Bakgrunn
Regionale ulikheter
i helse, levekår og sysselsetting har bakenforliggende årsaker knyttet
til variasjoner i arbeidslivet. Det er derfor en viktig samfunnsoppgave
å utvikle et variert arbeidsliv i alle deler av landet. Mye kan
tyde på at utviklingen går i motsatt retning. Kompetansearbeidsplasser
som krever høyere utdanning, trekkes ut av mange kommuner. Det har
vært flere tiår med sterk vekst i utdannings- og velferdstilbudene,
og gjennom desentralisert forvaltning har utviklingen i stor grad
kommet hele landet, både bygd og by, til gode i form av etterspørsel
etter arbeidskraft med god utdanning. Offentlig sysselsetting utgjorde
i 2015 31,5 prosent, 814 020 personer, av arbeidsstyrken. I statlig
forvaltning var det sysselsatt 294 000 personer, herunder 123 000
i helseforetakene.
Statlige arbeidsplasser
er fordelt svært ulikt mellom fylkene og innen hvert fylke. En SSB-oversikt fra
4. kvartal 2015 viser at ansatte i statlig forvaltning utgjorde
11,4 prosent av samlet sysselsetting. Troms og Oslo har høyest andel,
men henholdsvis 19,9 og 16 prosent i andel statlige sysselsatte.
Rogaland og Møre og Romsdal har lavest andel med henholdsvis 7,4
og 8,2 prosent.
Brutt ned på kommunenivå
vil de regionale ulikhetene øke. Andelen statlige arbeidsplasser
i kommunene er i de fleste tilfeller knyttet til statlig tjenesteyting
som politi, Nav, spesialisthelsetjenesten og skatteetaten. En vet
at det innenfor disse områdene skjer, eller er foreslått, strukturendringer
gjennom sentralisering av virksomheten. Mange kommuner mister sine
statlige arbeidsplasser som følge av dette. Øvrige statlige arbeidsplasser
knyttet til direktorat, høyere utdanning, sykehus, statlige hoved-
og regionkontor mv. er stort sett samlet i de største
byene. Noen viktige unntak er Brønnøysundregistrene, Difis virksomhet
i Leikanger og høgskolene i Bø, Volda, Nesna og på Rena. Dette er
etableringer som ble gjort relativt lang tid tilbake, og som er
fulgt opp med tilsvarende etableringer de seinere årene.
Arbeidsplasser i
offentlig sektor har i stor utstrekning krav til formell kompetanse
gjennom utdanning. Spesielt vil dette gjelde statlige sysselsatte, som
gjennomgående har høyere utdanning. Samtidig har offentlig sektor
en stor del kvinnelige sysselsatte. Kommuner med mange statlige
arbeidsplasser vil derfor kunne tilby arbeidsplasser som er attraktive for
personer med høyere utdanning, og arbeidsplasser som kvinner søker
seg til.
Norge er preget av
at verdiskaping og bosetting er spredt utover alle deler av landet,
og av relativt likeverdige levekår både i små og store lokalsamfunn. Dette
er en kvalitet ved samfunnet som det er viktig å videreføre. Det
trengs derfor kunnskap om hvordan lokalisering av statlig virksomhet
påvirker utviklingen. Spørsmål det er viktig å få svar på, er:
-
Gir lokalisering
av statlige arbeidsplasser ringvirkninger for lokalisering av privat
virksomhet?
-
Hvilke ulikheter
er det i utdanningsnivå mellom statlige arbeidsplasser, kommunale
arbeidsplasser og arbeidsplasser i privat sektor?
-
Hvordan er forholdet
mellom kvinner og menn i statlig, kommunal og privat virksomhet?
-
Hvilken betydning
har kompetansenivået i arbeidsstyrken i et lokalsamfunn for hvilke utdanningstilbud
ungdommen søker seg til?
Lokaliseringsbeslutninger
for statlige virksomheter gjøres stort sett ut fra sektorfaglige
vurderinger av den enkelte virksomhets interne behov. Samfunnsmessige
og regionalpolitiske konsekvenser blir i liten grad lagt til grunn
i beslutningsprosessene. Unntaket er når Stortinget og/eller regjeringen
i enkelte tilfeller har vedtatt utflytting av statlige kontorer
fra Oslo, eller når etablering av nye virksomheter blir gjort til
gjenstand for politisk vurdering ut fra regionalpolitiske behov.
Det er bred tilslutning
til politiske mål om å sikre utvikling og likeverdige levekår i
alle deler av landet. Et variert arbeidsplasstilbud er avgjørende
for å nå målsettingen. Lokalisering av statlige arbeidsplasser er
i liten grad vurdert opp mot politiske målsettinger om et variert
arbeidsliv i hele landet. For å få et bredere og bedre grunnlag
å vurdere statlig lokaliseringspolitikk på, er det behov for mer
kunnskap om effektene av lokaliseringen av statlige arbeidsplasser.