Implikasjoner
for skolesystemet
Forslagsstillerne
er bekymret for hvilke konsekvenser det store antallet tester og
ulike målinger i skolen har for elevenes læring, og at resultatene
av disse bidrar til å overstyre skolens brede samfunnsmandat. Dette
gjelder ikke minst det forslagsstillerne mener er en ukritisk holdning
til bruk av OECDs internasjonale tester. Forslagsstillerne vil understreke at
PISA-resultatene ikke gir tilstrekkelig informasjon til å si noe
om kvaliteten i undervisningen. Likevel har PISA og andre internasjonale
tester fått legge premisser for norsk skole og legitimere politiske
initiativ. Komplekse sammenhenger blir redusert til score og en
rangering i en tabell. Tall og statistikk brukes selektivt og ukritisk.
I en kronikk i Aftenposten
4. mars 2014 skriver professor Jan Ubøe følgende:
«PISA 2012 rapporterer
en rekke signifikante forskjeller. Alle som har jobbet med statistikk
vet at enhver forskjell, uansett hvor ubetydelig den enn er, fremstår
som signifikant hvis vi har mye data. Derfor bør vi spørre oss om
forskjellene er store nok til å ha praktisk betydning.»
og videre:
«Alder er en systematisk
feilkilde. Det er også lett å forestille seg at graden av motivasjon
for å gjøre sitt beste på testen kan være kulturelt betinget og variere
systematisk fra land til land. Tar man hensyn til alt dette, virker
forskjellene så små at det meste blir ikke-signifikant.»
Standardiserte prøver
fanger ikke opp kompleksiteten i fag og kompetanser. Likevel blir
PISA-rangeringen nærmest presentert som en fasit og en dom over
tilstanden i norsk skole og elevenes kunnskapsnivå. I neste omgang
blir PISA-resultatene benyttet som bakgrunn for nye grep og politiske
initiativ for endringer i skolen langt utover det som PISA-testen i
realiteten gir informasjon om.
Kritikk mot PISA
er verken ny eller noe forslagsstillerne er alene om å framsette.
Det er en pågående debatt i flere land om bruk av målstyring generelt
og PISA-rangeringen spesielt. I USA, Asia og i en rekke europeiske
land er det et gryende opprør mot virkningen av den internasjonale
testkulturen, og det pågår en debatt om å reversere bruken av slike
tester. Lærere i Danmark, Sverige, Estland, England og USA kjemper
for sin rett til å utøve sitt yrke med basis i sin profesjonelle
utdanning.
I 2014 sendte en
rekke framstående akademikere fra ulike land et felles brev til
Dr. Andreas Schleicher, OECDs direktør for Programme for International Student
Assessment. I brevet uttrykker de dyp bekymring for hvilke konsekvenser
PISA har for elevenes læring og kommer med til dels skarp kritikk
av hvordan de nasjonale utdanningsmyndighetene lar PISA-resultatene
overstyre utdanningspolitikken. Brevet avsluttes med følgende sterke
kritikk og bekymring:
«We are deeply concerned
that measuring a great diversity of educational traditions and cultures
using a single, narrow, biased yardstick could, in the end, do irreparable
harm to our schools and our students.»
PISA-testene skal
si noe om ferdigheter og kompetanser som en ekspertgruppe nedsatt
av OECD mener er viktige for elevenes deltakelse i samfunnet, for videre
studier og arbeidsliv. PISA forholder seg ikke til det enkelte lands
læreplaner eller den norske formålsparagrafen.
Forslagsstillerne
mener at Norge, gjennom PISA, i realiteten har gitt OECD en rolle
i utviklingen av den nasjonale skolepolitikken som det er grunn
til å stille spørsmålstegn ved.
Etter norsk deltakelse
i 16 år viser det seg at Norge fremdeles scorer på OECD-snittet.
Det er derfor betimelig å spørre om det er riktig ressursbruk å
fortsette med denne testingen. Samtidig viser utviklingen at Norges
BNP i perioden 2000–2012 er over dobbelt så høyt som for eksempel
Japan og Finland, selv om disse landene scorer langt høyere enn
Norge på PISA-rangeringen. Dette bør bety at det er mer enn de ferdigheter
som måles i PISA-testene som har betydning for den økonomiske utviklingen
i et land.