsbegrensede amnestier
er gjort i andre saker tidligere, nettopp for at staten skal få
bedre oversikt og kontroll. Det gjelder både våpenamnesti i flere omganger og
amnesti i forbindelse med formue i utlandet. I
2017 vil det være våpenamnesti fra 1. mars til og med 31. mai.
Det har tidligere blitt gjennomført våpenamnestier i 2003/2004 og
i 2008. Under disse amnestiene ble det innlevert om lag henholdsvis
35 000 og 7 000 skytevåpen. Siden 2007 har 900 personer bedt om
skatteamnesti. Disse personene har til sammen meldt inn formuer
til en verdi av 28 mrd. kroner, inntekter på 1,2 mrd. kroner og
arv verdt 37 mill. kroner. Flertallet av dem som benytter seg av skatteamnestiet,
er personlige skatteytere med skjulte inntekter og formuer i utlandet.
Forslagsstiller
mener videre at forbudet mot dobbelt statsborgerskap bør oppheves.
I dag kan en miste statsborgerskapet, blant annet «dersom kravet
til løsning fra annet statsborgerskap ikke er oppfylt», mens det
likevel i praksis gjøres mange unntak i dag. Det norske samfunnet
har blitt internasjonalisert, og mange norske borgere har sterk
tilhørighet til andre stater. Å måtte velge statsborgerskap er et
dilemma for mange med innvandrerbakgrunn og andre med sterk tilhørighet
til flere stater. En opprettholdelse av dagens forbud mot dobbelt
statsborgerskap er lite hensiktsmessig. Dersom man ikke kan bli
norsk statsborger, hindres man fra å delta fullt ut i samfunnet
til tross for at man i praksis har stor tilhørighet til landet,
arbeider her og lever her. Blant annet kan man ikke stemme ved stortingsvalg.
Dette kan hindre integrering, i tillegg til at det er et demokratisk
problem.
Allerede i 1999 konkluderte
flertallet av lovutvalget og høringsinstansene med at innføring
av dobbelt statsborgerskap anbefales (Ot.prp. nr. 41 (2004–2005))
og NOU 2000:32). Likevel gikk departementet den gang imot. Nå har
imidlertid alle nordiske land, med unntak av Norge, innført dobbelt statsborgerskap.
Det vises for øvrig til behandlingen av Dokument 8:10 S (2015–2016),
der Stortinget vedtok å be
«regjeringen utrede
hvordan hovedregelen om ett statsborgerskap slår ut i praksis i
en mer globalisert hverdag, blant annet for arbeidsmuligheter og
sikkerhets- og kriminalitetsbildet, og eventuelle behov for endringer
i statsborgerloven som følge av dette. Regjeringen bes også vurdere
om endringer i andre lover kan avhjelpe situasjonen for dem som
i dag opplever ulemper ved prinsippet om ett statsborgerskap, fremfor
å endre statsborgerloven. En utredning må også inneholde en vurdering
av hvilke konsekvenser en eventuell åpning for dobbelt statsborgerskap
vil ha for plikter og rettigheter i Norge.»
Justis- og beredskapsdepartementet
opplyser i Meld. St. 17 (2016–2017) om at anmodningsvedtaket fortsatt
er under behandling.
Forslagsstiller er
medforslagsstiller til Dokument 8:33 S (2016–2017) om domstolsbehandling
ved tilbakekallelse av statsborgerskap, hvor det foreslås å endre
statsborgerloven slik at tilbakekallelser av statsborgerskap etter
statsborgerloven § 26 annet ledd skal skje ved dom. Forslagsstiller
understreker at tilbakekallelse etter en ny § 26 annet ledd i statsborgerloven
som er avgrenset til å kun gjelde tap av statsborgerskap ved skade
på statens vitale interesser, kun skal skje ved dom.