Til Stortinget
Det er knapt noe emne her til lands som er så grundig beskrevet,
analysert og diskutert som den tyske okkupasjonen av Norge og krigshandlingene som
fulgte. I forskning, dokumentarlitteratur, skjønnlitteratur, drama,
film og musikk er denne perioden i Norges historie tatt opp med
ulike perspektiver og ulike mål. Tematikken er stadig aktuell og oppe
til debatt gjennom bokutgivelser, artikler og filmer om disse begivenhetsrike
årene i norsk historie. Også den allmenne interessen for krigsårene
og krigens hendelser er stor.
Det er naturlig at nasjonale framstillinger og fortellinger tas
opp på nytt, undersøkes og kanskje endres, og at nye generasjoner
bringer nye perspektiver på historien. Samtidig er det utvilsomt
slik at tunge, nasjonale fortellinger ofte har elementer i seg som blir
ikoniske og uforanderlige og ikke alltid er like lett å rokke. I
den sammenheng kan spørsmålet reises om hele historien blir fortalt.
Er noe blitt fortiet? Er alle sider ved denne historien belyst og
forsket på? Og hvor godt er alle sider og perspektiver formidlet til
et større publikum? Slike spørsmål kan reises om mange sider ved
forskning og historieskriving om 2. verdenskrig, både på nasjonalt
og regionalt plan.
UiT har et bredt, aktivt og kompetent historikermiljø som samarbeider
med mange historiekyndige miljøer og enkeltpersoner utenfor universitetet.
Ved Institutt for historie og religionsvitenskap er det etablert
en forskergruppe som har utarbeidet planer for et større krigshistorisk
prosjekt og som allerede har rekrutteringsstillinger knyttet til
krigshistorie. Ved Institutt for helse- og omsorgsfag blir det forsket
på helsehistoriske perspektiver ved 2. verdenskrig, også med ph.d.-stipendiater
på feltet. Ved andre UiT-institutter utføres det historiefaglig
forskning, for eksempel om krigens økonomiske virkninger og konsekvenser.
UiT har også et godt samarbeid med andre nordnorske institusjoner
som arbeider med krigshistorie. Her skal særlig nevnes Narvik-senteret
og Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.
2. verdenskrig i nord er på noen områder grundig beskrevet, både
når det gjelder krigsoperasjoner og hverdagslivet under okkupasjonen.
På andre områder mangler både forskning og framstillinger. Det kan være
enighet om at det mangler en større, syntetiserende framstilling
av de fem krigsårene i nordområdene. Dette må være en framstilling
som baserer seg på ny forskning der det er nødvendig, men som også sammenfatter
og videreutvikler der det allerede finnes god kunnskap og beskrivelser
av hendelser og fenomener. Dette vil være en framstilling med særlig fokus
på Nord-Norge i krig og okkupasjon, men satt inn i en større sammenheng
der våre naboland i nord også blir betydningsfulle.
I den nordnorske offentligheten blir det fra tid til annen hevdet
at den nordnorske krigshistorien er underkommunisert og overskygget
av en nasjonal, sørnorsk fortelling om krigen. Det er nok grunn
til å nyansere denne oppfatningen noe. Mye er skrevet om for eksempel
felttoget ved Narvik, og det er gitt mange framstillinger både av
tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark, om partisanvirksomhet, agentvirksomhet
og økonomiske forhold under krigen. Men for mange oppleves likevel
lokal og regional krigshistorie som ufortalt og lite synlig, slik
mange i Nord-Norge peker på.
Den store nasjonale fortellingen om krigen fokuserer mye på de
sentrale aktørene i hovedstaden og hendelser knyttet til aktiviteter
i Oslo og i østlandsområdet. I tillegg, selv om det foreligger historiefaglige
verk om krigen i alle deler av Norge, er det riktig å si at rent
volummessig er det meste som er publisert om Nord-Norge skrevet
av ikke-faghistorikere. Dette representantforslaget har derfor som
mål å bidra til ny forskning, analyser og synteser som tar opp alle sentrale
sider ved 2. verdenskrig i nord. Selv om krigshandlinger, okkupasjon
og overgrep i hverdagen var noe nordmenn i hele Norge opplevde,
kan det argumenteres for at krigsperioden i nord på flere måter
skiller seg ut fra øvrige deler av landet. Forslagsstillerne vil
peke på noen slike momenter:
Det var i Nord-Norge verdenskrigen
først ble en merkbar realitet. Den finske vinterkrigen økte spenningen
i nord, konkret i form av flyktninger, overflyvninger, kamper nær
grensa og styrking av norsk militær beredskap.
Felttoget ved Narvik i 1940 representerte fra norsk side
en full regional oppsetning av norske styrker. Disse gjennomførte,
i samarbeid med allierte styrker og under overordnet taktisk og
strategisk ledelse, offensive operasjoner mot de tyske avdelingene
som hadde okkupert området. De norske operasjonene i det sørlige
Norge resulterte også i dramatiske trefninger, men disse var mer preget
av defensiv retrett. De norske operasjonene ved Narvik er nyttige
å studere som en del av den norske militære operasjonen under krigen, men
også i et moderne norsk militærhistorisk perspektiv.
På bakgrunn av utviklingen i den militære motstanden mot
de tyske angrepsstyrkene var det i Nord-Norge sluttkampene kom til
å stå på forsommeren 1940. Også den politiske og militære ledelsen,
og ikke minst konge og kronprins, samlet seg til slutt i nord, og
Tromsø var i noen uker landets hovedstad. Det var her de siste politiske og
militære overveielser på norsk jord fant sted, og det var herfra
konge og regjering forlot landet for å dra i eksil.
Den militærstrategiske situasjonen i nord, knyttet til
det planlagte angrepet på Sovjetunionen og senere troppebehovet
ved den fastfrosne fronten i nord, førte i løpet av krigen til at
antallet tyske soldater i nord ble svært høyt. Dette skapte en særlig
situasjon knyttet til samarbeid og motstand som er forskjellig fra
resten av landet, og som må tolkes ulikt.
I de nord-østligste delene av Norge (Vadsø, Vardø og Kirkenes)
ble befolkningen fra 1941 til 1944 i perioder utsatt for konkrete
krigshandlinger i form av flybombing. Direkte krigshandlinger var
dermed for befolkningen her langt mer en permanent tilstand under
store deler av krigen enn i resten av landet.
Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms
høsten 1944 hører til et hendelseskompleks som ikke finnes maken
til i norsk krigshistorie. Dette i seg selv begrunner et særlig
lys på nordnorsk og nordlig krigshistorie.
London-regjeringens rolle i forbindelse med frigjøringen
av Finnmark har en nordlig dimensjon som reiser mange spørsmål om
London-regjeringens motiver, opptatthet av og kunnskaper om situasjonen
i nord. Her kan trekkes tydelige skiller mellom situasjonene i nord
og sør.
Det var i Finnmark at norsk territorium først ble frigjort.
Denne operasjonen var i seg selv et felttog og starten på det en
kan kalle Finnmark-felttoget, dvs. frigjøringen av Finnmark vest
for der sovjetiske styrker sto. Det foregikk altså i nord et militært
felttog i over et halvt år før den tyske kapitulasjonen.
I Nord-Norge finnes en etnisk blandet befolkning. Her finnes
mange myter, men det er til nå gjort lite forskning på hvordan samer
ble oppfattet av norske og tyske nazi-myndigheter, hvordan den etniske
dimensjonen spilte inn i hverdag og i motstandskamp. Også samenes
rolle i flyktningtrafikken i nord er et felt som nå åpner seg. Krigen
og forholdet til det samiske og det kvenske er et særegent nordlig
tema som ofte etterspørres, men her trengs mer forskning.
Tvangsarbeidere og fanger av for det meste østeuropeisk
opprinnelse var særlig et nordnorsk fenomen. De fleste av disse
leirene lå i Nord-Norge. For befolkningen i nord var møtet med «russerfangene»
et spesielt bilde på nazistenes kynisme og umenneskelighet.
Krigsårene i nord kan også settes inn i en større europeisk
krigsstrategisk sammenheng. Foruten de tysk-sovjetiske krigshandlingene
på Kola-halvøya er også den finske fortsettelseskrigen fram til
høsten 1944, og den deretter følgende Lapplandskrigen, viktig for
å forstå bakgrunnen for den tyske tilbaketrekningen fra nord i 1944–1945.
Dette er forhold som i liten grad er tatt med i den norske krigslitteraturen.
Forslagsstillerne vil også peke på betydningen av nordnorsk territorium
i forbindelse med de allierte konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk.
I tillegg kommer tanken om en «andre front» i Nord-Norge etter det
tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Alt dette illustrerer
den store betydning «nordfronten» hadde fått.
På bakgrunn av disse forholdene mener forslagsstillerne det er
grunn til å styrke forskningen på 2. verdenskrig gjennom å fokusere
på det nordlige Norge og tilgrensende nabolandsområder i perioden 1940–1945.
Behovet for en forskningsbasert, overordnet framstilling av 2. verdenskrig
i nord må forstås som ikke bare krigen i Nord-Norge, men også tilgrensende
områder som Finland, det nordlige Sovjetunionen og i noen grad Sverige.
Her kan man trekke fram begrepet «nordfronten» som altså innbefatter det
nordlige fastlandet i disse statene, samt de nordlige sjøområdene.
70-årsmarkeringen høsten 2014 av brenningen og tvangsevakueringen
av Finnmark og Nord-Troms var også grunnlag for en interpellasjonsdebatt
i Stortinget tirsdag 6. januar 2015 med verdenskrigen i nord som
tema. Her understreket forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide at
man trenger mer forskning på denne epoken i landets historie.
Forslagsstillerne vil peke på at nettopp 70-årsmarkeringen sist
høst ga ny innsikt i den mangel på kunnskap Norge som nasjon har
om krigshendelsene i nord. Dette skulle tilsi at forskningsinnsatsen
på dette området styrkes betraktelig. Forslagsstillerne mener det
er av stor nasjonal interesse å få fram de mange interessante og
lite belyste problemstillingene som kan reises rundt krigen i nordområdene
og de dramatiske konsekvensene krigshandlingene hadde for befolkningen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen opprette et professorat ved Universitetet
i Tromsø, Norges arktiske universitet, for å styrke forskning og
formidling om 2. verdenskrig i det nordlige Norge og nordområdene.
10. februar 2015