Den første pengeoverføringen til SPU ble foretatt i 1996 da fondet
het Statens petroleumsfond. Bakgrunnen for etableringen av fondet
var ønsket om en gradvis innfasing av oljeinntektene framfor en
kortsiktig disponering i hvert års statsbudsjett. Fra 2001 har bruken
av petroleumsinntektene vært underlagt handlingsregelen som innebærer
at bruken av inntektene, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte
underskuddet, over tid skal være lik forventet realavkastning av
SPU, anslått til 4 pst. av fondskapitalen.
Olje og gass er ikke fornybare ressurser, og inntektene fra denne
sektoren er forbigående. SPU har blitt forvaltet med det formålet
at også framtidige generasjoner skal få ta del i denne midlertidige
inntekten. Det er en tverrpolitisk enighet om dette prinsippet,
noe som sist ble understreket av en enstemmig finanskomité i Innst.
424 S (2012–2013) om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2012.
Utgangspunktet for investeringsstrategien er høyest mulig avkastning
over tid med moderat risiko. SPU har en lang investeringshorisont,
som langt overgår de aller fleste investorer. Dette gir SPU en unik
posisjon siden fondet er mindre sårbart for midlertidige svingninger
i markedet.
Norge har gjennom SPU store investeringer i olje, kull og gass.
I Norges Bank Investment Managements tredje kvartalsrapport for
SPU i 2013 framkommer det at 8,6 pst. av aksjeinvesteringene er
plassert i olje- og gassektoren. Organisasjonen Framtiden i våre
hender har kartlagt at SPU hadde aksjer i de fleste av de 100 største
oljeselskapene og de største kullselskapene i verden i 2012 – målt
etter deres påviste karbonressurser. De viser videre til at SPU
økte eierandelen i flertallet av disse selskapene i 2012.
Om verden skal ha mulighet til å oppnå målet om å begrense den
globale oppvarmingen til 2 grader, vil investeringer i fossil energi
bli stadig mer risikofylt. Verdien av fossilinvesteringene vil kunne
falle, enten som følge av en internasjonal klimaavtale eller teknologiske
endringer. Dette er en diskusjon som har tvunget seg fram og som
stadig flere finansielle aktører har tatt konsekvensene av. Eksempelvis
trakk Storebrand seg nylig ut av kullselskaper og selskaper som
er tungt eksponert mot tjæresand med begrunnelsen at disse investeringene
har en betydelig finansiell risiko forbundet med seg.
Viktigere enn den finansielle risikoen ved å investere i fossil
energi er at verden nå er på stø kurs mot katastrofale menneskeskapte
globale klimaendringer. Alvoret har ytterligere blitt dokumentert
med framleggelsen av den siste rapporten fra FNs klimapanel Intergovernmental
Panel on Climate Change (IPCC). Rapporten viser at menneskeheten
står overfor store menneskelige, økologiske og økonomiske kostnader
om vi ikke raskt reduserer utslippene av klimagasser. Det internasjonale
energibyrået (IEA) har lenge påpekt at det meste av verdens kjente
reserver av fossil energi må bli liggende urørt om verden skal ha
en mulighet til å unngå at den globale temperaturen stiger med mer
enn to grader. Alt etter hvilke sannsynligheter for å unngå dramatiske
klimaendringer en benytter, og hvilke utslippskilder som forbrukes,
er det anslått at mellom 2/3-deler og 4/5-deler av de kjente karbonreservene
må forbli urørte.
Uavhengig av om dette skjer som følge av en framtidsrettet internasjonal
klimaavtale, teknologiske endringer eller begge deler, framstår
investeringer i fossil energi som et veddemål mot at verden kan unngå
katastrofale og irreversible klimaendringer. Gjennom SPU har Norge
en investeringspraksis som står i motstrid til landets utenrikspolitiske
ambisjoner om en global klimaavtale. Dagens investeringspraksis
i SPU synes dermed å være i strid med ett av de viktigste formålene
med opprettelsen av fondet, nemlig at også framtidige generasjoner
skal få nyte godt av i dagens midlertidige petroleumsinntekter.
Eksponeringen som SPU har mot fossil energi bør reduseres, med
mål om å fase den ut. Det er flere grunner til at SPU er godt posisjonert
for å gjennomføre et slikt grep:
De store eierandelene i utvinning
av fossil energi innebærer at norsk økonomi i enda større grad enn
nødvendig blir eksponert mot den finansielle risikoen forbundet
med et skifte i verdens energiproduksjon. Norsk innenlandsøkonomi
hviler i for stor grad på petroleumssektoren, og en nedgang i dette
markedet vil slå inn over norsk økonomi gjennom flere kanaler enn
nødvendig.
SPU har en tilnærmet uendelig tidshorisont. Om de globale
klimamålene skal nåes, må verdien av investeringene i fossil energi
synke innenfor fondets levetid.
Fondet har bare én eier, nemlig den norske staten. I motsetning
til mange private fond har dermed SPU større handlefrihet til å
foreta endringer som sikrer høyest mulig avkastning til moderat
risiko, også på lengre sikt.
SPU er en av de mektigste institusjonelle investorene i
verden. Et ofte brukt argument fra private investorer mot å trekke
seg ut av fossil energi er at de er små i en verdensskala. Dette
argumentet kan ikke brukes for SPU. Tvert imot vil et skifte i investeringspraksis
kunne få store positive ringvirkninger.
Norge bør derfor fase ut investeringene i fossil energi i SPU,
herunder utvinningsindustri og fossil elektrisitetsproduksjon.
Utvinningen av olje og gass på norsk sokkel har bidratt til å
gjøre Norge til et velstående land. Gjennom aktiv næringspolitikk,
sterk fordelingspolitikk og fornuftig forvaltning av den finansielle
formuen har dette gitt et betydelig økonomisk løft for befolkningen
i Norge. Samtidig med eksporten av olje og gass har Norge bidratt
til økonomisk vekst i andre land. Det er likevel en kjensgjerning
at dette også har store konsekvenser for miljøet, ikke minst for
det globale klimaet. I tillegg til de finansielle argumentene for
en mer miljøvennlig og langsiktig investeringsstrategi for SPU har
Norge altså også et betydelig ansvar for å bidra til å løse de problemene
landet har bidratt til å skape. Det vil ikke bare tjene det globale
miljøet, men også kunne være et ledd i arbeidet med å gjøre norsk
økonomi mindre oljeavhengig og bedre forberedt på de nødvendige
endringene i verdens energiproduksjon de neste tiårene.
Det er derfor naturlig å jobbe videre med en helhetlig politikk
som bidrar til at de nødvendige omstillingene finner sted. Å vurdere
investeringspraksisen i SPU med mål om utfasing av investeringer
i fossil energi vil være et viktig og kostnadseffektivt bidrag i dette
arbeidet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan Statens pensjonsfond
utland kan fase ut investeringer i all fossil energi og legge fram
forslag for Stortinget om dette.