Til Stortinget
Formålet med helsepolitikken er å fremme helse, forebygge sykdom
og sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen.
Norske sykehus skal yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester
til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder,
kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt legge til rette
for forskning og utdanning. Norske sykehus utfører i dag mye godt
arbeid, men de er i for stor grad preget av ressurskamp og sentralisering.
Forslagsstiller mener det må være et mål for helsepolitikken
å skape folkets helsetjeneste. Folkets helsetjeneste skal være et
gode ikke bare for pasienten, men for hele samfunnet og for mennesker
i alle livssituasjoner, som gir grunnlag for bosetting og næringsliv.
Et desentralisert helsevesen er nødvendig for å skape likeverdige
helsetjenester. Likeverdige helsetjenester trengs for å skape trygghet
for de som vil etablere seg i vårt langstrakte land. Forslagsstiller vil
ha et solidarisk helsevesen, demokratisk styrt og folkelig forankret.
Da trengs det en godt utbygd kommunehelsetjeneste som kan sikre
god folkehelse gjennom forebygging og kvalitativt gode helse- og omsorgstilbud
nær der folk bor. Da trengs det også en desentralisert sykehussektor
som baseres på tydelige faglige krav og samarbeid mellom sykehus.
Sykehusene må tas tilbake til offentlig forvaltning. Forslagsstiller
vil sikre kvalitet og pasientsikkerhet, lokal beredskap for liv
og helse og gi folk trygghet for det nære sykehustilbudet.
I folkets helsetjeneste må det være gode offentlige sykehus som
kan sikre folk likeverdige sykehustilbud og beredskap der de bor.
Forslagsstiller mener at ideelle sykehustilbydere skal være en integrert
del av dette offentlige sykehustilbudet. Private tilbydere av spesialisthelsetjenester
er et viktig supplement, spesielt for behandling av enkelte avklarte
tilstander. Men bruk av private må reguleres gjennom langsiktige
avtaler med det offentlige for å sikre politisk styring.
Forslagsstiller mener at sykehus er samfunnets fellesansvar,
som må finansieres på samme måte som eldreomsorg og skole, altså
gjennom rammebudsjetter til det enkelte sykehus. Sykehusets ledelse
er ansvarlig for at kvalitetskrav og pålagte oppgaver løses innenfor
budsjettet. Utvikling av folkets helsetjeneste må sikre at sykehus
ledes på en måte som har tillit blant ansatte og i befolkningen.
Forslagsstiller viser til at stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen, Janne
Sjelmo Nordås og Kjersti Toppe fra Senterpartiet tidligere har foreslått
å erstatte helseforetaksloven med en ny forvaltningslov for norsk
spesialisthelsetjeneste, hvor folkevalgte som kan skiftes ved valg,
både har myndighet og ansvar, jf. Dokument 8:96 S ( 2014–2015) om
å avvikle foretaksmodellen og innføre folkevalgt styring av sykehusene
og Innst. 377 S (2014–2015).
Stortingets flertall har pålagt helseforetakene å lage en strategi
for økt kjøp av helsetjenester fra private tilbydere gjennom anbud.
Flertallet har også innført EUs pasientrettighetsdirektiv (Høyre,
Fremskrittspartiet og Venstre) og fritt behandlingsvalg (Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti). Reformene
innebærer i realiteten fri etableringsrett for private sykehus til
å drive diagnostisering og pasientbehandling betalt av den norske
stat. Forslagsstiller mener dette er feilaktige privatiseringsreformer
som vil true utviklingen av de offentlige sykehusene og sentralisere
et viktig velferdstilbud. Staten betaler og må derfor ha styringen
med det samlede sykehustilbudet. Private sykehustilbydere har ikke
ansvar for øyeblikkelig hjelp, utdanning eller forskning, slik offentlige
sykehus har. Offentlige sykehus vil alltid stå igjen med ansvaret
i krisesituasjoner. Brannen i Lærdal i 2014 og 22. juli 2011 har lært
oss det. Men også ved vanlige akutte hendelser som for eksempel
bilulykker, hjerteinfarkt og vanskelige fødsler, er det de offentlige
sykehusene som får ansvaret. Offentlige sykehus vil alltid få ansvar for
de mest krevende pasienttilfellene. Ved eventuelle komplikasjoner
og infeksjoner er det bare de offentlige sykehusene som plikter
å følge dette opp, uavhengig av hvor pasienten har vært behandlet først.
Forslagsstiller vil derfor styrke de offentlige sykehusene i Norge.
Fagmiljøet på offentlige sykehus er avhengig av å ha oppgaver
på dagtid. Dette er avgjørende både for kvaliteten i arbeidet som
skal utføres og for økonomisk effektivitet. Men med privatiseringsreformen fritt
behandlingsvalg vil nye private behandlingstilbud komme der markedet
og lønnsomheten er størst og konkurrere med offentlige sykehus om
alle planlagte behandlinger.
Forslagsstiller mener at utvikling av folkets helsetjeneste bør
føre til stans i privatisering og sentralisering av sykehustjenester.
Det er feil å pålegge helseforetakene å kjøpe enda mer av private
tilbydere på bekostning av offentlige sykehus, slik vedtaket fra dagens
stortingsflertall innebærer. Nedleggelse av Rjukan sykehus og Helse-
og omsorgsdepartementets konsesjon til den private Ibsenklinikken
i de samme lokalene er et illustrerende eksempel på regjeringens
politikk. Et annet eksempel er Voss sjukehus, som hadde ledig kapasitet
og avtale med foretaket om å utføre et visst antall kirurgiske behandlinger,
men som mistet disse da Helse Vest i stedet gav dette «anbudet»
til private.
Utvikling av folkets helsetjeneste må sørge for kvalitet og trygghet
i sykehustjenestene. Kvalitet handler ikke bare om effekt av behandling
og overlevelse, å hindre skader og uønskede hendelser, men også
om tillit, verdighet, nærhet, hjem og pårørende. Trygghet henger
også sammen med nærhet til sykehustilbudet og at tilbudet er forutsigbart.
Dette er spesielt viktig når det kommer til det akuttmedisinske tilbudet.
De geografiske forholdene i Norge er et faktum. Dette må folkevalgte
innrette seg etter når de skal oppfylle målsettingen om at norske
sykehus skal yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle
som trenger det, når de trenger det.
Helsedirektoratet beskriver dette presist i sitt høringsinnspill
til Nasjonal helse- og sykehusplan:
«Imidlertid er det vanskelig å se for seg en medisinsk utvikling
som eliminerer reisetid og reiseavstand som faktor. Det betyr videre
at forhold som lokal infrastruktur, reiseavstander, værforhold og
topografiske forhold vil være nødvendig å ta hensyn til i Norge
så lenge vi opprettholder en desentralisert befolkningsstruktur.»
I motsetning til Helsedirektoratet, legger forslagsstiller til
grunn at Norge skal ha et mer desentralisert befolkningsmønster
og ha en aktiv politikk for dette. Tilbudet om akuttmedisinske tjenester
må da være forutsigbart over tid, slik at beredskapsnivået og funksjonsfordelingen
er klar og kjent for befolkningen og for alle leddene i den akuttmedisinske
kjeden. Forslagsstiller mener at helseforetakenes stadige sentraliseringsplaner
kamuflert som utviklingsplaner, skaper uforutsigbarhet i tilbudene.
Det gir utrygghet både for innbyggere og ansatte. Det svekker rekruttering
og dermed kvaliteten i sykehustilbudet. Denne utviklingen må snus.
Forslagsstiller viser til at lokalsykehusene er de nærmeste sykehustilbudene
og er avgjørende for å sikre kvalitet, nærhet og trygghet. Lokalsykehusene
er grunnmuren i helsetjenesten og sørger for beredskap og behandling
av pasienter med de vanligste sykdommene. I dag utgjør lokalsykehuspasientene
60–75 pst. av pasientene i alle norske sykehus. Mellom 50–70 pst.
av alle pasienter som blir lagt inn for øyeblikkelig hjelp, kan
ferdigbehandles på lokalsykehusnivå. En stor andel av spesialisthelsetjenestens pasienter
har altså ikke behov for et høyt spesialisert tilbud. Behovet for
sykehustjenester kan løses faglig godt og med lavere kostnader på
lokalsykehusene enn i de høyspesialiserte sykehusene. Det er en
viktig kvalitet, for alle pasienter, å kunne ha god kontakt med
sine nærmeste ved et sykehusopphold. Lokalsykehusets nærhet til
fastlege og kommunehelsetjenesten er også et stort fortrinn fordi
samhandlingen og den personlige kontakten blir bedre. For å utvikle kvaliteten
i tilbudene, må spesialiserte sykehus sikres spisskompetanse, mens
lokalsykehus må sikres breddekompetanse. Et lokalsykehus med breddekompetanse
kan tilby god behandling for flertallet av pasienter som blir innlagt
på sykehus. Også ved mer alvorlige tilstander er lokalsykehusenes vurderingskompetanse
viktig for å sikre rett diagnostikk og stabiliserende akuttbehandling,
før transport videre til et mer spesialisert sykehus. Arbeidsdeling mellom
sykehus er avgjørende for å utvikle spisskompetanse og kunne ta
i bruk kostbart utstyr, og dermed sikre best resultat ved mer spesialiserte
behandlingsformer og sjeldnere diagnoser. Eksempler på dette er
spesialisert kreftbehandling og store traumer. Arbeidsdeling mellom
sykehus må bidra til at funksjoner som trygt kan desentraliseres,
blir desentralisert. Erfaringen de siste årene er at arbeidsdeling har
ført til en for ensidig og unødvendig sentralisering av funksjoner.
De største lokalsykehusene ligger i de største byene. Disse må organiseres
slik at de tar vare på lokalsykehusfunksjonene med breddekompetanse
i mottak.
Sykehusstrukturen må fremme kvalitet i behandlingen og nærhet
ved akutte tilstander. Altfor ofte blir det i sykehusdebatten lagt
til grunn at bare sykehuset blir stort nok, så sikres kvaliteten
i tilbudet, og at små sykehus har for sårbare fagmiljø til å tilby
helsetjenester av god kvalitet. Men det finnes mange undersøkelser
og kvalitetsvurderinger av norske sykehus som viser at dette ikke
stemmer. Dårlige resultater, svikt i pasientbehandlingen og uheldige
hendelser skjer dessverre på både store og små sykehus. Helsedirektoratet
skriver i sitt innspill til Nasjonal helse- og sykehusplan at kvalitetsforskjeller
mellom sykehus og ulike tilbud finnes i Norge, men skillelinjene går
ikke først og fremst mellom små og store sykehus.
Det samme skriver professor Bjarne Jensen i sin forskningsrapport:
«Helsereformer på feil premisser – om sykehusstruktur, samhandlingsreform
og lokalmedisinske sentra». I forskningsrapporten vises det til
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenestens data som rangerer
sykehusene i Norge etter kvalitet for fire diagnoser: hjerteinfarkt,
hjerneslag, hoftebrudd og samlet for alle diagnoser. Kvalitetsindikatoren som
brukes er 30 dagers overlevelse etter innleggelse. Videre omtales
riksrevisjonsrapporter der kvalitetsindikatorer som er brukt, er
relativ risiko for død innen et år, andeler reoperasjoner, reinnleggelser
og pasientenes opplevelse av livskvalitet etter operasjon. I rapporten
konkluderes det slik:
«Det kan ikke påvises at større sykehus yter sykehustjenester
med bedre kvalitet enn mindre sykehus. Det er tre unntak for denne
konklusjonen: når det gjelder hjerteinfarkt skårer de store sykehusene
som gruppe noe bedre enn de små, når det gjelder hjerneslag skårer
gruppen mindre og mellomstore sykehus bedre enn de store og når
det gjelder fødselsomsorg så er de fødendes opplevelse av kvalitet
høyere i de små sykehusene enn i de store.»
Helsedirektoratet skriver i sitt innspill til Nasjonal helse-
og sykehusplan at kvalitetskravene må være de samme ved alle sykehus,
men de kan innfris på ulike måter. Helsedirektoratet mener at det
er kvaliteten på helsetjenesten som gis, og ikke størrelsen på sykehuset,
som skal veie tyngst når ulike helsetilbud vurderes. Det er forslagsstiller
enig i. Forslagsstiller mener videre at kvalitetskrav som settes
til sykehustilbudet (f.eks. i akuttmottak), må utformes slik at
det er kvaliteten på sluttresultatet som skal være avgjørende. Ellers
er det erfaring for at kvalitetskrav fungerer som fordekte sentraliseringskrav.
Regjeringen har sagt at de vil skape «pasientenes helsetjeneste».
Forslagsstiller mener det da burde vært selvsagt å legge vekt på
pasientopplevd kvalitet og pasientenes ønsker når sykehustilbudet
skal utvikles. Da sykehuset på Rjukan ble lagt ned, førte det til
at flere tusen gikk i demonstrasjonstog. Forslagsstiller tror ikke
at folk protesterer i gatene for et helsetilbud de ikke har godt
av. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret)
gjennomfører årlige nasjonale brukererfaringsundersøkelser ved somatiske
sykehus, PasOpp-undersøkelsen. Den gir en pekepinn på hvordan pasienter
og brukere opplever kvaliteten ved mindre og store sykehus. Undersøkelsen
viser at det fortsatt er betydelig variasjon i pasienterfaringer
mellom sykehusene, men de små og gjerne nedleggingstruede sykehusene
skårer jevnt over bra på pasientopplevd kvalitet. I PasOpp-undersøkelsen
for 2014 scoret eksempelvis både Flekkefjord og Tynset sykehus over
landsgjennomsnittet på 7 av 9 indikatorer og ikke under landsgjennomsnittet
på noen. Flekkefjord sykehus kom ut som et av landets beste sykehus
målt etter pasientenes opplevelse av pleiepersonalet, legene, informasjon,
organisering, pårørende, standard og samhandling. I Landsforeningen
for hjerte- og lungesyke (LHL) sin rapport «Helsebarometeret 2015»,
som bygger på en norsk undersøkelse der 7 500 mennesker er spurt
om deres oppfatning av egen helse, helsetilbudet og prioriteringer
i norsk helsevesen, pekes det på fire kriterier som de klart viktigste
for god kvalitet i helsetjenesten: nærhet til sykehus og lege, godt
utdannet helsepersonell, effektiv behandling og korte ventetider.
Fritt valg av lege og fritt valg av sykehus kom klart lenger ned
på lista. Nærhet ser altså ut til å være viktigere enn valgfrihet for
folk flest. Forslagsstiller mener at en må legge pasientopplevd
kvalitet til grunn for utvikling av sykehustilbudet.
Rett kompetanse på rett nivå er avgjørende for å sikre kvaliteten
i sykehustilbudet. Spesialistutdanning for leger er til vurdering.
Utdanningslengde og innhold, samt hvilke hoved-, gren- og kvistspesialiteter
som skal være i fremtiden, er viktige fagligpolitiske spørsmål.
Legespesialisering og legestruktur må utvikles i tråd med den medisinske
utviklingen og samfunnets behov. Forslagsstiller mener at det i
dag ikke er godt nok samsvar mellom legespesialistutdanningen og
behovene i helsetjenesten. Nye utdanningsløp må ikke bare sikre
spisskompetanse i norske sykehus. Nye spesialistutdanninger må også
sikre kompetansen på lokalsykehus og på større sykehus med lokalsykehusfunksjoner,
der tross alt de fleste pasientene blir behandlet.
I rapporten fra en arbeidsgruppe nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet
i 2007, Lokalsykehusenes akuttfunksjoner i en samlet behandlingskjede
(Eriksteinutvalget), ble det anbefalt endringer i helsepersonellets
utdanninger generelt og i spesialiststrukturen for leger spesielt,
for å innrette kompetansen til personellet mot behovene ved både
små lokalsykehus og større sykehus med lokalsykehusfunksjoner. Utvalget
anbefalte å få avklart hvilken generellkirurgisk kompetanse kirurger
som arbeider ved lokalsykehus trenger, og at det etableres en utdanningspakke i
«lokalsykehuskirurgi» for kirurger (både generelle kirurgiske, grenspesialister
og ortopeder) som ønsker å arbeide ved lokalsykehus.
Forslagsstiller viser også til at det i Nasjonal helse- og omsorgsplan
(2011–2015) står følgende (side 76):
«I oppdragsdokumentet bes de regionale helseforetakene om å
legge til rette for å sikre breddekompetanse, særlig ved mindre
sykehus, og om å ha særskilt oppmerksomhet på legestillinger som
kan styrke utvikling av lokalsykehus og samhandling med kommunene.
Helsedirektoratet vil få i oppdrag å etablere et forsøk med videreutdanning
(kompetanseområde) i akuttmedisin for leger og sykepleiere, tilpasset
behovene ved mindre lokalsykehus.»
Ifølge regjeringen Solbergs tiltredelseserklæring vil regjeringen
opprette en legespesialitet i akutt- og mottaksmedisin. Legeforeningen
anser at en slik spesialitet i akuttmedisin kun vil være egnet ved
de 4-6 største sykehusene i Norge (universitetssykehusene), og ikke
egnet ved de mindre sykehusene. Forslagsstiller er her enig med
Legeforeningen. En bør i stedet for å utvikle en helt ny legespesialitet
for akuttmottak eller for lokalsykehus heller styrke kompetansen
ved å bygge på dagens legespesialiteter samt bedre organisering
i akuttmottak. Forslagsstiller mener at endringer i spesialistordningen,
videreutdanning og spesialisering av leger og annet helsepersonell
også må ivareta behovene til lokalsykehuspasientene, særlig gjelder
dette akuttmedisin. Det må opprettes legestillinger som styrker
utviklingen av lokalsykehusene og samarbeidet med kommunehelsetjenesten.
I Eriksteinutvalgets rapport i 2007 ble det understreket at lokalsykehusene
er viktige utdanningsinstitusjoner for en rekke grupper helsepersonell.
Dette gjelder både sykepleiere, radiografer og bioingeniører, som
har obligatorisk praksis i spesialisthelsetjenesten, og leger, både
i turnustjenesten og i spesialistutdanningen. Samtidig som lokalsykehusene
representerer viktige utdanningsplasser for lærlinger, studenter
og helsepersonell, og gir en viktig kompetanse, er det å ha utdanningskandidater
viktig for lokalsykehusene, blant annet av hensyn til fremtidig
rekruttering, både til sykehuset og primærhelsetjenesten i sykehusets
nærområde. Noe som har opptatt mange i diskusjonen om lokalsykehusenes
akuttfunksjoner, er hvordan eventuelle endringer kan påvirke lokalsykehusene
som utdanningsarenaer. For eksempel har det vært en bekymring for
at dersom man fjerner den døgnbaserte kirurgiske akuttfunksjonen,
ville sykehuset ikke lenger kunne godkjennes som utdanningssted
for turnusleger. Dette vil ifølge Eriksteinutvalget også kunne føre
til svekket legerekruttering, ikke bare på grunn av bortfall av
turnusleger, men også fordi leger vil finne det mindre faglig interessant
å arbeide ved disse sykehusene.
Forslagsstiller mener at nasjonal helsepolitikk må sikre en utvikling
av sykehusene der lokalsykehusenes rolle som viktig utdanningsinstitusjon
for helsepersonell styrkes, ikke svekkes. Dette er avgjørende for
å sikre den nasjonale utdanningskapasiteten i tråd med behovet,
og for å sikre rekruttering til lokalsykehus og kommunehelsetjenesten.
Helsepersonellutdanningene må sikres tilstrekkelig med praksisplasser
utenfor universitetssykehusene for å gjøre studenter kjent med arbeidet
på mindre sykehus.
Rekruttering av dyktige fagfolk er nødvendig for å bygge opp
sterke fagmiljø og sikre kvaliteten i tilbudet. Det er for få legespesialister
i Norge. Både store og små sykehus kan derfor ha rekrutteringsvansker.
Manglende rekruttering til lokalsykehus blir imidlertid brukt som
argument for å legge ned sykehus eller sentralisere tilbud. Erfaringen
fra flere småsykehus viser at det er fullt mulig å forbedre rekrutteringen
dersom det føres en langsiktig, målrettet rekrutteringspolitikk.
Det viktigste er å skape stabilitet for tjenestetilbudet. Om lokalsykehuset
er under press for nedlegging, er det selvsagt vanskeligere å rekruttere.
Desentraliserte grunnutdanninger for alle helseprofesjoner – leger,
sykepleiere, helsefagarbeidere, radiografer m.fl. – er viktig for
å sikre tettsteder og småbyers tilgang til kompetent helsepersonell
ved sykehusene. Det er stort behov for å etablere flere turnuslegestillinger.
Sykehusledelsen må jobbe bevisst for å skape interessante stillinger,
et godt arbeidsmiljø og robuste fagmiljøer. Det må gjennomføres
rotasjonsordninger for helsepersonell mellom små og store sykehus,
slik at kompetanseoverføring skjer kontinuerlig. Det må legges godt
til rette for videre- og etterutdanning og forskningsmuligheter.
I områder med sterke rekrutteringsvansker må det også kunne tas
i bruk økonomiske virkemidler, for eksempel arbeidsgiverbetalt nedbetaling
av studielån. Forslagsstiller mener det er et politisk ansvar å
ta i bruk de nødvendige virkemidlene for å sikre best mulig rekruttering
av nødvendige fagfolk til spesialisthelsetjenesten i hele landet.
Det finnes gode eksempler på at lokalsykehus med en bevisst rekrutteringspolitikk
har styrket rekruttering og utdanning av egne spesialister. Voss sjukehus
i Hordaland er et eksempel på sykehus som rekrutterer svært bra.
Det er stor konkurranse om jobbene som lyses ut. Tallet på overleger
på kirurgisk avdeling har på 15 år økt fra fire til ti og fyller
to separate vaktlag – én for bløtdelskirurgi og én for ortopedi.
Helen Brandstorp, leder for Nasjonalt senter for distriktsmedisin
har påpekt det samme:
«Der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe.
Hammerfest sykehus har som Voss satset selvbevisst på egne krefter
og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på
lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljøer.
Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tør
å kjøpe hus og de tør å satse på et yrkesliv der.»
SI (Sykehuset Innlandet) Tynsets rekrutteringsstrategi er et
annet eksempel. Den innebærer en tilpasset Nordsjø-turnus for legene
ved sykehuset. De veksler mellom to uker vakt og tre til fire uker
ubunden arbeidstid. Dette har gjort det mulig å rekruttere en stabil
bemanning av medisinsk fagpersonell til sykehuset. Legene/spesialistene
ansettes i faste stillinger ved SI Tynset, men de har (normalt)
ikke fast bopel på Tynset.
Hver eneste dag legges norske sykehuspasienter på gangen fordi
avdelingene er fulle. Gjennomsnittlig liggetid i Norge er lav i
sammenligning med andre OECD-land, bare Israel og Tyrkia har kortere
liggetid for pasienter på sykehus. Kommunehelsetjenesten melder
om at såkalte utskrivningsklare pasienter er sykere enn tidligere,
og antall reinnleggelser har vært økende.
Norske sykehus har ifølge Helsedirektoratets samdatarapport fra
2013 et gjennomsnittsbelegg i sykehussengene på 93 pst. Gjennomsnittlig
beleggsprosent for OECD-land er 78, og i Storbritannia har helsemyndighetene
satt belegg på 85 pst. som øvre grense for hva som er forsvarlig.
En tysk undersøkelse har vist at et pasientbelegg høyere enn 92,5
pst. gir økt forsinkelser i pasientforløp, økt forekomst av sykehusinfeksjoner,
økt dødelighet blant pasienter og økt sykdom blant ansatte. I en
undersøkelse blant Sykepleierforbundets medlemmer i 2015 ble det
pekt på tre hovedårsaker til at feil begås på norske sykehus: for
høyt belegg, lav bemanning og manglende kommunikasjon og samhandling.
Den norske Legeforening uttaler blant annet følgende i sitt policynotat
«Overbelegg i norske sykehus – en trussel mot pasientsikkerheten»
(1/2015):
«Norge har nådd en øvre grense for beleggsprosent i sykehusene.
Norske myndigheter og helseforetakene må innføre et forsvarlighetstak
i Norge på 85 prosent belegg i ordinær drift. Fremtidige demografiendringer
og sterkt økende antall eldre tilsier at sengetallskapasiteten i
norske sykehus må styrkes det neste tiåret.»
Forslagsstiller er enig med Legeforeningen i dette og mener at
nedlegging av lokalsykehus eller lokalsykehusfunksjoner, med overflytting
av pasienter til større sykehus med uforsvarlig beleggsprosent,
er en utvikling som vil kunne true pasientsikkerheten. I dag planlegges
alle nye sykehusbygg i Helse Sør-Øst for et belegg på 90 pst. Dette
gjelder for eksempel det nye sykehuset som Vestre Viken HF planlegger
i Drammen og storsykehuset som Oslo universitetssykehus (OUS) planlegger
på Gaustad i Oslo. Forslagsstiller mener det må settes en forsvarlighetstak
for gjennomsnittsbelegg i sykehus på 85 prosent. Nye sykehus som
skal bygges må ha dette som en sentral føring. Sengekapasiteten
i norske sykehus må økes.
Det dør årlig minst 25 000 mennesker av infeksjoner med antibiotikaresistente
bakterier i EØS-området. Selv om Norge har lav forekomst av resistens, er
den økende. Med økende resistens kan det i løpet av få år være et
betydelig problem at pasienter i norske sykehus får infeksjoner
med bakterier man ikke har effektive midler mot. Bakteriene spres
særlig i sykehus der det er mange pasienter som behandles med antibiotika.
Store sykehus med fulle avdelinger og høy beleggsprosent øker denne
risikoen. Det er også i sykehus de mest bredspektrede og mest resistensdrivende
midlene brukes. Siden 1990-tallet har det vært en mangedobling i
bruken av de mest bredspektrede midlene i norske sykehus, uten at
dette er faglig begrunnet.
Forslagsstiller viser til at målsettingen med pasientrettighetsdirektivet
og fritt behandlingsvalg er å skape større markeder for helsetjenester
på tvers av landegrenser. Lykkes det, vil pasientmobiliteten øke og
med den faren for smittespredning. Legeforeningen, Folkehelseinstituttet
og Helsedirektoratet uttrykte alle i høringen til pasientrettighetsdirektivet uro
for helsemessige konsekvenser og befolkningens vern mot smittsomme
sykdommer som følge av økt pasientmobilitet. Forslagsstiller mener
at et sykehusvesen med beleggsprosent i sengeavdelingene på inntil
85 pst. og minst mulig pasientmobilitet, gir best pasientsikkerhet.
Det vises til behandlingen av representantforslag om en handlingsplan
i helsevesenet mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier,
Dokument 8:2 S (2014–2015), der Stortinget sluttet seg til et mål
om å redusere bruken av antibiotika med 30 pst. innen 2020. Forslagsstiller
mener at fremtidens sykehuspolitikk må legge til grunn en mer aktiv
rolle for bekjempelse av antibiotikaresistente bakterier i sykehus.
Forslagsstiller viser til at det i sykehusdebatten ofte blir
hevdet at det er for mange sykehus i Norge, og at en samling til
færre og større sykehus vil gi mer effektiv pasientbehandling og
mindre kostbar drift. I forskningsrapporten «Helsereformer på feil
premisser» er det analysert om det er samvariasjon mellom sykehusstørrelse
og kostnadene ved sykehustjenester målt ved kostnader per DRG-poeng
(Diagnose Relaterte Grupper). Det er analysert om det er samvariasjon
mellom antall senger i helseforetakene, antall sykehus i foretakene
og gjennomsnittlig størrelse på sykehusene i foretaket. Analysene
viser at det ikke eksisterer en slik samvariasjon. Det er altså
andre faktorer enn sykehusstørrelse som avgjør sykehusets produktivitet.
Som for andre samfunnsområder er det også for sykehus både stordriftsfordeler
og stordriftsulemper.
Analyser av fusjoner til storsykehus både i Norge og utlandet
viser at sykehusfusjoner ikke gir gevinster hverken kvalitetsmessig
eller kostnadsmessig. De gir sjelden de resultater som er forespeilet
og blir ofte veldig dyre. Oslo universitetssykehus er et godt eksempel
på en fusjon hvor forutsetningen om økonomisk innsparing langt fra
ble oppfulgt. Saken endte i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.
Flere helseforetak utreder og planlegger for bygging av ett storsykehus
innenfor sitt helseforetak, med tilhørende svekking og nedleggelse
av lokalsykehus. OUS planlegger storsykehus på Gaustad (samlokalisering
av alle de store enheter i dagens sykehus – Rikshospitalet, Ullevål,
Aker, Radiumhospitalet, Dikemark, Gaustad og Epilepsisenteret i
Sandvika). Sykehuset Innlandet HF utreder blant flere alternativ
mulighet for storsykehus ved Mjøsa.
Forslagsstiller mener at erfaringen med sykehusfusjoner i Norge
er at stordriftsulemper blir bevisst holdt skjult, samt at de samfunnsmessige
konsekvensene av sykehusfusjonen utover helseområdet, ikke blir
utredet før vedtak fattes. Forslagsstiller stiller seg negativ til
nytt storsykehus på Gaustad og ved Mjøsa og mener det nå trengs
nasjonale avklaringer knyttet til hvor store sykehus som skal bygges
i Norge.
Nærhet til føde- og barselomsorg er viktig. Forslagsstiller mener
at en god svangerskapsomsorg, et trygt fødetilbud og god oppfølging
i barseltiden, er nødvendig for å sikre god helse hos mor og barn. Fødselstilbudet
er i dag inndelt i tre nivå: kvinneklinikk, fødeavdeling og fødestue.
Forslagsstiller viser til at Helsedirektoratet i 2010 kom med nye
kvalitetskrav til fødeinstitusjoner. Kvalitetskravene omfatter både
krav til organisering, oppgave- og funksjonsfordeling, krav til
kompetanse, system for oppfølging av kravene og krav til informasjon
og kommunikasjon. Forslagsstiller mener det er grunn til å tro at
kvalitetskravene fra 2010 ennå ikke er innarbeidet i fødeklinikkene.
Et kvalitetskrav til fødeklinikker er at alle fødende skal sikres
jordmor til stede i aktiv fase av fødselen. Men jordmødre på de
store fødeklinikkene advarer mot sprengte tilbud og uforsvarlig
oppfølging av den fødende. Jordmor- og kapasitetsmangelen går ikke
bare ut over fødetilbudet, men også barselomsorgen.
Dersom akuttkirurgi fjernes ved lokalsykehus, vil dette også
svekke fødetilbudet. Forslagsstiller mener at fødetilbudet på et
sykehus som skal miste kirurgisk beredskap, blir mindre robust,
mer faglig krevende og svært kostbart å opprettholde. Fjernes beredskap for
akutt kirurgi, vil konsekvensen på sikt kunne være at fødetilbudet
legges ned og sentraliseres. Da vil kvinner i distriktene få enda
lenger reiseavstand ved fødsler. Det er omtrent 60 000 fødsler årlig
i Norge. Men hvert år fødes det mer enn 400 barn utenfor institusjoner.
Nesten 200 er født under transport. Det er i byer som Oslo og Bergen
og i distrikt med lange reiseavstander at flest ikke når fram. I
Finnmark når én av 60 fødende ikke fram tidsnok. Sentralisering
av fødselsomsorgen vil føre til økt risiko for fødsler under transport
eller kort tid etter ankomst til sykehus. Den vil også føre til
enda mere overfylte kvinneklinikker i byene slik at enda flere fødende
blir bedt om å være lenger hjemme når fødsel har startet. Majoriteten
av kvinner føder i dag på de største kvinneklinikkene eller fødeavdelingene
i de største byene. Under 10 pst. av fødslene i Norge foregår på
de små fødetilbudene med mindre enn 500 fødsler.
Forslagsstiller mener det er et viktig politisk ansvar å sikre
kvaliteten og kapasiteten i alle deler av fødselsomsorgen. Da trengs
minst like mange fødetilbud som i dag. Sykehusene må tilby følgetjeneste til
alle fødende med over én times reisevei til sykehus. Forslagsstiller
mener fødetilbud må fullt ut rammefinansieres og ikke finansieres
med 50 prosent innsatsstyrt finansiering (ISF) som i dag. ISF betyr
at fødetilbudet «premieres» ved komplikasjoner, mens jordmorfaglig
kompetanse til stede ikke «premieres». Det vises til Dokument 8:2
S (2015–2016) om å sikre kvaliteten i fødselsomsorgen og rammefinansiere
fødeavdelinger og kvinneklinikker.
De prehospitale tjenester består av fastlege, legevakt, pleie-
og omsorgstjeneste i kommunen, nødmeldetjeneste (AMK- og legevaktssentral)
og bil-, båt- og luftambulanse. Kommune og helseforetak har felles
ansvar for å sikre befolkningen et godt akuttmedisinsk tilbud (jf.
Nasjonal helse- omsorgsplan 2011–2015).
Kommuner og sykehus må samarbeide om utviklingen av de akuttmedisinske
tjenestene. Ambulanse og luftambulansen er helseforetakenes ansvar,
og kvaliteten henger nøye sammen med utviklingen av legevaktstjenesten
og dimensjonering av akuttmottak i sykehus.
Legevaktslegen, ambulansepersonell og luftambulansen er ofte
første kontakt med helsevesenet for pasienter med akutt og alvorlig
sykdom. Ambulansetilbudet har utviklet seg mye de siste årene, både
hva angår tilgjengelig utstyr, kommunikasjon og kompetanse. De er
sammen med legevakt en bærebjelke i det akuttmedisinske tilbudet
utenfor sykehus. Men ved omlegging av sykehustilbudet har en altfor
ofte ikke beregnet konsekvensen dette vil gi for legevakt, ambulansetjenesten
og økt transport.
Ambulansetjenesten fungerer aller best dersom de har et godt
samarbeid med lokalsykehuset i sitt område. Luftambulansen har en
ikke ubetydelig nedetid – på grunn av enten annet oppdrag eller
ugunstige værforhold. Også bil- og båtambulanse kan bli hindret
av vær eller ha samtidighetskonflikter.
Forslagstiller mener derfor at en videreutvikling av ambulanse
-og luftambulansetjenester må komme i tillegg til, og ikke i stedet
for, en utvikling av fullverdige akuttmottak i lokalsykehus og andre
større sykehus. Selv om ambulansetjenesten kan starte livreddende
behandling, vil de ikke kunne tilby samme kvalitet og trygghet som
et lokalsykehus.
Helse- og omsorgsdepartementet nedsatte sommeren 2014 en ekspertgruppe
i forbindelse med utarbeidelsen av Nasjonal helse- og sykehusplan.
Gruppen skriver i sin rapport at det er vanskelig å se for seg at
et sykehus kan ha akutt funksjon innenfor kirurgi med mindre enn
80 000–100 000 mennesker i opptaksområdet. Ekspertgruppen skriver
videre at i regioner hvor værforhold og geografi gjør at avstanden
blir altfor lang, må det settes inn ekstra ressurser for å dekke
beredskapen. Det kan være nødvendig å gjøre unntak slik at man har
akuttkirurgi selv om befolkningsgrunnlaget er under 80 000–100 000.
Ekspertgruppen ser liten beredskapsmessig nytte av å ha planlagt
dagkirurgi som supplement til indremedisin i de minste sykehusene.
Den anbefaler at antall sykehus i Norge som driver akutt kirurgi
utover skadepoliklinisk virksomhet, reduseres betydelig i løpet
av planperioden (10–15 år).
Forslagsstiller registrerer at ekspertgruppen er blitt sterkt
kritisert for sin sammensetning, og at de ikke oppga noen faglige
referanser som bakgrunn for sine påstander i rapporten. Skulle en
følge ekspertgruppens råd, ville Norge stå igjen med 17 sykehus med
akuttkirurgi dersom grensen settes ved sykehus som har 100 000 eller
flere mennesker i opptaksområdet, dette i motsetning til dagens
51 akuttsykehus. Forslaget innebærer altså å fjerne akuttkirurgi
ved om lag to tredjedel av landets sykehus. Det vil ikke bare sentralisere
Norges helsevesen. Det vil sentralisere Norge.
Rådene står i sterk kontrast til rapporten fra Eriksteinutvalget
i 2007, som vurderte akuttfunksjoner ved lokalsykehus. Denne arbeidsgruppen
mente at ressursene i helsetjenesten, i større grad enn i dag, bør
forskyves i retning av lokalsykehusene og primærhelsetjenesten.
Over 90 pst. av befolkningens behov for helsetjenester ivaretas
i primærhelsetjenesten, og 50–70 pst. av pasienter som trenger øyeblikkelig
hjelpinnleggelse, ferdigbehandles på lokalsykehus.
Ifølge Eriksteinutvalget er det begrenset systematisert kunnskap
og erfaring i Norge om drift av sykehus med hovedvekt på indremedisinske
akuttfunksjoner, elektiv kirurgi og enklere kirurgisk beredskap. Det
er ikke vurdert hvilken konsekvens dette vil ha for den faglige
kvaliteten i tilbudet, for utdanning av helsepersonell, for rekruttering
av fagfolk, for brukertilfredshet og transportbehov. Det er heller
ikke vurdert hvilke behov dette utløser for nye sengeposter ved
de store sykehusene. Det er sannsynlig at slike tilpassede løsninger
vil redusere befolkningens trygghetsfølelse og tilliten til helsetjenestene.
Eriksteinutvalget anbefalte at slike sykehus ble evaluert langs
en rekke dimensjoner, noe som forslagsstiller ikke kan skje har
skjedd. Eriksteinutvalget anbefalte også at sykehus med tilpassede
akuttfunksjoner må kunne dokumentere kompetanse i å utføre visse akuttkirurgiske
prosedyrer på døgnbasis. Det vil være enkle prosedyrer som det er
urimelig at pasienter reiser langt for å få, samt prosedyrer som
er viktige for å stabilisere pasienter, som for eksempel innlegging
av dren i brysthulen, avlasting av urinretensjon og midlertidig
stabilisering av brudd.
Forslagsstiller viser så til at Den norske legeforening har vært
klar på at lokalsykehus må ha breddekompetanse innen både indremedisin,
kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietjenester. Landsstyret
i Legeforeningen gjorde følgende vedtak 29. mai 2015:
«Faglig forsvarlighet, god beredskap og trygghet for
befolkningen må veie tyngst i landets sykehusstruktur.
Legeforeningen mener:
- Kombinasjonen av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi
er en forutsetning for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling
av akuttpasienter i sykehus.
- Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen
indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og
laboratorietjenester.
- Sykehus må gis nødvendige ressurser til å sikre kvalitet på
diagnostikk og behandling. Det må være systemer for å opprettholde
og videreutvikle robuste fagmiljøer som rekrutterer godt.
- Befolkningen må sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted.
Velfungerende lokalsykehus er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid,
geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus
med full akuttberedskap.»
Forslagsstiller mener Legeforeningens faglige argumentasjon om
at sykehus trenger en kombinasjon av spesialiteter for å sikre døgnkontinuerlig
akuttfunksjon, må respekteres.
Dersom kirurgisk vaktkompetanse sentraliseres, vil ikke bare
det kirurgiske tilbudet sentraliseres. Også en betydelig del av
det indremedisinske tilbudet vil bli sentralisert. Dette gjelder
pasienter med indremedisinske tilstander der en vet at man trenger
kirurgisk vurdering eller støtte for å få rett diagnose og best
behandling. Dersom kirurgisk vaktkompetanse sentraliseres, vil pasienttilbudet
som blir igjen på lokalsykehuset også svekkes. Selv om det erfaringsmessig
er flest pasienter som trenger indremedisinsk behandling ved en
innleggelse i sykehus, kan man ikke vite dette på forhånd. Liknende
symptomer kan ha forskjellige årsaker. Mange pasienter, særlig eldre,
kan også ha uklare symptomer med generell svekket allmenntilstand
som den viktigste. Da er det viktig med god diagnostikk. Et sykehus
med breddekompetanse der pasienten om nødvendig kan bli vurdert
av både kirurg og indremedisiner, er avgjørende. Med kun én type
legespesialist på vakt vil en fort kunne komme i svært krevende
situasjoner.
Dersom sykehus mister kirurgisk akuttberedskap, vil konsekvensen
for reisetid og transport til nærmeste akuttsykehus øke. Det vil
øke folks reiseavstand til helsehjelp ved akutte hendelser, der
tid kan være en viktig faktor. Dersom akuttkirurgi legges ned ved Flekkefjord
Sykehus, vil det ikke eksistere akuttkirurgisk beredskap mellom
Stavanger og Kristiansand. Det er en reiseavstand med bil på 233
km. Dersom akuttkirurgi legges ned ved lokalsjukehuset i Volda,
er det ikke akuttkirurgisk beredskap mellom Førde og Ålesund, en
avstand på 248 km. Det har til nå vært en stor svakhet i spesialisthelsetjenesten
at samfunnsmessige konsekvenser av planlagte endringer ikke blir
vurdert. Alle planlagte omlegginger av sykehustilbud som vil kunne
gi samfunnsmessige konsekvenser for beredskap og sikkerhet, må ha
krav om å gjennomgå risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS).
Anestesikompetanse er nødvendig for å sikre god beredskap og
pasientbehandling i sykehus. I lokalsykehus er anestesilegen sammen
med indremedisiner og kirurg en av tre hovedpilarer i akuttilbudet.
Dersom kirurgisk vaktkompetanse sentraliseres og mye av den kirurgiske
aktiviteten med den, vil arbeidsoppgavene til anestesiteamet bli
redusert. Samtidig må sykehuset opprettholde vaktberedskap for pasienter
som kan bli innlagt på indremedisinsk innen anestesi avdeling. Slike
sykehus vil sannsynlig bli lite attraktive for anestesileger.
Forslagsstiller vil understreke at et lokalsykehus ikke skal
behandle alle slags tilstander. Det gjør heller ikke lokalsykehus
i dag. Men de har en viktig rolle også ved alvorlige situasjoner
med å stabilisere pasientene. Slik kan pasientene tåle transport
videre for nødvendig behandling på et større og spesialiserte sykehus.
Forutsetningen for at lokalsykehus kan yte slik livreddende førstehjelp,
er at sykehuset får beholde kirurgisk vaktberedskap. Akuttmedisinsk
arbeidsgruppe slo i 2015 fast at dersom det er mer enn 45 minutters
transporttid til traumesenter, bør en pasient som er fysiologisk
påvirket transporteres til nærmeste akuttsykehus med traumefunksjon.
Dette understreker behovet for en desentralisert struktur av sykehus
med traumefunksjoner, altså sykehus med kirurger på vakt.
All erfaring tilsier at når ulykken først inntreffer, så vil
de krevende pasienttilfellene med kirurgiske tilstander som haster
mest, likevel kunne havne på døren til lokalsykehusene selv om sykehusene
er fratatt kirurgisk vaktberedskap. For eksempel ved trafikkulykker
der dette er det nærmeste sykehuset, ved uvær der luftambulansen
ikke kan fly eller i andre krisesituasjoner.
Forslagsstiller viser til at rekrutteringsvansker blir brukt
som argument for en modell med tilpassede akuttfunksjoner. Men man
styrker ikke rekrutteringen eller kvaliteten i tilbudet ved å svekke
kompetansen og vingeklippe fagmiljøet. Å fjerne kirurgene fra akuttmottakene
i småbyene, vil være det motsatte av å skape likeverdige helsetjenester,
som er selve formålet til spesialisthelsetjenesten. Rekruttering
til lokalsykehus kan bedres med aktiv politikk for dette. Dersom
man fjerner den døgnbaserte kirurgiske akuttfunksjonen, vil sykehuset
ikke lenger kunne godkjennes som et fullverdig utdanningssted for
turnusleger. Dette vil også kunne føre til svekket legerekruttering,
ikke bare på grunn av bortfall av turnusleger, men også fordi leger
vil finne det mindre faglig interessant å arbeide ved disse sykehusene.
Det vil også påvirke rekrutteringen og utdanningen av annet helsepersonell
negativt.
Forslagsstiller mener at for å sikre kvaliteten i tilbudet og
skape likeverdige helsetjenester uansett hvor en bor, må alle sykehus
med akuttfunksjoner som minimum ha basiskompetanse og døgnberedskap
innen kirurgi, indremedisin, anestesi, røntgen og laboratorietjenester.
Forslagsstiller vil foreslå en ny utviklingsmodell for fremtidens
sykehus: En nettverksmodell for utvikling av kvalitet der lokalsykehusenes
rolle styrkes. Forslagsstiller mener det er fullt mulig å utvikle lokalsykehusenes
rolle i den samlede helsetjenesten dersom det er politisk vilje
til det og sykehusledelsen følger dette opp. Det tar tiår å bygge
opp desentraliserte kompetansemiljø, men bare noen måneder å legge
dem ned. En nettverksmodell for utvikling av kvalitet bygger på
samarbeid mellom sykehus, ikke konkurranse, som i dag preger sykehussektoren. Nettverksmodellen
tar utgangspunkt i Norges desentraliserte sykehusvesen med både
små og store sykehus. Lokalsykehus skal fylles med innhold, sikres
rekruttering og gjennom tydelig funksjonsfordeling utvikle potensialet
som lokalsykehusene har til å utføre vanlige kirurgiske og indremedisinske
utredninger, behandlinger og inngrep og gi trygghet for lokal beredskap.
Med tydelig oppgavefordeling mellom sykehus vil alle pasientbehandlinger
og sykehus komme styrket ut samtidig som den lokale beredskapen både
for indremedisinske og kirurgiske lidelser blir forbedret.
Nettverksmodellen legger til grunn at lokalsykehus fungerer som
«eiker» i et hjul hvor regionssykehuset/universitetssykehuset er
«navet». I en slik modell er det et gjensidig avhengighetsforhold
mellom store og små sykehus. Flere slike faglige nettverk kobles
så sammen til større enheter som dekker det samlede regionale og
nasjonale behovet for spesialisthelsetjenester.
En forutsetning for modellen er at lokalsykehus skal sikres breddekompetanse
innen både akuttkirurgi, akuttmedisin, anestesi, røntgen og laboratorietjenester,
samt fødetilbud. I en slik nettverksmodell for sykehus vil store
og flere små sykehus samarbeide om helsetjenestene i sitt område.
Da vil sykehusens opptaksområde og befolkningsgrunnlag med tanke på
å kunne opprettholde fullverdige akuttfunksjoner være mindre relevant,
fordi det viktigste vil være det samlede befolkningsgrunnlaget for
de samarbeidende sykehusene.
Modellen baseres både på en klar og tydelig arbeidsdeling og
funksjonsfordeling mellom sykehus, der en har sentralisering av
spesialiserte tilbud og desentralisering av de andre tjenestene.
Utviklingen må skje i samarbeid med universitetssykehus og større sykehus
i området. Til grunn ligger at alle sykehus har breddekompetanse,
og at basal akuttkirurgi og akuttindremedisinsk beredskap skal kunne
utøves ved alle sykehus. Modellen baseres på et reelt samarbeid
mellom sykehus, og ikke konkurranse slik situasjonen mange steder
er i dag. Moderne teknologi, slik som digital bildediagnostikk og
felles pasientjournal er eksempler på arbeidsverktøy som vil bidra til
å gjøre den faglige samhandlingen enklere. Lokalsykehusene må sikres
forutsigbarhet for sine nøkkeltilbud gjennom en avklaring om dette
i Nasjonal helse- og sykehusplan. I dag finnes flere gode eksempler på
at store og små sykehus samarbeider godt i en nettverksmodell om
både pasientbehandling og om å gi desentraliserte tilbud. For eksempel
har Ringerike sykehus utviklet en kvalitativt god faglig modell
i samarbeid med Ål sjukestugu. Uten en dyktig ledelse som ønsket
utvikling i det desentraliserte tilbudet, ville ikke dette vært
mulig å realisere og videreutvikle. Det samme gjelder for Voss sjukehus,
som har avtale med Helse Bergen om visse pasientbehandlinger. Dette
er begge lokalsykehus som har vist at de har stort beredskapspotensial
ved akutte hendelser og krisesituasjoner. Dette bør bli modeller
for utvikling av resten av Sykehus-Norge.
Nettverksmodellen skal sikre kvalitet i fremtidens sykehustjenester
og sørge for faglig forsvarlige tjenester som har tillit i befolkningen.
Det skal være åpenhet om kvaliteten i tilbudet, og det skal settes
tydelige kvalitetskrav til tilbudene. Kvalitetskravene skal kunne
innfris på ulike måter. Felles fagmiljøer, rotasjonsordninger og
hospiteringsordninger, felles utdanningsprogrammer og felles bakvaktsordninger er
eksempler på tiltak som øker det faglige samarbeidet og bidrar til
å styrke kvalitets- og pasientsikkerheten i en slik nettverksmodell.
Leger som arbeider på mindre sykehus, må få rett og plikt til å
hospitere på større sykehus, og leger på større sykehus må få rett
og plikt til å delta i rotasjonsordninger og ha dager med jobb på
det mindre sykehuset. Tilsvarende rett og plikt til rotasjons- og
hospiteringsordninger må gjelde andre fagfolk ved sykehusene, for
eksempel jordmor, anestesi, intensiv, spesialsykepleiere, helsefagarbeidere
også videre. Modellen bygger på at lokalsykehusene styrkes som utdanningsinstitusjoner.
Alle lokalsykehus må føre en aktiv rekrutteringspolitikk i et samarbeid
mellom lokalsykehus og regionssykehus/universitetssykehusene.
Forslagsstiller mener at i en fungerende nettverksmodell (Nav/eik)
må det være stedlig leder på hvert sykehus som har ansvaret for
den faglige kvaliteten, budsjett og personalansvar. En stedlig leder skal
ha ansvar for hele sykehusets virksomhet. Det er fremdeles for mange
sykehus med såkalt klinikkorganisering, der lederen ikke jobber
på samme sykehus. Forslagsstiller mener at det må settes tydelige politiske
krav om at alle sykehus skal ha stedlig ledelse. Kjernen i ledelseskulturen
må være å sikre møtet mellom pasient og behandler. Formålet med
all ressursbruk er å gjøre dette møte kvalitativt godt og trygt
for pasienten og med størst mulig økonomisk effektivitet for sykehuset.
Fagfolk i sykehus må gis større personlig ansvar for å gjennomføre
arbeidet på sin plass i tråd med den overordnede ledelsens intensjon
(operasjonsbasert ledelse).
I en nettverksmodell for utvikling av kvalitet i sykehus skal
lokalsykehusene og sykehus med lokalsykehusfunksjoner få et tydeligere
ansvar for det lovfestede samarbeidet med kommunehelsetjenesten. Forslagsstiller
vil understreke at lokalsykehusenes store fortrinn er nærhet til
og kunnskap om lokalsamfunnet. Med samhandlingsreformen har kommunehelsetjenesten
fått økt ansvar for helsetilbudet til befolkningen. Utskrivningsklare
pasienter er overført til kommunene, og mange av pasientene er syke
og trenger omfattende helsehjelp. Øyeblikkelig hjelp-senger blir
et lovkrav fra 1. januar 2016, i tillegg har det gjennom behandlingen
av stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste, jf. Meld.
St. 26 (2014–2015), blitt vedtatt at det samme lovkravet om øyeblikkelig
hjelp-senger skal innføres innenfor rus- og psykiatrifeltet. Forslagsstiller
mener at samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten
langt ifra er god nok. Med økte faglige krav til kommunehelsetjenesten
er det enda viktigere med et tett samarbeid mellom sykehus og lokalsamfunn.
Dette må bli et ansvar for lokalsykehusene. Forslagsstiller foreslår
at lokalsykehus regelmessig må ha kontaktmøter med kommunehelsetjenesten
og at kommunehelsetjenesten er representert i sykehusstyret.
Offentlige sykehus drives mest effektivt og faglig godt med et
stort antall planlagte behandlinger på dagtid som kan understøtte
beredskapstilbudet på kveld og helg. Forslagsstiller mener at en
nettverksmodell for utvikling av sykehus må baseres på at offentlige
sykehus har et bredt tilbud av dagbehandlinger og planlagte operasjoner
på dagtid og politisk vilje til å redusere helsekøene ved å nytte
ledig kapasitet i det offentlige helsevesenet. Nettverksmodellen
vil derfor fungere optimalt når privatiseringsreformen fritt behandlingsvalg
blir avviklet. Ellers vil private sykehus drive planlagte behandlinger
vekk fra offentlige sykehus og dit hvor det er størst mulighet for å
tjene penger.
Forslagsstiller mener at norske sykehus i dag ledes på en måte
som ikke gir tillit i befolkningen. Helseforetaksloven har ført
til en ledelseskultur der viktige beslutninger blir avgjort av få
personer, gjennom uformelle samtaler og i lukkede «styreseminarer».
Det er behov for en demokratiserings- og ledelsesreform av norske
sykehus. Spesialisthelsetjenesten må være desentralisert, og somatiske
og psykiatriske sykehus må sikre nærhet til behandlingstilbud og
akuttberedskap. Organisering og ledelse av spesialisthelsetjenesten
må sikre disse formålene og legge godt til rette for det viktigste
av alt: møtet mellom pasient og behandler. Sykehusene må tas tilbake
til offentlig forvaltning og folkevalgt styring. Forslagsstiller
viser til at stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen, Janne
Sjelmo Nordås og Kjersti Toppe fra Senterpartiet våren 2015 fremmet
forslag for Stortinget om å avvikle foretaksmodellen og innføre folkevalgt
styring av sykehusene, jf. Dokument 8:96 S (2014–2015).
Forslagsstiller mener det har utviklet seg en taushetskultur
i norsk helsevesen, der ledelsens kommunikasjonspolitikk ofte vektlegger
ansattes lojalitet til arbeidsgiver mer enn hensynet til at ulike
faglige vurderinger kommer fram og dermed bidrar til kritikk og læring.
Noen aktive ansatte opplever å få munnkurv, mens enda flere innretter
seg etter en kultur der kommunikasjonsarbeidere får styre informasjonsflyten. Taushetskulturen
fremmes etter forslagsstillers vurdering gjennom bedre karrieremuligheter
for de som opptrer lojalt. Ifølge Hogne Lerøy Sataøens doktoravhandling
2011 er antallet kommunikasjonsarbeidere ved norske sykehus doblet
etter at foretaksmodellen ble innført i 2002. Nesten alle kommunikasjonsarbeidere
i norske sykehus sitter i sykehusledelsen.
Helseforetakene er opptatt av å drive merkevare- og omdømmebygging.
Dette gir lite rom for fagfolk til å uttale seg. Konsekvensen er
en mindre opplyst offentlighet med større konsentrasjon av makt
til ansatt helseledelse. Også fagfolk i kommunehelsetjenesten opplever
mindre og mindre rom til å ytre seg som fagpersoner. Eksemplene
som har nådd offentligheten via media er etter hvert blitt mange
og alvorlige.
Forslagsstiller mener at ansattes rett til å ytre seg og en åpenhetskultur
er en forutsetning for å skape lærende organisasjoner og avgjørende
for rettssikkerheten i et fungerende demokrati. Helsevesenet forvalter
svært viktige verdier på vegne av befolkningen og må være en del
av det frie offentlige ordskiftet. Fagfolkene er viktige kunnskapsbærere
som bidrar til folkeopplysning og folkevalgtes mulighet til å ta
beslutninger på et informert grunnlag.
Forslagsstiller mener at sykehusene sine kommunikasjonsreglement
og praksis må underlegges målsettingen om å sikre ansatte ytringsfrihet,
ikke det motsatte. I Nasjonal helse- og sykehusplan må det pålegges
alle sykehus å innføre åpenhetsreglement, som sikrer åpenhet om
feil og mangler og som forsikrer at det å si ifra, selvsagt ikke
får konsekvenser for arbeidsforholdet.
Helse og sykehus er et vesentlig politisk område der behov for
åpenhet, debatt og folkevalgt innflytelse er stort. Erfaringene
med dagens foretaksmodell er at beslutninger om vesentlige endringer
i sykehustilbudet mangler demokratisk legitimitet og fører derfor
til mye uro. Dette svekker igjen kvaliteten og effektiviteten i
sykehusorganisasjonen. Styremedlemmer i de regionale helseforetakene
og helseforetakene står ikke til ansvar overfor folket i valg. Utviklingen
har også gått i retning av at de regionale helseforetakene legger
stor vekt på å disiplinere foretaksstyrene. Kravet om lojalitet
til overordnede organer er sterkt.
Erfaringen med helseforetaksloven er at den fungerer best når
det er stor grad av enighet og samsvar mellom befolkningens forventninger
og avgjørelser som fattes om helsetilbudet. Helseforetaksloven har imidlertid
vist seg å fungere svært dårlig i vanskelige og viktige saker det
er uenighet om, jf. kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling
i 2015 av eierstyringen knyttet til nytt sykehus i Møre og Romsdal.
Forslagsstiller mener at samhandlingsreformen har forsterket
behovet for å se helheten i helsetjenesten og for å etablere en
eier- og ledelsesstruktur som understøtter sammenhengen mellom det
forebyggende helsearbeidet, primærhelsetjenesten og sykehusenes
virksomhet. Dagens sykehusorganisering er ikke tilpasset behovene
som er skapt gjennom samhandlingsreformen, og sikrer ikke på en
god måte et nært samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Forslagsstiller mener dagens helseforetakslov må avvikles. Sykehusene
må tas tilbake til fylkeskommunens folkevalgte styring og offentlig
forvaltning for å sikre en effektiv og demokratisk ledet spesialisthelsetjeneste
med tillit i befolkningen. Både New Zealand og Skottland har reversert
foretaksorganiseringen fordi den ikke virket etter hensikten. Det
skotske helsevesen baseres på samarbeid, ikke konkurranse. Forslagsstiller
mener at også norske sykehus må styres gjennom en forvaltningsmodell
med folkevalgt styring nasjonalt, regionalt og lokalt. Folkevalgte
i fylkene må gis styreansvar regionalt. Ved avvikling av foretaksorganiseringen
bør sykehusene videreføres med statlig eierskap. Senterpartiet har
i Stortinget foreslått en ny styringsmodell der ansvaret for drift
og utvikling av spesialisthelsetjenesten desentraliseres til 20
sykehusstyrer tilsvarende dagens 20 helseforetak. Disse skal styre
innenfor rammene gitt av Stortinget i en nasjonal helse- og sykehusplan.
Forslagsstiller mener at sykehus må finansieres som skole og
eldreomsorg, gjennom rammebudsjetter over statsbudsjettet. I dag
finansieres sykehus med 50 prosent rammefinansiering og 50 prosent innsatsstyrt
finansiering (ISF) basert på såkalte diagnosekoder (DRG). De regionale
helseforetakene viderefører innsatsstyrt finansiering helt ned på
avdelingsnivå. Slik blir hver enkelt helsearbeider pålagt økonomiske
vurderinger i pasientbehandling og diagnosesetting. Da Hagen-utvalget
(NOU 2003: 1) vurderte finansieringsmodeller for de regionale helseforetakene,
anbefalte et stort flertall å gå over til en ordning med rammebudsjettering
av RHF-ene, uten at det skjedde. Også Nordheim-utvalget (NOU 2014: 12)
problematiserer innsatsstyrt finansiering og viser til at den kan
påvirke prioriteringsbeslutninger i sykehusene. Skottland gikk i
2004 tilbake til en drifts- og finansieringsmodell hvor alle aktører
opererer på grunnlag av de budsjetter de får tildelt fra overordnet myndighet.
Forslagsstiller viser til at Senterpartiet har programfestet å endre
finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten slik at sykehusene
i all hovedsak blir rammefinansiert. Dagens forretningssystem etter
regnskapsloven bør avvikles og erstattes av kommunenes og fylkeskommunens
budsjett- og regnskapssystem.
Forslagsstiller viser til at i Senterpartiets styringsmodell
for sykehus, er ansvaret for drift og utvikling av spesialisthelsetjenesten
desentralisert til 20 sykehusstyrer tilsvarende dagens 20 helseforetak.
Sykehusstyrene får ansvaret for sykehusene i sin region i en rammefinansiert
modell. Sykehusene skal styres av overordnede prioriteringer fra
Stortingets side nedfelt i den nasjonale helse- og sykehusplanen.
Sykehusstyrene ansetter stedlig leder ved sykehusene. Sykehusstyrene
skal bestå av et flertall av medlemmer valgt av og blant fylkestingets
medlemmer, i tillegg til de ansattes representanter og brukerrepresentant.
Lederen av styret skal velges blant fylkestingsrepresentantene i
styret. Styret skal ut fra årlig statlig finansiering utarbeide
og vedta års- og langtidsbudsjett som grunnlag for sin styring av
virksomheten. Styret skal avgi årsmelding og regnskap til fylkestinget
og Helse- og omsorgsdepartementet. Dersom området for sykehusstyret
ikke følger fylkesgrensene, må styrerepresentanter bli valgt fra
begge fylker. Eventuelt må området for sykehusstyret tilpasses fylkesgrensene.
I tillegg må det vurderes å opprette egne styrer for landsomfattende
tjenester. Disse tjenestefunksjonene må forankres i Nasjonal helse-
og sykehusplan. Eksempel på slike områder er IKT, sykehusbygg, forskning
og utdanning.
Alle sykehus skal ha en stedlig leder som har faglig ansvar,
budsjettansvar og personansvar. Økonomisk gjelder dette også for
drift og vedlikehold av bygningsmassen. Alle som er offentlig ansatt
ved sykehuset, skal ha stedlig leder som sin sjef. I tillegg foreslås
det at hvert sykehus skal ha et eget virksomhetsstyre. Virksomhetsstyrene
skal bestå av de ansattes representanter og brukerrepresentanter,
representanter fra kommunehelsetjenesten, fra sykehusstyret i regionen
og representanter valgt av fylkestinget blant kommunestyremedlemmer
i aktuelle kommuner. Kommunene nominerer sine representanter. Styrene må
forpliktes til å arrangere åpne informasjonsmøter for befolkningen
i alle berørte kommuner hvert år, i tillegg til regelmessige samarbeidsmøter
med kommuneledelsen. Årsmelding og regnskap fra virksomhetsstyrene
skal avgis til fylkestinget og berørte kommuner. For å sikre nødvendig
samhandling, skal det være gode rutiner for løpende møter og dialog
mellom kommunene, sykehuset og kommunehelsetjenesten.
Forslagsstiller mener at ny folkevalgt styring av sykehusene
slik beskrevet i Dokument 8:96 S (2014–2015) om å avvikle foretaksmodellen
og innføre folkevalgt styring av sykehusene, er en demokrati- og ledelsesreform
for spesialisthelsetjenesten. Ledelseskulturen er bare vellykket
når den har de ansattes og befolkningens tillit. Stedlig leder skal
være synlig i sykehusmiljøet og tilgjengelig for de ansatte. Den daglige
driften av sykehusene må være tillitsbasert gjennom sterke faglige
fellesskap mellom alle sykehusansatte. Kjernevirksomheten i sykehusene,
møtet mellom behandler og pasient, skal gis størst oppmerksomhet.
Ledelse og støttefunksjoner må alle bygges opp for å fremme dette
formål. Befolkningen skal erfare trygghet for at det er kort vei
til folkevalgte beslutningstagere og en sykehusledelse som setter pasienten
i sentrum.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen innføre
en nettverksmodell for kvalitet i sykehusene hvor fullverdige lokalsykehus
med akuttberedskap innen kirurgi, indremedisin, anestesi, røntgen
og laboratorium samhandler med mer spesialiserte sykehus.
2. Stortinget ber regjeringen fremme sak om å erstatte helseforetaksloven
med en helseforvaltningslov der eierrepresentantene i styrene velges av
og blant fylkestingenes medlemmer.
1. desember 2015