Til Stortinget
Storsamfunnet skal bære de økonomiske kostnadene av rovdyrpolitikken,
ikke den enkelte næringsutøver. Dette lå til grunn i Stortingets
behandling av St.meld. nr. 35 (1996–1997) om rovviltforvaltningen,
og det fremkommer i Høyesteretts uttalelse i Rendalsdommen, Norsk
Retstidende 2006 side 1105, avsnitt 34:
«Vår rovviltpolitikk bygger på den oppfatning at den enkelte
borger ikke skal påføres omkostninger ved påført skade eller tiltak
for å forbygge skade»,
og avsnitt 44 og 45:
«Rovdyr har til alle tider i større eller mindre grad representert
en fare for at husdyr blir påført lidelser. Like fullt synes det
til nå å ha vært en fremmed tanke at dyreeiere ut fra hensynet til
vern mot rovdyr over et langt tidsrom skulle kunne pålegges å avstå
fra å bruke sin utmarkseiendom som beite. Dette antas å ha sammenheng
med den mulighet som har vært til stede for å fjerne faren ved jakt
på rovdyret. Adgangen til slik jakt er nå sterkt begrenset ved det
vern av rovdyr som er gjennomført, jf. de bestemmelser i viltloven
som jeg allerede har nevnt. Det er disse verneregler som er den
direkte årsak til at det akutte problemet som oppsto på de ankende
parters utmark i juni 2002, ikke ble løst i løpet av kort tid.»
Dyrevelferdsloven § 24 b avgrenser også dyreeiers plikt til å
beskytte husdyr mot rovviltangrep etter det Høyesterett uttaler
i forbindelse med Rendalsdommen.
Etter Høyesteretts dom i Kleivasaken får dyreeier ikke utbetalt
erstatning for tap av husdyr uten at det er foretatt omfattende,
forebyggende tiltak. Slike forebyggende tiltak gis det ingen kompensasjon
for.
I sum medfører dette at grunneiere innenfor yngleområde for rovdyr
påføres langt større økonomiske belastninger enn grunneiere innenfor
verneområder som nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater.
Grunneierne i slike områder har, etter naturmangfoldloven § 50,
rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører
at det blir vanskelig å drive et bruk videre. Med andre ord innebærer
rettspraksis at tap av beiterett ikke er gitt noe erstatningsrettslig
vern.
Ifølge naturmangfoldloven § 19 skal dyreeiere ved rovdyrskade
erstattes tapet av dyrets verdi og direkte følgekostnader. Utgifter
til inngjerding, gjeting, tidligsanking, forsinket beiteslipp, flytting
av dyr og andre forebyggende tiltak er ikke dekket.
Forslagsstillerne mener at staten må erstatte reelle kostnader
ved plikt til forebyggende tiltak og driftsomlegginger på linje
med de erstatningsregler som finnes når det opprettes verneområder
som nasjonalparker, landskapsvernområder eller naturreservater. Naturmangfoldloven
§ 19 må derfor endres slik at den er likelydende med § 50 i samme
lov. Plikt til forebyggende tiltak, driftsomlegging, beitenekt eller avvikling
av husdyrhold på grunn av rovdyrpolitikken, er et inngrep i den
private eiendomsretten som kan redusere grunneiernes bruksrett betydelig.
Slike tiltak må derfor utløse full erstatning for den reduserte
bruksverdien av eiendommen.
Forslagsstillerne deler daværende stortingsrepresentant Erna
Solbergs oppfatning fra debatten om rovviltforliket i Stortinget
17. juni 2011:
«Selv om målsettingen vår er at det ikke skal bli beitenekt
etter dyrevelferdsloven i årene fremover med en bedre forvaltning
av rovviltet, er vi altså blitt enige om det grunnleggende prinsippet
– synes jeg – for enhver forvaltning av storsamfunnet når det gjelder
privat eiendomsrett, nemlig at hvis det blir ilagt beiterettnekting,
skal man samtidig kompenseres fullt ut fra dag én»
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen endre erstatningsbestemmelsen i naturmangfoldloven
§ 19, slik at den blir likelydende med lovens § 50. Dette vil gi
grunneiere i yngleområdet for rovdyr full erstatning ved beitenekt
og tap av næringsgrunnlag dersom husdyrhold må oppgis, eller ved
plikt til omfattende forebyggende tiltak.
6. oktober 2014